Vi skulle sende i all slags god stil som ”single push”, ”alpine style” og whatnot.
Ting går sjelden etter planen, men tur blir det heldigvis uansett.
Tekst: Sigurd Løvfall
Fotograf: Ole Marius Elvestad
Planen var vanntett. Sju uker med sommerferie i Kirgisistan. Først kjøre Pik Lenin på ski, deretter ned i lavlandet og lade batteriene for så å cruise opp Khan Tengri på 7010m. Superakklimatisert var planen å kutte camper som om de var taulengder på Pianokrakken. Vi skulle sende i all slags god stil som ”single push”, ”alpine style” og whatnot. Ting går sjelden etter planen, men tur blir det heldigvis uansett.
Bail
Bailen ville ingen ende ta. Tre døgn etter å ha tatt den kjipe men åpenbare avgjørelsen på 6800 meter i Pik Lenins nordvegg sleit vi fortsatt med å komme oss av fjellet. ”Ny bailerekord” slo Elvis fast. Emsern var mindre positiv. På femte bailedag satte vi oss fast i gjørma. Campingbilen, som utrolig nok hadde kommet seg relativt skadefri fra Innsbruck til Pik Lenin Basecamp, hadde fått nok. Det hadde Emsern også. Mens vi andre sto med gjørme til knærne og dytta bobil, så han sitt snitt til å pakke Douchebagen og baile fra bailen. Kasta litt på de lyse lokkene og fikk haik med første og beste firehjulstrekker. Igjen stod fire slitne skikjørere og en malplassert camper på en høyslette i Pamir. ”It’ll be fine” sa Fabi. ”We’re fucked” sa Domi.
Vi må ha sett relativt trasige ut der vi sto gjennomvåte i gjørmete, fargerik Gore-Tex og lukta om kapp med geitene. De lokale nomadene forbarmet seg over oss og bød på overnatting og kveldsmat. Der det er hjerterom er det plass i yurten som de sier. Nybakt nan gikk ned på høykant etter over 3 uker med Drytech og nudler. Far i huset bød på kumis, en lokal støtesuppe av gjæret hestemelk. Han fylte opp koppene fortere enn vi klatre å gulpe nedpå og gestikulerte tydelig at vil man bli sterk og sende, så var det bare å tvinge ned faenskapen. Dagen etter hadde det tørka opp og vi fikk med oss et solid parti kurut, nan og et par-tre lokale haikere til å gjøre opp for tapet av Emsern. To stykker takket for seg da vi satte oss fast i første sving.
Sistemann hadde vondt i ryggen, drakk Red Bull, knaska kurut og bidro med moralsk støtte mens vi spadde og dytta. Innen vi nådde asfaltert veg fikk vi bildeoppdatering fra Emsern: #Sørlandsidyll, strandliv og tidenes norske sommer. Noen bestikkelser, motorhavari og et par lange dager senere var vi tilbake i Bishkek. Brodern var kommet på oval weekend fra Harstad. Han hadde klatra læps på Stetind og Reka i uka før avreise og hadde følgelig fyra opp en brystbetennelse fra en gammel epic på Vågåkallen. Rakk akkurat å få sendt en 4800-meter og spydd ned et telt før han var tilbake på flyplassen. Vi fylte opp campern med nudler, gass og en sveitsisk fotograf og skrangla oss ut på nytt eventyr med kurs for Tien Shan.
På femte bailedag satte vi oss fast i gjørma. Campingbilen, som utrolig nok hadde kommet seg relativt skadefri fra Innsbruck til Pik Lenin Basecamp, hadde fått nok. Det hadde Emsern også. Mens vi andre sto med gjørme til knærne og dytta bobil, så han sitt snitt til å pakke Douchebagen og baile fra bailen.
Karma
Etter en ufrivillig natt hos grensevaktene til Kazakhstan ankom vi heli paden akkurat i tide til å se jernfuglen skrangle seg på vingene og dra avgårde. ”Next heli in three days” slo den lokale campsheriffen fast. Elvis var relativt fornøyd. Ingen hadde visstnok loka helikopteret før, så en slags rekord var det jo. Fikk fine dager med klatring, paragliding, hesting og fjelltur i Karakara Valley. Ferie fra ferien er best når du forventer det minst. Tilbake i helicampen ble vi tydelig informert om 30 kg vektgrense på turen inn til base camp.
Elvis hadde lest om Trangoekspedisjonen og kveila bailetauet rundt livet. Jeg hadde stabla 20 frysetørka dagsrasjoner inni dunjakka. Med klatresele, skisko, hjelm og stegjern vralta vi bort til heli’n. Svetten pipla og jeg kunne kjenne smelta sjokkis som rant mellom superundertøyet og fleecen.
Sheriffen smilte, var nok ikke første gang han så klatrebomser med kreative løsninger. Helikopterrusserne på den annen side, gav blanke i vekt og stabla bagasje og turister som paller på en stykkgodsbåt. Helikopteret var en relikvie fra den kalde krigens spede begynnelse og sannsynligvis noe Gorbatsjov hadde glemt igjen i etterdønningene av Glasnost. Flaks for psyken at vi ikke så alle helikoptervrakene rundt base camp før vi hadde landet.
Fjellet er for alle
Base Camp var en fargerik og forsøpla oase i en enorm, ensformig og øde moreneørken. Som seg hør og bør var den utstyrt med badstue, bar og fullpensjons russisk feltkjøkken. Vi fikk olme blikk av russiske guider og pakketurister som ikke skjønte hvordan vi kunne være på tur uten tilsyn. Slo opp teltet på de eneste ledige, flate kvadratmetere i kilometers omkrets og kjøpte en bayer. Fikk orkesterplass til ukens høydepunkt da helikopteret kom tilbake og feide teltet vårt bortover morenen som en plastpose i en vestlandsstorm. Knekte teltstenger og duntøfler lå strødd. Vi pakket ski og flykta fra skammen under dekket av akklimatisering.
Fant flotte linjer, bra skikjøring og urørt natur kun et par timer unna basecamp. Etter fire dager med skikjøring og godvær var karmakvoten tilbake til null, og et stort skred gjorde at vi glemte skammen og baila tilbake til basecamp. Spanderte øl og kjøpte oss venner. Basecamp viste seg å være en slags DNT-versjon av Noas Ark. Raringer fra alle verdens hjørner hadde funnet veien opp hit. Det iranske landslaget i alpin klatring bød på vodka, russiske oligarker med tidsriktig sitteunderlag på rumpa strutta rundt i messeteltet mens japanske turister med Hello Kitty-boblejakker tok bilder.
En canadier fortalte en sterk historie om et dødelig forsøk på første vinterbestigning av en av Gasherbrumene. En franskmann fortalte ivrig om ice-fiffys og en polakk som hadde lest litt for mange blogger skulle bli Snow Leopard på to måneder. Drømmen var å få bli med på en polsk vinterekspedisjon til en 8000 meter. Vi drakk vodka og så stjernene glid forbi fjellene som alle ville erobre. Neste gang vi var i basecamp fikk vi vite at polakken hadde forsvunnet på et toppstøt i dårlig vær og ble aldri sett igjen.
Khan Tengri
Elvis var stor, lukta vondt og tok mye plass i to-manns teltet. Vi lå på 5500 meter på tredje døgnet i fullstendig snøstorm. Dagene gikk med til å skrive et svevende manus om noen gamlinger som drømte om fordums støting og å krangle om matrasjoner. Elvis levde etter prinsippet “bedre å ha maten i magesekken enn i ryggsekken”, og krevde BMI-justerte rasjoner.
En morgen da klokka ringte var det stille i teltet. Teltstengene bula under vekten av snøen og det var praktisk talt vindstille. Det var dags. Vi pløyde spor mot camp 3 og fikk endelig bruk for ski med romslig midjemål. Oppdriften var god og vi tok morgenkaffen i camp 3. Kapra en snøhule og lot språkvanskene gjøre jobben når det lukta konfrontasjon. Så på snøskred og sola oss hele dagen. Spurte taktisk når de andre skulle starte, og satte avmarsj 30 min før. Fikk alenetid med den asiatiske kjempen og kunne nesten gå uten hodelykt i skinnet fra stjernene.
Luften var kald, og det knirket i snøen. På 6300m begynte klatringen, og ved omtrent 6500 møtte vi det iranske klatreteamet. De hadde slått camp på en liten hylle med plass til 1,5 telt. De så ut som de var på vei til Everest og det var nok rimelig fuktig inni de tykke dundressene. Vi la oss ut til venstre og dro forbi. Klatringen var jevn og stort sett lett, men noen taulengder var overraskende fine og bød på mer utfordrende klatring. Faste tau av varierende kvalitet lå sporadisk strødd. Vi stolte mest på egne evner, dernest på russiske hyssing.
Toppa ut til panoramautsikt og romslig bris. Kina, Kazakhstan og Kirgisistan lå ved våre føtter. Klokka mi viste 7022 meter, men Elvis claima høyderekord av biologiske årsaker. I basecamp hadde det gått gjetord om en konjakkflaske gjemt på toppen. Vi gav opp etter ti minutters leting. Var kanskje likså greit, verdens nordligste punkt over 7000 meter er jo tross alt ikke noe sted for utagerende promille. Under ventet 1000 meter rapell på dodgy tau. Elvis scoret høyest i BMI i bingoen og fikk seg en solid støkk på vei ned. Plutselig røyk strømpen, jamma seg i taubremsen og slitte nylontråder takket for seg under vekten av en velfødd nordmann. Heldigvis holdt mesteparten av kjernen, og vi fikk knytt av det verste. Verre gikk det med Domi.
På vei ned møter han Iranian joikateam under cruxet på cirka 6800. Det begynner å bli sent og det går treigt med gjengen. Han ene traverserer solo ut i sida og setter seg fast. Han mister taket med beina og blir hengende å sprelle mens han tviholder på øksa. I basketaket med øksa mister han sekken som suser forbi meg og Elvis lengre nede i veggen. Vi ser sekken forsvinne i bregleppa nede på breen nesten en kilometer i luftlinje under oss. Resten av joikalandslaget står perplekse og ser på. Domi tar affære og knyter av en taustump på det faste tauet og traverser ut til den paniske iraneren. Forlenger en slynge og får huka han fast. Varme ord kommer hikstende fra den klamme dundressen. En av kollegaene gir han en sprøyte for høydesyke før de innser nederlaget og begynner på den lange turen ned. Nasjonens joikaverdighet tynger nok i sekken for det går rimelig trått.
Vi kommer oss ned til skia og kjører en knapp vertikal kilometer med sure lår. Feirer med drytech og sjokkis i teltet. Snakker om de iranske nasjonaljoikaene, høydeklatring og langtur. Hvorfor flokker joikas fra verden rundt til noen få utvalgte høye fjell? Hvordan endte vi opp her? ”Langt å dra for én dag med fin klatring” mener Elvis. ”Enig”. Neste gang drar vi til Romsdalen.
Langt å dra for én dag med fin klatring.
Enig. Neste gang drar vi til Romsdalen.
Tidsskrift for Norsk Alpinklatring
Artikkelen er hentet fra Tidskrift for Norsk Alpin klatring. Bladet utgis årlig av NTK og sendes ut til alle medlemmene.
Artikkelen er hentet fra Tidskrift for Norsk Alpin klatring. Bladet utgis årlig av NTK og sendes ut til alle medlemmene.