Forsøk på førstebestigning i Nepal – bail, glede og lærdom
Her kommer det en beretning om planlegginga og forsøket av en potensiell førstebestigning av en 6000-meters topp i Rolwaling, Nepal.
Bilder: Måns Gullgren og Lisa Kvålshaugen Bjærum
Rapport fra forsøk på førstebestigning av Omi Tso Go (6332m)
i Rolwaling, Nepal
Vi er fem fjellgira mennesker som ble kjent gjennom flere sesonger som bre- og fjellførere i Jostedalen og Jotunheimen. Det som er unikt med å jobbe i Jostedalen er at det kommer folk fra alle verdenshjørner for å jobbe med kurs og føring der inne. På bakgrunn av dette bestemte Sam Henehan (New Zealand), Jyamchang Bhote (Nepal), Måns Gullgren (Sverige), Steinar Laumann (Norge) og Lisa Kvålshaugen Bjærum (Norge) å dra på ekspedisjon til Nepal. Vårt mål var Omi Tso Go, en ubestegen fjelltopp på 6332 meter i distriktet Rolwaling, Nepal.
Planlegginga begynte så smått sommeren 2017 der Lisa, Måns og Sam snakka om at det hadde vært gøy å dra til Nepal. Vi har for så vidt snakka om det en stund, men nå tenkte vi at dette måtte iverksettes. Vi hørte med Jyamchang om han kunne tenke seg å være gira på å bli med på tur, og denne gangen planen om en førstebestigning. Han ble umiddelbart gira, og det var gull verdt for oss å ha med en lokal i forhold til planlegging. Vi hørte litt rundt med andre nepalesere vi kjenner, og vi fant ut at det var et ubesteget fjell på 6332 meter i distriktet Rolwaling. Vi ble veldig gira på dette, for det er heller ikke midt i turistkaoset som er i Khumbu-regionen. Både Lisa, Sam og Måns hadde vært i Nepal før og vi var interesserte i å dra til en ny region som ikke har veldig mye turister + at vi kan i større grad komme mer inn på lokalbefolkningen. Vi planla også at etter Omi Tso Go skulle vi fortsette østover over Tashi Lapcha pass, ned til Namche Bazaar og Lukla. Hele turen i sin helhet kom til å ta om lag 25 dager.
Planlegginga gikk ut på å se mye på GoogleEarth, og høre med de vi kunne for å få beta om fjellet. Vi fant ut at det hadde vært to forsøk på fjellet tidligere, og rett før vi dro var det en som prøvde å gå solo på fjellet. Ingen hadde klart å komme til toppen, og det ene laget hadde ikke en gang prøvd. Så vi hadde relativt lite beta, men det så ut til at sørryggen var beste alternativ. For øvrig tok vi ikke en endelig beslutning om rutevalg før vi var der nede. Det så også ut til å være mye stein og kanskje noe is/snø i toppen. Det var ingen bre å krysse, så da kunne vi huke av det. Vi bestemte oss for å dra i april, for da er været stort sett ganske stabilt.
Flybillettene ble booka, og vi begynte å planlegge. Vi ville kjøre mest mulig alpin stil, og ikke ha en stor ekspedisjon som mange ekspedisjoner er nede i Himalaya. Det var viktig for oss at på fjellet så skulle vi ikke ha faste tau osv. På den andre siden er dette langt inne i fjellene, så vi måtte ha med bærere for å få alt inn. Vi planla også at vi hadde en kokk som var nede i basecamp, og det var mye for å bruke mest mulig tid på fjellet i seg selv. Vi var litt uenige om dette innad i gruppa om vi skulle ha kokk eller ei, men vi landa på det. Samtidig var det en relativt enkel basecamp i Himalaya sammenheng, men i norsk sammenheng ganske luksus. Jyamchang fiksa all fellesutstyret i Nepal, og det gjorde det forenklet pakkinga for oss andre som måtte fly til Kathmandu.
Vi brukte ca. 10 dager på å komme inn til selve basecampen på 4800 meter ved Omi Tso Go. Da hadde vært gjennom en 11 timers busstur i på vei som tilsvarer stølsveg i Norge, vakker rhododendron-skog, besøk i kloster, fantastiske menneskemøter og spektakulær natur. Siden vi dro til et mindre besøkt distrikt samlet Lisa inn en del klær fra kjentfolk hjemme i Norge som vi distribuerte til lokale på vei oppover. Nordmenn har jo mye klær som de gjerne ikke vil ha lenger, men folk som har lite i utgangspunktet verdsetter dette høyt. For oss var det vel så viktig å dra på tur, være der og møte folk så vel som å prøve å gå på et ubesteget fjell.
Sånn ca. hver dag kl. 13/14 kom det inn skyer og nedbør. Vi begynte å tvile når det var slik hver eneste dag, og vi frykta mye nysnø i høyfjellet. Vi fikk oppdaterte værvarsel og det viste at det kom til å være sånn en stund fremover. Da vi kom til BC, var det allerede kommet en del nysnø helt ned til 4800 meter. Samtidig håpte vi på at snøen var konsolidert, slik at det gikk fint når vi skulle støte for toppen. Vi brukte et par dager på å akklimatisere og rekognisere, og vi etablerte High Camp på ca. 5500 meter. Sam, Jyamchang og Lisa begynte å gå kl. 02.00 påfølgende dag for et toppstøt. Snøen var ikke konsolidert og vi brukte veldig lang tid bare på å gå 300 høydemeter. For hvert skritt tråkka vi helt gjennom til ura. Vi konkluderte med at dette kom til å ta for lang tid i forhold til et evt. vær som kunne komme inn kl. 13. Vi snudde på rundt 5800 og gikk rolig ned til teltet igjen. Morgenen etter gikk vi ned til BC, og akkurat kl. 13 kom det inn et skikkelig møkkavær. Omi Tso Go var ikke klar for bestigning denne gangen, men til tross for det lærte vi mye på denne turen. Når man er midt oppi det er det kjipt å snu, men til ettertanke var det en fantastisk flott tur som vi vil ha med oss resten av livet. Man lærer mye om hverandre på en slik tur, og ikke minst å håndtere skuffelsen av å snu. Uansett vil vi takke Norsk Tindeklub og Northern Playground for sponsing, og det har bidratt til at vi kunne realisere disse planene i større grad.