Minneord Per Vigerust
Her kommer et minneord om Per Vigerust skrevet av Ralph Høibakk og Anders Opdal
(Per Vigerust er helt til høyre i bildet til høyre. Det er fra Tirich Mir ekspedisjonen i 1964):
Per Vigerust er død, 87 år gammel.
For oss som begynte å klatre på 1950-tallet, var Per Vigerust et fenomen. Han var fra naturens side en atlet, utrustet med kjempekrefter, og han hadde en innebygget giro som gjorde at han presset til håndstående på rekkverket 4 etasjer over betonggulvet i den gamle hovedbygningen på NTH, for deretter å balansere bare på en hånd mens forskremte medstudenter snudde seg vekk.
I flere år var han ubestridt Norges beste klippeklatrer. Den som skal klatre Vigerust Spesial på Kolsås, skal fortsatt ha fingre av stål. Hvis Per hadde vært ung i dag, ville vi han ha vært en buldrekonge og høyt på lista i verdenscupen.
For oss som kom til NTH midt på 50-tallet, ble Per en slags Gudfar. Han åpnet sitt hjem og sitt kjøleskap for sultne studenter. Han hadde bil og var sjåfør på utflukter til Innerdal. Vinterklatring av vanskelige ruter ble for første gang gjennomført sammen med Per: Nordvest-eggen på Dalatårnet og den lange totaltraversen av Skarfjell-Trolla ryggen bærer hans signatur. Førstebestigning av den 500 meter høye Nordveggen på Skarfjell i 1962 sammen med Anders Opdal, var uten tvil den vanskeligste klatreruta i Norge til da.
Alpesomrene 1961 og 63 ble uforglemmelige reiser sammen med Per. Han hadde kjøpt ny VW Boble. Som alle med ny bil, kjørte han forsiktig for å unngå skrammer. Det ble lang bilkø bak oss. Anders og Ralph maste: Dette er en bil, ikke en trehjulssykkel. Etter en stund ble vi stoppet av politi. Nå får han kjeft for at han ikke kjører til side og slipper andre forbi, tenkte jeg. Du kjører litt fort, sa politimannen. Endelig en politimann med humør og ironi, tenkte jeg. Men nei, det var alvor. Kranglingen i bilen hadde gjort at vi alle hadde oversett skiltet med 40 km fartsgrense. Fartsbot etter 30 km med ny bil! Per tok dette som et tegn fra forsynet. Han ble råkjører. Det gikk det fillebilen klarte på resten av turen. Vi feide forbi gult lys og enveiskjøringer.
Vi klatret vanskelige ruter over alt i Alpene: Wetterstein i Tyskland, Mont Blanc-området i Frankrike, Dolomitene i Italia, Wilder Kaiser i Østerrike. Parolen var ubønnhørlig: Flest whiskey, senest i seng, først opp, klatre svære flerdagsturer. Det skulle vises ar det fortsatt bodde vikinger i Norge.
Den største opplevelsen sammen med Per ble likevel ekspedisjonen til Østtoppen på Tirich Mir i 1964. Det at vi førstebesteg fjellet, blekner i forhold til at vi, som det eneste kjente tilfellet, klarte å narre Arne Næss i en practical joke. Arne var ekstremt tunglurt og hadde selv en historie for å ha fått folk på kroken med de mest vanvittige påfunn. Per skrev et brev til Arne, tilsynelatende fra hans kone Siri, om at hans sønn Ragnar hadde strøket til en eksamen i filosofi fordi han hadde tullet for mye med damer. Arne slukte agnet og skrev trøstebrev tilbake til Siri og Ragnar.
Per var et varmt og raust menneske. Han hadde en kunstnersjel. På klassisk gitar lokket han fram klanger som gjorde at hårene på ryggen reiste seg, eller at en tåre trillet. Han røkte flatklemte Medina eller Simon Artzt med munnstykke, mens han filosoferte over livet og det som opptar unge menn mest. Under studieår i Graz hadde han lært både seg de vakreste Alpesangene, som La Montanara, og noe av de råeste studentervisene. Latteren satt løst hos Per.
Vi savner deg Per!
Anders og Ralph
