Maradals- og Skagastølsryggen anno 1983
Vi kommer til å publisere eldre tidsskrift-artikler nå fremover for å vise hvor mye bra lesestoff som har blitt nedfelt i Tidskrift for Alpin Klatring. Her er en liten epic fra en tur i Hurrungane i -83, og det hender vel tidt og ofte at det er mye av det samme type epicsene som gjentar seg. Denne artikkelen er fra tidsskriftet i 2017 og skrevet av Bo Andersen.
Maradalsryggen post festum
Roy har beskrevet turen som han selv, Finn, Bjørn og jeg gjennomførte over Maradals- og Skagastølsryggen midtvinters i Norsk Fjellsport 1983. Turen opplevdes som ganske stram og utsatt. Det som ikke tidligere er beskrevet offentlig er hjemturen. Nå har det gått så lang tid at deltakerne ikke kan straffeforfølges, så jeg prøver meg på denne beretningen.
Jeg var sistemann ned fra V-skaret etter en utsatt overnatting under Halls hammer. Roy hadde kraftige forfrysninger på føttene, og mye av natta hadde han føttene inne på magen min. Skadene ble dog kraftige nok til at han ikke kunne fortsette som forskalingssnekker. En viss lykke var det likevel fordi han derfor endte opp som forfatter og bringebærbonde!
Vi hadde glemt å ta med nøkkel til Skagadalshytta, men jeg kom meg inn gjennom et vindu. Kun gangen ble varmet opp, og et par flasker brennevin ble konsumert før turen ned til Finns Amazon. Temperaturen lå rundt minus 25, og batteriet på vraket var helt dødt og gjennomfrosset. Finn hadde nok glemt å slå av kupélyset, selv om han nektet for det.
Heldigvis er det nedoverbakke til mer siviliserte områder. Men det er ikke greit å trille i totalt mørke. Jeg hang ut av vinduet med lommelykt til det ble for kaldt. Senere løp jeg foran med dobbeltstøvler, og var nok den eneste som var varm da bilen trillet inn på bensinstasjonen i Fortun, selv om Finn hadde inntatt godt med frostvæske fra flaska som var plassert mellom setene. Til alt hell hadde de et batteri som kunne erstatte isklumpen. Etter montering startet kjerra. Finn skulle bare dra ned porten inn til vaskehallen der vi hadde bytta batteri. Døra var av aluminium med glassplater, og temperaturen var så lav at aluminiumsramma hadde trukket seg sammen betydelig mer enn glasset. Da Finn dro porten ned, kanskje litt hardt, røyk de fleste glassene i det døra smalt i bakken. Vi kjørte med en gang for å rekke siste ferje fra Kaupanger.
Det gikk fort på veiene sent søndags kveld, godt hjulpet av rusmidler og The Doors. Sjelden, om noensinne, har strofen «Well I’ve been down so Goddamn long. That it looks up to me», vært mer beskrivende for situasjonen. Som eneste passasjerer på ferja storma vi ned i kafeteriaen. Jeg tok hele brettet med snitter før den unge jenta som passet på dukket opp. Etter mange dager med for lite mat, heiv vi innpå det som var. Jenta var lettere skremt, men ble beroliget når vi kunne betale for alt.
Amazonen gikk godt oppover dalen og langs Vangsmjøsi. Det som ikke var særlig bra var at varmeapparatet ikke ville gi noe særlig varme og bensintanken nærmet seg faretruende tom. Dette var i gamle dager. Selvbetjente bensinstasjoner fantes ikke. Vi ankom Fagernes nærmere midnatt og fant ingen åpen bensinstasjon, men nattevakta på Fagernes hotell hadde ei kanne i bilen som vi fikk betale dyrt for. Nå skulle alt bli bra, tenkte vi!
Bensinen brakte bilen greit framover, men kulda i bilen tiltok i takt med den synkende utetemperaturen. Etter hvert begynte bilen å koke uten at det ble noe varmere innendørs av den grunn. Før vi ankom Bagn i Valdres var konklusjonen klar, vi måtte inn eller å fryse i hjel.
Vi svingte inn ved de første lysene vi så, og det var Bagn alders- og sykehjem. Døra var låst. Natteklokka ble trykket på, og den skremte nattevakta så meget rart på oss da Bjørn på sitt sjarmerende vis stotret «slipp oss inn ellers fryser vi ihjæl!». Hun var nok skeptisk, men viste sann medmenneskelighet og slapp oss inn i den varme vestibylen. Deretter fikk vi kaffe og vafler. Himmelsk! Vi spurte pent om vi bare kunne sitte der til morgenen slik at vi kunne fikse Amazonen. Det gikk greit ei stund inntil den andre nattevakta ringte til bestyrerinnen. Hun kom og ville ha oss ut! Vi forklarte situasjonen, men hun ringte kjæresten sin etter hjelp. Kjæresten var lensmannsbetjent. Vårt inntak av rusmidler på veien kunne vise seg å skape problemer? Jeg var visstnok minst påvirket, og da politimannen viste seg å være en jeg hadde møtt på folkemusikkstevne på Fagernes sommeren før, ble ting litt lettere.
Selv om det var godt over midnatt fikk han vekket en kar på bensinstasjonen, og etter at vi fikk den frosne Amazonen innomhus til en halvtime med dampbehandling, tinte den nedre del av blokka, og bilen var nesten så god som ny. Ikke minst fungerte varmeapparatet for fullt. Med en litt mer edru Finn, i en god og varm bil, fortsatte ferden til Oslo. Nå var alt i orden, trodde vi. Bjørn ble lempa av på Røa, og i morgenrushet kjørte resten av oss i retning Marienlyst. Men i ei trang dump rett før Vinderen smalt det i bilen og kløtsjen røyk. Under forbannelsene fra dem vi sperret veien for fikk vi dytta Amazonen litt til siden. Så løp vi hjem i dobbeltstøvler, henta en annen bil og taua Amazonen ned i kjelleren under bensinstasjonen på Marienlyst. Resten av dagen gikk med til å skifte kløtsj, før en rask dusj gjorde oss klar til feiring på byen.
Jeg var litt yngre den gang!