Norsk Tindeklub

Hytteinformasjon sommeren 2021

Sommeren nærmer seg og vi oppfordrer medlemmene til å bruke klubbhyttene i det som blir enda en sommer med korona!

Vi følger nasjonale retningslinjer fortløpende med tanke på bruk av hyttene, og det er fortsatt begrensninger i hvor mange som kan være på hyttene samtidtig. Det er derforviktig at du oppgir antall personer som du ønsker å booke inn.

Opphold på hyttene må bestilles ved epost til hyttebooking@ntk.no og forhåndsbetales. Bestillingen er kun gyldig ved forhåndsbetaling. Les mer info om betaling på medlemssidene.

Vi svarer så raskt som mulig. 

Vi minner om at alle har ansvar for å følge nasjonale og lokale smittevernsbestemmelser. 

Viktig!

Hytta i Skagadalen er stengt i uke 24 og uke 25 på grunn av legging av nytt tak.

Giklingdalshytta har fått påfyll med ny ved og ny ovn er på plass.

Regler for besøk på NTK-hyttene 2021

• Oppdater deg på de siste anbefalingene fra FHI og følg disse før du drar på tur 
• Om du har symptomer på luftveisinfeksjon skal du ikke besøke en NTK-hytte. Dette gjelder også milde symptomer. 
• Drop-in, dagsbesøk og toalettbesøk på hyttene er ikke tillatt. 
• Gjestene må ta med rent sengetøy eller ren lakenpose og putevar. Sjekklister på hytta må følges. 
• Du som gjest er ansvarlig for å følge anvisningene på hytta, for å sikre godt renhold og hygiene mens dere bor på hytta. 
• Planlegg håndhygienetiltak ute og på tur. Ta med deg rikelig med våtservietter, såpe og alkoholbasert desinfeksjon. Ha med deg egne søppelposer og ta med deg søppel hjem. 
• Bor du på Skagadalshytta, som har mat- og vinlager – ta på det du skal ha selv, ikke noe annet. Vær klar over at matlageret ikke fylles opp under korona-tiden. Noter i vinprotokollen dersom du tar ut drikkevarer!
• Tilby deg og bistå oppsynsmann når du skal på hytta, f.eks. frakte opp ting osv.  Meld fra om eventuelle mangler. Gjør utbedringer selv om mulig. 
• Oppdater deg på hyttereglene under «Medlemssider» på www.ntk.no før du drar 

God tur!

Hilsen Styret 

Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring 2021

Snart kommer Tidsskrift for Norsk Alpinklatring postkassen! Med litt mer erfaring har den ferske redaksjonen fra i fjor prøvd å ta tempen på alpinklatre-Norge og pakket det hele inn i en lekker trykksak.

Selv om mye har vært annerledes i år så har ikke fjellklatring endret seg noe særlig. Det er en relativt koronavennlig aktivitet. Som de fleste andre nordmenn har det blitt norgesferie på klatrerne også og resultatene har ikke latt vente på seg. Vi kan presentere møte med gamle klassikere som Dirdalsveggen og nyturer over det ganske land både sommer og vinter. Med så mye nytt bør norgesferien 2021 også bli en sikker vinner. Som vanlig har vi intervjuer også, denne gangen med ungfolen Aniek Lith og vår favorittbrite, Pete Whittaker. Det er også med litt røverhistorier fra vertikalen både fra nyere tid og tilbake til prehistorisk tid, dvs før NTK sin tid.

Redaksjonen i år består av redaktør Eivind Hugaas, grafisk designer Timme Ellingjord, og resten av redaksjonen: Geir Arne Bore, Kristian Kobbernes Starheim, Thomas Meling, Paula Voldner og, ny av i år, Ulf Egeberg.

Takk til alle de som har bidratt med artikler og bilder i TFNAK i år. Om ikke folk hadde skrevet om det som har blitt gått og gjort, så hadde det aldri blitt noe TFNAK.

Nå kan du søke om UIAAs Mountain Protection Award 2020-21

Den årlige UIAA Mountain Protection Award tildeles prosjekt om fjellmiljøet og som engasjerer og samarbeider med lokalsamfunn for å utvikle en kultur med bærekraftige aktiviteter. Søknadsfristen er 31. mai 2021.

Den årlige UIAA Mountain Protection Award (MPA) ble opprettet i 2013. I løpet av de åtte årene har prisen gjort det mulig for folk å øke økonomien for å bygge nøkkelinfrastrukturer, gjennomføre viktige forskning og prosjekter. Parallelt har det gitt en internasjonal utstilling for prosjekter for å øke bevisstheten og utveksle ideer og tiltak.Prisen har bidratt til prosjekter i lokalsamfunn, fremmet innovasjon og bidratt til gjøre en positiv forskjell.

Hvem kan søke?

Prosjekt støttet av et UIAA-medlemsforbund eller en forening som arbeider i fjellmiljøet og som engasjerer og samarbeider med lokalsamfunn for å utvikle en kultur med bærekraftige aktiviteter. Prosjektet må ha klatring, fjellklatring eller utendørs sportsfokus, og være involvert i minst en av følgende aktiviteter:

• Bevaring av biologisk mangfold inkludert flora og fauna.
• Bærekraftig ressursforbruk og forvaltning som energi og vann.
• Bærekraftig avfallshåndtering og avhending.
• Tilpasning til / avbøtende effekter av klimaendringer.
• Beskyttelse av miljøet gjennom kultur og utdanning.

Det er tre priskategorier – samlet vinner (10.000 euro), runner-up (5000 euro) og beste nye initiativ.

Les retningslinjene for MPA-søknader og sende inn søknad her. Søknadsfrist: 31. mai 2021. 

Se filmen om hva UIAA Mountain Protection Award handler om:

NTKs protester mot via ferrata på Andersnatten trekkes fram på nettsidene til UIAA

I en nylig artikkel på UIAAs nevnes NTKs engasjement i saken om planene om via ferrata på Andersnatten. Etableringen av via ferrata er også et omstridt tema i en rekke andre land.

Les hele artikkelen på nettsidene til UIAA. Artikkelen gir en status i arbeidet i UIAAs Mountain Protection Commission. 

UIAAs Mountain Protection Commission har som mål å fremme bærekraftig fjellregioner utvikling og innovative løsninger innen fjellbevaring. Bevisstgjøring av miljøspørsmål og videreutdanning om fjellvern og bærekraftig praksis er sentrale temaer. UIAA har blant annet engasjert seg i sporløs ferdsel, utbygging av taubaner og andre installasjoner, søppel og motorisert ferdsel.

Bratt friluftsliv i høyfjellet – permanente rappellfester – beskrivelse av felles praksis

I høst startet NTK, Nortind, NKF og DNT et samarbeid om å bli enige om en felles praksis av bruk av permanente rappellfester i fjellet.

Det har blitt nedtegnet et arbeidsutvalg med representanter fra de ulike organisasjonene som har jobbet med dette dokumentet i hele høst. Det har nå blitt en enighet om en felles praksis, og dette dokumentet har også vært oppe til de respektive styrene i de ulike organisasjonene.

Vi er glad for at de fire store organisasjonene som representerer klatring og tindesport i Norge har blitt enige om en felles praksis for etablering og fjerning av permanente, semi-permanente og midlertidige rappellfester i høyfjellet.

Les hele dokumentet i sin helhet.

Norsk Tindeklubs uttalelse til planer om via ferrata på Andersnatten

Norsk Tindeklub har kommet med en høringsuttalelse til kommunen gjeldende dispensasjon fra LNFR2-formål i kommuneplanens arealdel 2015-2030.

Norsk Tindeklub om via ferrata på Andersnatten

Styret i NTK ble i slutten av september gjort kjent med at det planlegges å etablere en via ferrata i sørøstveggen på Andersnatten. Det er også nærliggende å tro at det planlegges flere tilsvarende prosjekter i norske fjell framover.

NTK har tidligere uttalt seg til denne type anlegg og mener det strider mot prinsippene om sporløs ferdsel. Dette kan det leses mer om her.

Andersnatten har vært og er av stor interesse og verdi for medlemmene av NTK. Vi har derfor bedt Sigdal kommune om å anse oss som part i saken i forbindelse med en eventuell byggesak. Vi vil på den måten kunne få en selvstendig påvirkningsmulighet i den videre behandlingen selv om NTK har blitt involvert på et sent tidspunkt i prosessen.  Styret jobber samtidig målrettet for å få til en bedre dialog og samhandling innad i klatremiljøet i tilsvarende saker i tiden framover.

Styret

Bidrag til TFNAK 2021

Har du lyst til å lese ett kult tidsskrift om klatring? Ja!

Tidsskrift for Norsk Alpinklatring dekker alpinklatring i Norge samt alpine aktiviteter av nordiske klatrere i utlandet. Redaksjon og bidragsytere er idealistiske og har som målsetning å fremme alpin klatring i Norge. Tidsskriftet utgis en gang per år.

Om du har gjort, tenkt eller sett noe kult og vil skrive om det setter vi i NTK veldig pris på om du vil bidra til TFNAK 2021! Fristen for å sende inn artikler er 15.november 2020.

Du trenger ikke være medlem og alle artikler og artikkelidéer mottas med stor takk.

Ikke tenk på grader, lengder eller høydemeter, vi i redaksjonen og dere som leser vil ha følelsene. Stemningen og fukten i laven eller den svale varmen i sola på granitten en tidlig morgen. Bare ikke glem å nevne størrelsen på bailekilen! Ja du vet, den gule offseten med litt rust på waieren, bundet av med 6 mm prusik, eller nei, var den 5? eller 4?(!) Uansett hva den var flekset den ihvertfall komfortsonen der du hang alene. Uten backup. Sånn, det var litt inspirasjon, hepp hepp!

For å hjelpe med årets skriving har redaksjonen utarbeidet noen retningslinjer som kan finnes i vedlagt dokument, les denne!

Send ditt utkast, idé eller fiks ferdig artikkel med bilder og det hele til redaktør, Eivind Hugaas: eivind.hugaas@ntk.no

Vi vil helst høre fra deg så tidlig som mulig!

Hilsen

Redaksjonen i TFNAK

Se under for mal for innsending av artikler:

Nekrolog Egil Fredriksen

Egil Fredriksen døde 9.august 2020, 78 år gammel. Kreftsykdommen ble oppdaget for sent til at han kunne helbredes. Vi er mange som savner hans varme og hans aldri sviktende oppmerksomhet og omtanke for dem som var så heldige å være i hans nærhet.

Det bodde en kunstner i Egil. Døren til Statens Kunsthøgskole var smal, og Egil hadde ikke tålmodighet til å vente. Han ble isteden en dyktig ingeniør og ledet en rekke større prosjekter, både i Norge og i utlandet.

Sammen med Kari bygget han rede på Røa og fikk tre barn, Kristin, Cecilie og Eivind.

Livet og kjærligheten er uforutsigbar. På oppdrag i St. Petersburg, ble en godt voksen Egil hjelpeløst forelsket i Nadia. Hun fulgte ham til Norge og har vært ham en støtte og glede inn i alderdommen.

Som ung var Egil en aktiv dykker. I moden alder konverterte han til fjellklatring og ble raskt en sikker og god utøver av en annen farlig sport. Hans innsats og engasjement for tindesporten førte ham til lederskap i Kolsås Klatreklubb og senere i Norsk Tindeklub (NTK).  I NTK var han styreleder i 14 år og gjorde en kjempejobb for klubben. For dette er han foreslått som æresmedlem. Sykdommen og en altfor tidlig død har gjort at forslaget ikke rakk å bli behandlet før Egils bortgang.

De senere årene har Egil vært aktiv i en anarkistisk gruppe av forhenværende og pensjonerte fjellfolk som humoristisk kaller seg Norsk Geriatrisk Klatrecompagni. Her har vi kunnet glede oss over Egils varme og nærhet. Egil skrøt aldri av egne bedrifter, men var usedvanlig raus med å gi bekreftelse til oss andre. Han hadde regelmessig med noe godt til den felles kaffesamling, og overrasket de fleste av oss med et oljemalt portrett. Hans glade latter ga gjenlyd i klatrehallen. Når vi lukker øynene, kan vi fortsatt høre den.

Klatrevenner

Det er bisettelse i Røa kirke 20.august kl 12.

Ny utgave av Klatrefører for Jotunheimen og Innerdalen

Ny utgave av Klatrefører for Jotunheimen har ankommet vårt hovedlager på Varri. Den vil etter all sannsynlighet være i salg i utvalgte butikker mot slutten av juli/starten av august.

Denne utgaven er i utgangspunktet et opptrykk av jubileumsutgaven fra 2015. Hverken rutebeskrivelsene eller rutenummereringen er endret, men det er foretatt rettinger av trykkfeil og enkelte korrigeringer av navn. Videre har bestigningshistorikken til noen topoer og ruter blitt oppdatert.

Veiledende utsalgspris for Jotunheimen-føreren vil være på 380 kroner. Det nye opplaget vil være på 1000 eksemplarer.

Det er også trykket opp et nytt opplag av Innerdalsføreren. Veiledende utsalgspris for denne er på 300 kroner.

Forhandlere kan ta direkte kontakt med post@varri.no for å bestille eksemplarer.

Minneord for Sindre Bø – vil bli sterkt savnet i norsk fjellklatring

Dette minneordet vil stå på trykk i Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring 2020, og er skrevet av Geir Arne Bore.

Far, familiemann, klatrer, redningsmann, beredskapsekspert og skribent Sindre Bø døde skjærtorsdag 49 år gammel. Han døde mens han drev med skiseil i Hunnedalsheiene på tur med barna. 

For familien selvsagt et forferdelig tap. For slekt og venner. For arbeidsmiljøet og klatremiljøet i Stavanger. For Rogaland Alpine Redningsgruppe, hvor han var med i nesten 25 år. Og det er et stort tap for klatremiljøet i Norge. Sindre har vært med å prege hvordan vi skriver og tenker om klatring, friluftsliv og risiko det siste tiåret

Stor betydning for Stavanger-miljøet

Klatremiljøet i Stavanger har mistet en av sine mest erfarne klatrere og fremste førstebestigere som har vært aktiv i snart 30 år. Sindre var en eventyrsklatrer som koste seg på alle områder av klatringen i Rogaland, fra buldring til sportsklatring, storvegg og isklatring. 

Blant annet var han en av de ivrige i utviklingen av klatring på Kjerag i siste halvdel av 90-tallet, da nesten alle klatrerutene på veggene ble utviklet. Han gjorde en av de første vinterbestigningene av Kjerag med Nordøstpassasjen i 1996 med Magnus Andersson og Trym Sæland. Han gikk eventyrruta Vårløsningen med 800 meter klatring opp noen få meter under toppen, hvor vårflommen gjorde det umulig å runde toppen.

Sammen med Trym Sæland og meg klatret han de lange og fine rissene i Bryllupsgaven (grad 7) på en lang fin dag i slutten av 90-årene. Senere samme varme sommer gikk han Drømmen om Bernt på Lyseveggen litt lengre inn i fjorden, en flott 7+/8- klatring med Aslak Aastorp og Edvard Middelthon. Og den noe mer eventyrspregede og vandrende Ponniekspressen (grad 6+) lengst til venstre opp mot Kjeragbolten sammen med Magnus Andersson, som for øvrig døde av sykdom om lag ti år senere.

Han har også gått fjellruter i Hunnedalen og Maudal og andre steder, både sommer og vinter.

Nytursmannen

Sindre har mer enn noen andre gitt klatremiljøet i Rogaland et vell av ruter og nye klipper, de fleste av dem i heiene innenfor Sandnes. Dette er blitt et av de største og viktigste sportsklatreområdene i Norge. 

Han er kanskje ikke den mest berømte, men hvis man sjekker nettføreren brattelinjer.no, så er det 109 førstebestigninger fra Sindre. Jeg finner ingen andre med så mange nye ruter. I mange år, og særlig det siste tiåret, har han vært med å etablere felt etter felt med førstebestigninger som har beriket klatringen for klatrere flest. Sjelden med de hardeste gradene, det virket ikke så viktig, men tross alt opp til svært respektable 7+ på Dale. For å ikke snakke om bratte, høye og naturlige sikrede Fedaspeglet (grad 8) på grensa til Sørlandet hvor han beskjeden som alltid var svært tydelig på at det var Jon Egil Auestad som fortjente hederen for at  flertaulengdersruta ble gått i fri. For Sindre virket det ikke så viktig om han var først i tauet, så lenge det ble stilige ruter i god stil. Han tok også viktige løft i klatreklubben Bratte Rogalands Venner.

Et hardt rammet klatremiljø

Som om det ikke er ille nok at Sindre er død, så kommer det på toppen av at klatremiljøet i Stavanger har mistet så altfor mange de siste 14 årene fra det som har vært den harde kjernen i et de mest aktive klatremiljøene i Norge. Are Bjørnsgaard døde på topptur på ski, Rolf Bae døde i et isras på K2, Magnus Andersson etter lang tids sykdom, Stein-Ivar Gravdal døde på vintertur på Kjerag sammen med Bjørn-Eivind Årtun, som også var sterkt knyttet til Stavanger-miljøet. Bautaen Bernt Ove Reinertsen døde samme sommer i selvmord. Og historiske Håkon Hansen med sine mange og harde ruter og NM-titler omkom på vei ned fra Store Skagastølstind, også han en pioneer på å heve nivået og utvikle nye ruter og felt i området på 80- og 90-tallet.  Det har vært noen forferdelige år. Spesielt for familiene og klatrevennene i Stavanger, men også for alle andre som har vært nær dette viktige og inkluderende klatremiljøet.

Seks dem var også aktive i Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR), som mer enn noe annet rednings- og klatremiljø har fått merke hvor nådeløst livet kan være, både på utallige redningsoperasjoner og henteoppdrag og med dødsfall blant sine egne av ulike årsaker.

Redningsmannen

Den alpine redningsmannen Sindre er det viktig å minnes. Han kom tidlig med i Rogaland Alpine redningsgruppe (RAR) noen få år etter opprettelsen, og var med i nesten 25 år og dessverre altfor mange redningsaksjoner etter basehoppere, selvmordskandidater, og både levende klatrere og to omkomne klatrevenner. Dette redningsmiljøet har dessverre blitt helt sentralt i utviklingen av alpin fjellredning i Norge på grunn av de mange krevende oppdragene. 

Jeg skal ikke trekke fram noen spesielle oppdrag, alle er viktige. Men Forsvaret har valgt å gjøre det i ett tilfelle, fordi gruppen er tett knyttet til 330-skvadronen på Sola. Et av de mange oppdragene var å redde en ung britisk speiderjente ut av en kløft som var i ferd med å bli oversvømt oppe på Kjeragplatået. Hun overlevde så vidt, og etter den dramatiske aksjonen fikk Sindre og Morten Diesen tildelt Forsvarets medalje for edel dåd. Så vidt jeg kan se er dette den eneste tildelingen til frivillige redningsmannskap noensinne, og en av få utdelingene til sivile. 

Alle disse viktige historiene fra RAR er godt beskrevet av gruppens nestor Ture Bjørgen i boka «På død og liv» som kom for halvannet år siden. Sindre hjalp for øvrig Ture med å skrive deler av denne boka, som gir en unik innsikt i den alpine fjellredningens historie i Norge og Rogaland spesielt.

Klatre- og samfunnsskribenten

Sindre startet som journalist i Stavanger Aftenblad omtrent mens han begynte å klatre tidlig på 90-tallet. På 2000-tallet orienterte han seg videre fra nyhetsjournalistikken og sluttet som journalist. Med en master i samfunnssikkerhet og beredskap og jobber innenfor temaet, har han utviklet seg som en viktig stemme på området risiko og beredskap, og var prosjektleder for Universitetet i Stavanger.

Sindre var en unik kombinasjonen av klatrer, beredskapsekspert og skribent som har gledet mange med sin skriving og innsikt. Det har vært mange sterke og reflekterte historier. Mange av tekstene har handlet om klatring på ulike måter, og Sindre tilførte sjangeren en dybde som er sjelden innenfor sjangeren. Han har skrevet mye om risiko i mange ulike betydninger av ordet, om friluftsliv, turisme og beredskap i bred betydning. Inkludert den siste om koronasituasjonen, bare dager før han omkom. 

Summen av all denne produksjonen har gjort ham til en av de viktige og spennende stemmene på disse sentrale områdene i frilufts- og samfunnsdebatten generelt. Også på dette området vil han også bli savnet. 

Men først og fremst så gråter vi sammen med barna og familien, og vennene i og utenfor klatremiljøet, for at fine og unike Sindre nå er borte.  

Geir Arne Bore

Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring 2020

Det nærmer seg årets store begivenhet, nemlig at Tidsskrift for Norsk Alpinklatring kommer i postkassen! Nytt for i år er ny redaktør og en ganske fersk redaksjon. Redaksjonen i år består av redaktør Eivind Hugaas, grafisk designer Timme Ellingjord, og resten av redaksjonen Geir Arne Bore, Kristian Kobbernes Starheim, Thomas Meling, Paula Voldner og Mårten Blixt.

Korrekturlesere har vært Ulf Egeberg, Odd Rune Lykkebø, Øystein Skutevik, Ørjan Grefstad og Oddveig Hovdenak.

Og ikke minst takk til alle de som har bidratt med artikler og bilder i TFNAK i år. Om ikke folk hadde skrevet om det som har blitt gått og gjort, så hadde det aldri blitt noe TFNAK.

Her kommer en liten smakebit fra redaksjonen om hva dere har vi vente:

Vi har prøvd å holde på det som var bra fra de andre årgangene, samtidig som vi har prøvd å tenke litt nytt. Det er i år ganske mye stoff fra Romsdalen, historisk og samtidig, nærmere bestemt fra Trollveggen. Trollveggen og området rundt er av en slik karakter at det stort sett alltid er interessant å lese om. Nord-Norge har også fått en del oppmerksomhet med en stor sak om Senja. Vi har også prøvd å profilere enkeltpersoner med vidt aldersspekter, fra 20 til 60. Nye ruter, nye epics og tidløse røverhistorier fra vertikalen, det er bare å glede seg! 

Redaksjonen vil takke alle som har bidratt og håper årets tidsskrift kan gi gode leseopplevelser og spre inspirasjon.

I løpet av april/begynnelsen av mai vil Tidsskriftet komme i postkassene til alle medlemmene i kluben. Tidsskriftet vil også komme i hyllene på Narvesen, og etter hvert er det mulig å kjøpe Tidsskriftet på nettbutikken i VPG.

UIAA Mountain Protection Award

Det åpnes opp for søknader til Mountain Protection Award. Les mer under og i pdfen.

The 2020 Mountain Protection Award (MPA) has officially been launched and applications are accepted from 1 March until 30 June 2020.
During its seven years of existence, the platform has enabled people to raise finances to build key infrastructures, conduct vital research and fulfil pending project goals. In parallel, it has provided an international showcase and communication platform for projects to raise awareness and exchange ideas and initiatives. Not only has it supported local communities, it has fostered its own global community. The Award celebrates innovation and a desire to make a difference.

For any questions, please don’t hesitate to contact me or the MPA team at mountainprotection@theuiaa.org

Generalforsamling 7.mars

På generalforsamlingen den 7.mars på Det Norske Videnskaps Akademi kommer Martin Skaar Olslund og Joel Larsson og holder et veldig inspirerende og spennende foredrag om førstebestigningen av Kjelfossen i Gudvangen vinteren 2018.

Det vil bli fortalt om en søken etter den perfekte linja i et vestlandsk isparadis, om forberedelser som ikke går helt som planlagt og vist bilder fra bratt isklatring på en av verdens høyeste fosser.
Kjelfossen har en total fallhøyde på 705 meter. Den bukter seg oppover et bratt gjel før den møter en toppvegg på 150 overhengende meter. Fossen har lenge vært et ettertraktet mål for klatrere, men på grunn av en vestvendt og soleksponert toppsøyle, er det sjelden forholdene er gode. Sesongen 2018 var unntaket.

De holder foredrag rett etter sherryen er konsumert, deretter er det generalforsamling og middag. Generalforsamlingen avholdes på Den Norske Videnskaps Akademi, og påmelding til generalforsamlingen er sendt ut på mail og du kan melde deg på her.

Påmeldingsfrist er 28.februar.

Generalforsamlingen er kun for Norsk Tindeklub sine medlemmer.

10 år med Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring på Piteraq

Tidsskriftet har blitt et varemerke for Norsk Tindeklub siden sin spede begynnelse i 2009. Tidsskriftet har dekket hva som har skjedd innen norsk alpinklatring det siste året, og mange sitter spent og venter på at det skal komme ut hvert år! Norsk Tindeklub har i den anledning tenkt til å markere 10 år med Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring på Piteraq i Parkveien i Oslo den 23.januar kl 1930. Arrangementet er gratis for alle! Det blir en uhøytidelig etterfest på Lorry etter arrangementet.

Det blir foredrag med den første redaktøren i tidsskriftet, Mårten Blixt, der han forteller om tanken bak opprettelsen av tidsskriftet, den tidlige historien og han kommer til å trekke fram noen utvalgte klassikere fra de forskjellige tidsskriftene.

Årets nye redaktør, Eivind Hugaas, kommer til å fortelle litt om hva vi har i vente i det neste tidsskriftet, og om hva den nye redaksjonen tenker om tidsskriftet de neste åra.

I tillegg vil vi selge tidsskrift fra alle åra til hyggelige priser! (Så langt lageret rekker)

• 1 valgfri tidsskrift: 50,-
• 5 valgfrie tidsskrifter: 200,-
• 10 valgfrie tidsskrifter: 350,-

Vi har tidsskrift fra årgangene: 2009, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019. Årgangene 2010 og 2011 er helt utsolgt.

Betaling via vipps.

I tillegg vil Piteraq ha meget hyggelige priser i butikken den kvelden for alle som deltar på festen, og det er 40 % på varene XC Sports fører i butikken!

Det er nå fullt og alle de 100 plassene er fulltegnet!

Hva er en Joika?

Denne forklaringen sto i TFNAK 2017, og nøster opp i det snaue 20 år gamle begrepet, Joika. Hva er egentlig en Joika og hvor kommer begrepet fra? Her har du forklaringen. God førjulslesning.

Skrevet av Jo Gjedrem

HVA ER EN JOIKA?

En historisk og etymologisk gjennomgang av joikabegrepet

Joikabegrepets opprinnelse

I januar 2000 ble det holdt et norgescupstevne på klatresenteret Vulkan i Oslo. Arrangementet var sponset av Joikakaker, Norges mest solgte hermetiske middagsrett. En del av avtalen var at alle funksjonærer, dommere, ruteskruere og andre frivillige måtte gå i knallrøde t-skjorter med joikavaremerket på brystet. De markedsføringsmessige vurderingene som lå bak dette er i dag vanskelig å forstå. Det er tvilsomt at reklamestuntet økte omsetningen av farsekakene, men det satte likevel et varig spor i det norske klatresamfunnet.

På denne tiden var miljøet preget av harde og bisarre diskusjoner på nettstedet SteepStone. Techno, en av diskusjonssidens grunnleggere, var av de mest toneangivende og fryktede debattantene. Techno var kritisk til mye og mange, og han mislikte de fleste av dem som bar den knallrøde joikaskjorten under norgescupen. Han regnet dem som amatører, wannabees og generelt sett mindre kule klatrere. Han begynte å kalle dem, «jævla joikaer». Uttrykket spredte seg raskt på nettet og ble etter kort tid et mye brukt, nedsettende begrep i hele klatrenorge.

Forløperne til Joikabegrepet

Det er sannsynlig at klatrere gjennom alle tider har brukt denne typen nedlatende kallenavn om andre klatrere som de av en eller annen grunn har funnet mindre verdige. I gamle dager på Kolsås ble de som ikke var ivrige nok, som tok for mange pauser på Gårdsplassen, betegnet som saftdrikkere og piperøkere. Senere ble de som ikke klatret nok i fjellet kalt cragrotter mens de som klatret for mye i fjellet hånlig ble omtalt som nikkersklatrere. Turbamser var en periode et mye brukt skjellsord om dem som likte best å dra på tur, og «jævla bålbrennere» kan ses på som en underkategori av dette igjen. Klatrespråket har alltid vært rikt.

Joikabegrepet var altså i utgangspunktet fortsettelsen av en lang og viktig tradisjon klatrere har for å finne feil ved hverandre, rangere sin stamme sosialt og generelt sett slenge dritt om sin neste. Men dette behovet for å skille klinten fra hveten, og denne tendensen til å gruppere andre klatrere lavere på stigen ser ut som å ha økt i styrke utover nittitallet og frem til vår tid.

Dette kan forklares med klatresportens økte popularitet og pluralisme. Før i tiden ble fjellklatrere sett på som koko dødsromantikere av storsamfunnet og som høyfjellets adel av seg selv. Det var snakk om en liten gruppe, ganske sosialt like personer som drev med stort sett det samme. De var en eksklusiv liten gjeng hvor alle kjente alle og kledte seg likt. Å være fjellklatrer var en viktig del av den enkeltes identitet. Det var oss mot resten.

Men så kom nittitallet og en kraftig utvikling av sportens underdisipliner. Inneklatring, uteklatring, sportsklatring, tradklatring, buldring, teknisk klatring osv. For mange lå det noe helt urimelig i at alle disse utøverne skulle kunne omtale seg som ekte klatrere.   

Men verre, mye verre var det at klatring fikk en voldsom rekrutering og popularitetsøking. Treningsveggene og klippene ble fylt av «vanlige folk». Ingen sukket lenger av beundring og skrekk hvis du la ut om helgens bravader i matpausen på jobb. Gunn på regnskap hadde nemlig også vært på Hauktjern, og Kåre i personal hadde gått Via Lara. Kjendiser skrøt av at de var klatrere i pressen. Morten Harket i AHA klatret for å få finere kropp ble det opplyst i Se&Hør. Det eksklusive var blitt tragisk folkelig. Tindesporten var ikke lenger sjampanje, men svak husholdningssaft.

I denne sammenheng kom joika inn som et helt nødvendig definerende begrep. Det var viktigere enn noensinne å kunne skille mellom de verdige og de uverdige, de kule og de ukule, det ekte og det uekte. Det holdt ikke lenger å kalle seg klatrer. Det var jo alle. Man måtte være klatrer av den riktige typen og kunne markere avstand til klatrere som ikke var klatrere. Eller, kanskje var de klatrere, men ikke ordentlige klatrere, for de var joikas.

Det opprinnelige joikabegrepet og de klassiske kjennetegnene

Joikabegrepet ble i den første tiden raskt fylt med et klart og avgrenset innhold, ikke minst på grunn av Technos utlegninger på SteepStone. Det var selvfølgelig joika å være en svak amatør og dårlig til å klatre, men uttrykket var i sin opprinnelige form mer innholdsrikt og sammensatt enn dette. Det sa også noe om stil, eller snarere mangel på stil. Det sa noe om sosialt lynne, tilhørighet og livsinnstilling.

Den enkleste måten å beskrive joikabegrepets første innhold på er å gå gjennom noen av de klassiske kjennetegnene på en joika:

T-skjorte med reklame for joikakaker: Mange av dem som fikk plagget på norgescupen syns den røde t-skjorten var kledelig og fortsatte å bruke den privat. Det er også mulig at de ønsket å bli assosiert med farseproduktet på samme måte som folk synes det er stilig å ha store logoer for f.eks. Porsche og Hugo Boss på klærne. Joikaskjortene ble i hvert fall sett på innendørsvegger og klipper i osloområdet i lange tider etterpå.

Sokker i klatreskoene: Et alvorlig brudd på den gode smak og en klar indikasjon på at du ikke er seriøs. Det ser forferdelig ut og hvem kan tro at du tar fotarbeidet på alvor når du gir slipp på tærnes følsomhet på denne måten. Et sikkert tegn på dårlig teknikk og et av de aller mest klassiske kjennetegnene på en joika.

Kalkpose festet med biner i selen: Grusomt! En fullstendig ødeleggende stiltabbe. Har du posen låst midt bak på ryggen med en karabin, kan du umulig ta klatring seriøst ei heller gå noe hardt.

Ryggsekk med sidelommer: Brukes kun av danske fotturister, skoleunger og klassiske joikaer. Ingen seriøs klatreutstyrsprodusent har noen gang lansert en sekk med sidelommer. De er helt umulige å klatre med og grenseløst uestetiske. Og hva skal du liksom ha i sidelommene? Våtservietter og lesebriller?!

Overdrevent positiv og inkluderende innstilling: Latter og godt humør er ofte et alvorlig irritasjonsmoment for omgivelsene. Særlig plagsomt er det at folk ler og koser seg når man skal gå noe hardt.  Klatrere har som nevnt alltid sett på seg selv som bedre enn folk flest og har en stolt tradisjon for å ekskludere andre. Det å smile for mye, inkludere folk, kurse og tilrettelegge er et stygt brudd med klatretradisjonene og veldig joika.

Brenne bål og koke kaffe på cragget: Grenseløst useriøst. Hvordan skal du noensinne kunne gå noe hardt hvis du prioriterer kos.

Brattkort fast festet i selen: Morten Harket og Gunn på regnskap hadde det. Superjoika.

Listen er lengre, men dette er blant de viktigste klassiske joikakjennetegnene og viser begrepets opprinnelige innhold og hvordan det ble brukt i perioden fra år totusen og ca. ti år fremover.

Gunnar Karlsen oppdager Joika-aksen og litt om sosial mobilitet

Den sentrale bergensklatreren og filosofen Gunnar Karlsen skal ha æren for å ha oppdaget, og første gang omtalt, Joika-aksen. På sine mange klatreturer i Sør-Norge oppdaget han en påfallende overhyppighet av joikaer i et geografisk belte mellom Oslo vest og Kristiansand. Fra Kolsås Klatreklubb, som arrangerte den skjebnesvangre norgescupen, via Drammens mange enkle, overgraderte bolteruter, gjennom bålosen i Tønsberg-området og til det gladkristne miljøet i Kristiansand, strekker det seg en joika-akse påviste Karlsen. Ingen hadde sett det før, men nå var det opplagt: Dette var joikaenes kjernehabitat.

Selv om joikahyppigheten var mindre andre steder, fantes det selvfølgelig klassiske joikas i de fleste deler av landet. Stempelet kunne være tungt å bære. Kanskje man som fersk klatrer hadde vært uforsiktig og klatret med sokker i skoene, eller helt uforskyldt blitt sett i nærheten av en bålkanne. Var det mulig å bli kvitt det stigmatiserende joikastempelet? Fantes det muligheter for sosial mobilitet?

Svaret på det er ja, og for å forstå dette må vi se nærmere på klatremiljøets viktigste sosiale valuta: Høye grader og harde ruter.

Du kan i bunn og grunn være så dust du bare vil. Klatrer du hardt blir du akseptert. Mennesker som et uansettelige, utstøtt av sine familier, mislikt av sine mødre og har ensiffret  IQ blir møtt med nærmest åpne armer dersom de overbeviser i veggen. Folk som åpenlyst spiser buser, promper under middagen og holder lange monologer om de rareste konspirasjonsteorier blir akseptert (nesten) uten å blunke så lenge de klatrer hardt. Miljøet er fullt av sterke utøvere som neppe ville fungert i noen annen setting. Høye vanskelighetsgrader og harde bestigninger trumfer sosial intelligens og det meste annet.

Sosial mobilitet var altså mulig ved å bli veldig flink å klatre. Joikastempelet kunne viskes vekk med harde bestigninger. En dyktig klatrer kunne aldri være en skikkelig joika. Hun kunne kanskje ha joikatendenser, men aldri sitte fast i kategorien. Et rent hypotetisk eksempel: Bjørn-Eivind Årtun eller Sindre Sæther kunne selvfølgelig fritt gått med brattkort i selen, sekk med sidelommer og smile og le på den aller mest kritikkverdige måten uten noen som helst fare for å bli hengt ut som joika.

Joika Pride! – det reformerte joikabegrep

Ut over totusentallet kom joikabegrepet under press. Stadig mer ukritisk bruk av dette en gang så presise og nyttige skjellsordet, tømte det mer eller mindre for mening. Problemet var at brukerne la alt de selv måtte mislike inn under joikaparaplyen, uten tanke på ordets opprinnelige innhold. Det startet i det små. Enkelte anså klatreseler med regulerbare beinløkker som joika. Senere kom den opphetede diskusjonen om livsyn og joika. Var det joika å være kristen? Overraskende mange mente ja. Dette utviklet seg i en slik grad at det en periode ble sett på som skikkelig joika å ha med matpakke på cragget. Nå kunne det meste anses som joika og skjellsordet miste dessverre helt sin evne til å såre og skape splid i miljøet. Hadde joikabegrepet utspilt sin rolle? Var det bare et forbigående moteord som for eksempel «spa kæbbe» og «het rype», forvist til å kun bli brukt av pinlige karakterer i håpløs utakt med sin samtid? Nei. Utrolig nok. Opp av asken steg det et reformert joikabegrep med ny styrke og popularitet.

Rundt år 2010 startet en bloggbølge blant norske alpinister, og den beste og mest populære het Olsendriver. Den var like mye vellykket kunstprosjekt som klatreblogg og beskrev et tvillingpars vei inn i klatresporten under kyndig veiledning av sitt forbilde og mentor Marius Olsen. Skrevet nærmest som en dagbok, viser den en klassereise og en oppvåkning fra tvillingene sitter som håpløse tenåringsdrømmere på et gutterom midt i Joika-aksen, til de finner sin identitet og ny selvtillit som klatrere. De omtaler seg selv hele tiden som joikas, og de gjør det med stolthet. Bloggen var så god og populær at smitteeffekten kom nærmest umiddelbart. Akkurat som de homofile tok skjellsordet homse og snudde det til noe positivt og identitetsskapende, reformerte Olsendriver joikabegrepet og ga det en ny positiv betydning. Akkurat som afroamerikanerne tok brodden av det rasistiske N-ordet ved selv å ta det i bruk om sine brødre og søstre, vrengte tvillingparet betydningen av klatrenorges mest brukte skjellsord. På starten av totusentallet ville ingen drømt om å kalle seg selv for joika. Nå ble det helt vanlig. Andre populære og morsomme bloggere bidro i videreutviklingen av begrepet, og den med det beste navnet heter Joika Pride!

Men hva betyr det så å være joika i dag? Bloggernes fokus på naturlig sikrede ruter, vinter- og fjellklatring har gjort at de fleste i dag assosierer joika med disse aktivitetene. Hvis du liker store vegger, spisse topper, jammesprekker og isklatring er du joika. Hvis du har lyst å like disse aktivitetene er du en ung joika. Er du medlem av Norsk Tindeklub er du som regel en voksen joika. Og hvis du har lest dette magasinet og denne artikkelen er du også ganske sikkert en JÆVLA JOIKA!

Her er et ytterligere eksempel på definisjonen på Joika: 

CR HVALSBERGET

Vår venn ”Pukkelkatten” har klatret i mange år. Etter hvert som han har gått lei sine ”Moby Dicks” på Oslocraggene, har han utviklet egne konsepter for å beholde motivasjonen. 2009 var joikacraggenes år. Dette førte ”Pukkelkatten” til nye destinasjoner som Gullaug, Skådalen, Mekka og ikke minst Hvalsberget. Sistnevnte er her omtalt i ”Pukkelkattens” cragrapport fra klippen som visstnok ble hentet frem til dagens lys med hjelp av gravemaskin.

På: Gz og jeg

S&D: Noen femmere og kanskje en seksmin

Inspirert av Road To Ceuse, verdensfineste joikablogg, tenkte Gz og jeg at vi skulle sjekke ut Hvalsberget. Vi mente det ikke kunne skade å prøve et nytt crag med lette ruter, er jo i dårlig form og greier. Men jo, det kan skade, skade sjelen.

Stappfullt med biler langs veien.  En svær svavegg i et gammelt steinbrudd. Børrebolter = møkkacragg.

En større gruppe primitive Joikaklatrere utgjorde en rotete gruppe ved klippens fot. Alle de klassiske tegnene på en underutviklet klatrekultur lyste mot oss. Karabin på kalkposen, sokker i skoene, topptau og fedme. Vi gikk inn i gruppen. De stirret på oss med respekt. Med vår ranke holdning og naturlige autoritet er det jo vanskelig å skjule at man er storklatrer og medlem av kluben. Jeg ba vennlig, men bestemt om å få se en fører. Etter noe nøling trådte en slags lederfigur ut av gruppen, en liten stakkarslig nordlending rundt 40. Han var kledd i gule benklær. Med flakkende blikk stotret han frem at han mente han hadde føreren i hodet.

Vi klatret en del femmere, og noe som kanskje tøtsjet seksmin, før vi gjorde det alle ventet på at vi skulle gjøre: Prøvde oss på feltets test piece.Hvalsberget har nemlig en 7/7+. Gz tok det for gitt at den var soft og hadde on sight i blikket. Da han gjorde seg klar, våget en liten joika seg helt bort til meg for å si, » Oj, er det støting på gang».  Jeg svarte nei.

Etter et greit sva, ble Gz stående temmelig lenge å plundre under en overhengende, tre meter høy toppbulk. Et føkkings bulder med usynlige tak. Kryptisk møkk. Skandalen var et faktum. Gz trynte. Men det skulle bli enda verre. Gz klarte ikke dogge seg til ankeret. Jeg turte ikke en gang prøve.

Joikane hadde fulgt med. De hadde sett vår svakhet. Vi var ikke storklatrere. Vi var som dem. Mannen i de gule lederbuksene skiftet nå helt karakter. Han ble rak i ryggen, snakkesalig og selvsikker. Han preiket som en foss med Cz. La ut om beta, andre klatrefelt, og namedroppet merkelig nok Nico. Gz klarte på sin side å synke enda dypere. Han sa temmelig høyt, «Det har aldri skjedd før at jeg ikke har klart å dogget en 7/7+». Jeg så at han angret i det ordene hadde forlatt munnen. Jeg så smerten i blikket hans.

Vi klatret noen femmere til. Vi klatret usikkert og famlende nå. Vi var blitt til det vi foraktet mest av alt. Vi var blitt joikaer.