Vinterbestigning av Hägar back in the day
Et nytt tidsskrift er snart i trykken, og vi venter i spenning på spennende og morsom lesning fremover. Her kommer en artig og nøye fremlagt beretning om en vinterbestigning av Hägar en gang på 90-tallet. Skrevet av Marius Grimsæth.
En vinter en gang sent på nittitallet parkerte min mentor Marius Olsen sin rustne Camry ved bommen inn til Hægefjell. Årstallet er for lengst glemt, men minnene fra denne turen er tydeligere enn turer jeg var på i fjor. Naivitet og nyoppdagede verdener skaper minner som varer for alltid. De siste årene hadde jeg og tvillingbror Kjetil valfartet til Nissedal så ofte vi kunne. Inspirert av Arne Larsen sin artikkel om isklatring i Nissedal (i Norsk Klatring, red. anm.) utvidet vi sesongen til å gjelde hele året. Vi utforsket området på kryss og tvers og logget hundrevis av meter med is. Til vår store overraskelse møtte vi ingen andre klatrere i dalen om vinteren. Om islinjene vi klatret var besteget fra før eller ikke spilte egentlig ingen rolle. Uten informasjon var eventyret like stort uansett.
Planen denne gangen var litt større enn islinjene i dalen. Skianmarsj inn til Hægefjell og vinterbestigning av klassikeren Hägar. Nå stod vi ved den vinterstengte bommen og dro på oss store sekker, Olsen, broærn og jeg. I den blå timen skled vi på fjellski innover den nedsnødde veien til Hægefjell. Veggen vokste i takt med mørket som slukte oss da vi ankom den nedsnødde parkeringsplassen. Vi innlosjerte oss i det gamle tømmerfjøset nedenfor parkeringen. Hvem som eide bygningen visste vi ikke, men her ville ingen jage oss ut på denne tiden av året, og dessuten følte vi oss veldig velkomne i Nissedal som klatrere. Som vanlig lå vi og pratet fra hver vår sovepose om klatring og eventuelle andre emner Olsen mente vi burde oppdateres på, som for eksempel damer. Etter hvert seg praten ut i mer svevende temaer som kvantefysikk, det uendelige verdensrommet, tid som aldri tar slutt og ufoer. Som vanlig sovnet vi etter tur før vi fikk konkludert med noe som helst.
Neste morgen var vi tidlig oppe. En Real Turmat i magen og Olsens kaffe var alt vi trengte. Endelig fikk vi sett veggen i dagslys. Alpinklatrere vet at selv en mørk moserenne kan bli glamorøs av istapper, melisdryss og lavt vinterlys. Tenk deg da hvordan den rene granittveggen på Hægefjell skinte foran oss en gyllen dag i februar! På den frosne elva gikk anmarsjen nesten like raskt unna som på sommertid. Hvor mange ganger vi hadde klatret Hägar på sommeren visste vi ikke. Men vi var veldig godt kjent med ruta fåsds. Allikevel var vinterklatring en relativt ny dimensjon for oss, og vi var veldig spente. Veggen virket brattere enn på sommeren. På innsteget var første taulengden nedgravd av is- og snømassen som hadde rast fra toppen gjennom vinteren. Men vi følte oss trygge på at det som kunne rase ned allerede hadde løsnet fra toppen. Klatringen gikk overraskende greit. Små lister og hyller var positive nok til at vi kom oss oppover i fri, selv med plaststøvler og nittitallets pansrede Gore-tex. Olsen manøvrerte ekstra lett i sine lærstøvler fra Salomon. Dette var første vareprøven på alpinklatrestøvler i lær siden steinalderen. De så ikke like skuddsikre ut som våre plastjoller fra Trezeta, men vi forstod at Olsens fottøy var fremtiden.
Olsen gikk så høyt han kunne opp mot svacruxet før han satte stand. Der hang vi snart alle tre og var spente på om de neste meterne lot seg forsere. Kom vi oss over svaet ville resten av ruta følge en sammenhengende rissformasjon. Riss kan man alltid gå teknisk, men sva er litt verre på vinteren. Etter litt nøling opp og ned kom jeg meg overraskende greit opp svacruxet. Nå føltes resten av dagens agenda nesten grei. Oppover diedertaulengdene var det minimalt med snø, og på koselige standplasshyller varmet vi oss i sola mellom passasjer som gikk vekselsvis i fri og teknisk. Olsen fikk akkurat gått cruxet før en ond storm meldte sin ankomst. I sterk vind og sludd bailet vi så fort vi kunne nedover. Vi lot tauene henge og løp tilbake til tørre skift i tømmerfjøset.
Hva morgendagen ville bringe føltes veldig usikkert. Kanskje regnet hele bestigningen bort? Men mellom oss og morgendagen lå en lang natt. Vi sovnet alle bekymringsfritt i vårt lune fjøs til lyden av vertikal sludd og furutrær som knakk i vinden.
Neste morgen våknet vi til stillhet som pep i ørene. Stormen hadde rast ferdig. Utenfor møttes vi av en kald og crisp dag. Snøen i furuskogen var dekket av nedfalne greiner og gammel lav. Over oss tårnet Hægefjell i vinterglasur. Anmarsjen gikk enda enklere. Snøen var beinhard overalt. Men jumareringen tok tid. Dels fordi vi ikke var så rutinerte på den slags, og dels fordi tauene var totalt nediset. Olsen tok av stegjernene når han jumarerte av respekt for fjellet. Jeg og broærn mente at stegjern var obligatorisk selv om vi kanskje ripet litt i granitten innimellom. Etter en liten etikkdebatt rundet vi nebbet og kunne se oppover siste halvdel av ruta.
De to neste taulengdene var bratt snø og is. Kileplasseringene jeg kjente så godt var forseglet under et lag av hard snø. Her var det bare å kjøre på og fokusere på oppdriften. Jeg ble lettet og glad da jeg fikk satt en brukbar isskrue midt i off-widthen. Dette var fett. En milepæl. Min første isskrue satt på Hægefjell. Kanskje den første noensinne!
Sola tiltok utover dagen og isen begynte å innta væskeform. På nest siste taulengde klatret broærn mens han entusiastisk dro en monolog om han nå drev med miksklatring, for det hadde han lest om i en artikkel av Jeff Lowe i Climbing Magazine. Videre var graden minst M5, fordi sommergraden var 5 i føreren. Så var all isen smelta bort og broærn hang seg i en kile for å ta av stegjerna. «Se på
meg!», ropte han. «Jeg går nå over fra miksklatring til klippeklatring uten stegjern! Se, nå henger jeg stegjerna bak på selen, akkurat som i Climbing Magazine! Se da!». «Ja ja», responderte jeg og Olsen, som var mer opptatt av å varme ansiktene i vintersola.
I det Olsen ropte standplass fra toppen av veggen forsvant også sola. På minuttet gikk alt det flytende over til fast form. Jeg og broærn klatret oppover ved siden av hverandre mens vi prøvde ikke å skli av den islagte granitten. Olsen var fornøyd der han tok oss i hånden på toppen. Det var godt å få varmen ned den kjente returen. Enda bedre var det å vite at tømmerfjøset skulle være vårt hjem nok en natt og at eventyret enda ikke var over.
Neste morgen sov vi lenge før vi flytta ut av tømmerpalasset. Vi skled sørover i en forsmak på påskevær mens vi diskuterte hva vi skulle bruke resten av fridagene til.
Ved Olsens Camry var det godt å dumpe sekken. Sultne var vi også. Jeg dro fram det eneste jeg hadde latt ligge som matreserve i bilen: et tørt brød og en pakke taffelost. Jeg rakk Olsen taffelosten, men blikket hans uttrykte en blanding av medlidenhet og avsky. «Mener du at jeg skal spise det der? Har du tenkt å spise det der? Det er jo ikke ekte ost en gang. Kunstig drit som ødelegger kroppen din gutt!» «Nei nå skal vi ha elggryte!», proklamerte Olsen og dro frem en boks frossen elggryte og fyrte opp primusen. Olsens selvskutte elg smakte litt bedre enn taffelosten kan man si. Vår mentor Olsen imponerte virkelig både i veggen og i livet på flatmark. Vi satt som konger i brøytekanten og inntok middagen mens vi fablet om hvor gode alpinklatrere vi skulle bli og alle opplevelsene vi skulle få i framtiden oppe i ordentlige fjell. Vi var for unge og naive til å forstå at drømmen vi søkte hadde vi allerede funnet.