Alpinklatresamling 2019

Årets alpinklatresamling går av stabelen på Senja 21-24. februar. Under er informasjon fra arrangementskomiteen:

Nytt år og samlingen nærmer seg med stormskritt. NTK slår på stortromma og subsidierer overnatting for deltakere! Vi disponerer 9 overnattingsplasser med totalpris på kun 750 kr per pers fra torsdag til søndag på «Posthuset». 4 plasser er forbeholdt studenter, de resterende 5 plasser for Earlybirds!
Her gjelder førstemann til mølla-prinsippet, send en mail til signar.andre.nilsen@ntk.no for å reservere. Maks to personer per reservasjon. Betalingsinformasjon kommer senere i januar.


Posthuset:Fullt utstyrt kjøkken hvor man kan ordne egen frokost og matpakke, eller Basecamp Senja kan levere dette til følgende pris:Frokost & matpakke: 220 kr per pers/dag


For de som foretrekker å bo på hotell kan man også bo på Skagi Senja som ligger 400 m fra Posthuset og har også hyggelige priser.
Enkeltrom: 950 kr per nattDobbeltrom: 1120 kr per nattHytter: 1490 kr per natt (4 senger)Bookinginfo:(+47) 97 59 29 29.booking@skagisenja.no
Hvor middag og foredrag lokaliseres kommer an på antall deltakere, så dette kommer vi tilbake til når vi vet mer om hvor mange som kommer.

Hvis dere booker på hotell/hytte: send meg en epost på signar.andre.nilsen@ntk.no, slik at vi kan koordinere dette.
Program spikres i disse dager og legges ut med en gang det er klart!


Mvh Arrangementskomiteen

Paneldebatt på Litteraturhuset

Vi avholdt paneldebatt på Litteraturhuset lørdag 12.januar. Over 90 stk kom på Litteraturhuset for å få med seg denne paneldebatten, og temaer som ble tatt opp var friluftslivtradisjonen, permanente installasjoner, kommersialisering av fjellet og næringsutvikling. Målsetningen med denne paneldebatten var å sette bratt friluftsliv i endring på dagsorden, og dette har kommet i kjølvannet av skriving av verdinotatet i sommer/høst. Ordstyrer var Jo Gjedrem. Panelet besto av:

  • Leif Inge Magnussen (president i Nortind)
  • Håkon Gammelsæter (styret i DNT)
  • Nils Faarlund (Nortind og grunnlegger av Norsk Høyfjellsskole)
  • Ida Siem (Romsdal Lodge)
  • Per-Odd Grevsnes (daglig leder i Sogndal skisenter)
  • Jørgen Eriksen (førsteamanuensis i friluftsliv ved NIH

Underveis i debatten viste vi også filmen ReWild av Johan Wildhagen. Vi hadde også en Kahoot-runde der publikum ble involvert i større grad. Debatten varte fra 14.00-18.00 med pauser og filmvisning. Dette er et tema som tydelig mange var interessert i, og vi håper at dette danner grunnlag for videre diskusjoner i Norge. Vi filmet debatten, så dere kan se på filmene for å få med dere debatten i sin helhet.

Del 1 av debatten

Del 2 av debatten

NTK_Bratt friluftsliv i endring


Norsk Tindeklub arrangerer paneldebatt på Litteraturhuset

Den 12. januar blir det paneldebatt på Litteraturhuset i Oslo.

Norsk Tindeklub (NTK) inviterer til paneldebatt for å diskutere hvordan friluftslivet i fjellet har endret seg den siste tiden, og hvordan det bratte friluftslivet kommer til å se ut i fremtiden. Vi har invitert relevante personer innen fjellføring, næringsliv, interesseorganisasjoner og personer med friluftsfaglig bakgrunn. Vi diskuterer blant annet «via ferrater», gondoler og kommersialisering av fjellet. Det vil også bli visning av filmen til Johan Wildhagen «Rewild the mountain».

NTK_Bratt friluftsliv i endring

 

Arrangementet passer for alle som interesserer seg for friluftsliv og fjellsport.

Informasjon her; http://litteraturhuset.no/arrangement/bratt-friluftsliv-i-endring/

Bidra til Tidsskriftet for norsk alpinklatring 2019!

Tidsskrift for norsk alpinklatring / Norwegian Alpine Journal

Vi samler nå inn stoff til Tidsskriftet for norsk alpinklatring 2019. Dersom du har tips til relevant stoff eller ønsker å bidra, så ta kontakt med Kjetil Grimsæth på kjetil.grimsath@ntk.no. Siste frist for levert materiale er 14.desember 2018, men vi ønsker å samle inn stoff fortløpende. Vi ønsker derfor å komme i dialog med bidragsytere så raskt som mulig. Bladet baseres på idealistiske bidrag.

We welcome queries on article ideas for the Norwegian Alpine Journal 2019. Please contact Kjetil Grimsæth, kjetil.grimsath@ntk.no, if you have suggestions for relevant articles and/or contributors for next years journal. Please Note: Deadline for submissions is December 14th, 2018. The journal is based on non profiting contributors.

 

Forsøk på førstebestigning i Nepal – bail, glede og lærdom

Her kommer det en beretning om planlegginga og forsøket av en potensiell førstebestigning av en 6000-meters topp i Rolwaling, Nepal. 

Bilder: Måns Gullgren og Lisa Kvålshaugen Bjærum

Presentation-5

 

Rapport fra forsøk på førstebestigning av Omi Tso Go (6332m)

 i Rolwaling, Nepal 

Vi er fem fjellgira mennesker som ble kjent gjennom flere sesonger som bre- og fjellførere i Jostedalen og Jotunheimen. Det som er unikt med å jobbe i Jostedalen er at det kommer folk fra alle verdenshjørner for å jobbe med kurs og føring der inne. På bakgrunn av dette bestemte Sam Henehan (New Zealand), Jyamchang Bhote (Nepal), Måns Gullgren (Sverige), Steinar Laumann (Norge) og Lisa Kvålshaugen Bjærum (Norge) å dra på ekspedisjon til Nepal. Vårt mål var Omi Tso Go, en ubestegen fjelltopp på 6332 meter i distriktet Rolwaling, Nepal.

IMG_1742

Fem gira venner

Presentation-4

Hele ekspedisjonen

Planlegginga begynte så smått sommeren 2017 der Lisa, Måns og Sam snakka om at det hadde vært gøy å dra til Nepal. Vi har for så vidt snakka om det en stund, men nå tenkte vi at dette måtte iverksettes. Vi hørte med Jyamchang om han kunne tenke seg å være gira på å bli med på tur, og denne gangen planen om en førstebestigning. Han ble umiddelbart gira, og det var gull verdt for oss å ha med en lokal i forhold til planlegging. Vi hørte litt rundt med andre nepalesere vi kjenner, og vi fant ut at det var et ubesteget fjell på 6332 meter i distriktet Rolwaling. Vi ble veldig gira på dette, for det er heller ikke midt i turistkaoset som er i Khumbu-regionen. Både Lisa, Sam og Måns hadde vært i Nepal før og vi var interesserte i å dra til en ny region som ikke har veldig mye turister + at vi kan i større grad komme mer inn på lokalbefolkningen. Vi planla også at etter Omi Tso Go skulle vi fortsette østover over Tashi Lapcha pass, ned til Namche Bazaar og Lukla. Hele turen i sin helhet kom til å ta om lag 25 dager.

Noen av barna i klosteret som vi delte ut klær til.

Noen av barna i klosteret som vi delte ut klær til.

Planlegginga gikk ut på å se mye på GoogleEarth, og høre med de vi kunne for å få beta om fjellet. Vi fant ut at det hadde vært to forsøk på fjellet tidligere, og rett før vi dro var det en som prøvde å gå solo på fjellet. Ingen hadde klart å komme til toppen, og det ene laget hadde ikke en gang prøvd. Så vi hadde relativt lite beta, men det så ut til at sørryggen var beste alternativ. For øvrig tok vi ikke en endelig beslutning om rutevalg før vi var der nede. Det så også ut til å være mye stein og kanskje noe is/snø i toppen. Det var ingen bre å krysse, så da kunne vi huke av det. Vi bestemte oss for å dra i april, for da er været stort sett ganske stabilt.

 

Flybillettene ble booka, og vi begynte å planlegge. Vi ville kjøre mest mulig alpin stil, og ikke ha en stor ekspedisjon som mange ekspedisjoner er nede i Himalaya. Det var viktig for oss at på fjellet så skulle vi ikke ha faste tau osv. På den andre siden er dette langt inne i fjellene, så vi måtte ha med bærere for å få alt inn. Vi planla også at vi hadde en kokk som var nede i basecamp, og det var mye for å bruke mest mulig tid på fjellet i seg selv. Vi var litt uenige om dette innad i gruppa om vi skulle ha kokk eller ei, men vi landa på det. Samtidig var det en relativt enkel basecamp i Himalaya sammenheng, men i norsk sammenheng ganske luksus. Jyamchang fiksa all fellesutstyret i Nepal, og det gjorde det forenklet pakkinga for oss andre som måtte fly til Kathmandu.

Presentation

Kveldene ble tilbringt ofte mye med å se på kart, og nye drømmer ble også tenkt over

Vi brukte ca. 10 dager på å komme inn til selve basecampen på 4800 meter ved Omi Tso Go. Da hadde vært gjennom en 11 timers busstur i på vei som tilsvarer stølsveg i Norge, vakker rhododendron-skog, besøk i kloster, fantastiske menneskemøter og spektakulær natur. Siden vi dro til et mindre besøkt distrikt samlet Lisa inn en del klær fra kjentfolk hjemme i Norge som vi distribuerte til lokale på vei oppover. Nordmenn har jo mye klær som de gjerne ikke vil ha lenger, men folk som har lite i utgangspunktet verdsetter dette høyt. For oss var det vel så viktig å dra på tur, være der og møte folk så vel som å prøve å gå på et ubesteget fjell.

IMG_7106

Omi Tso Go med et påfyll av ukonsolidert nysnø hver dag

IMG_7121

På vei opp til High Camp. Et værvindu som ikke varte altfor lenge.

High Camp

High Camp

Sånn ca. hver dag kl. 13/14 kom det inn skyer og nedbør. Vi begynte å tvile når det var slik hver eneste dag, og vi frykta mye nysnø i høyfjellet. Vi fikk oppdaterte værvarsel og det viste at det kom til å være sånn en stund fremover. Da vi kom til BC, var det allerede kommet en del nysnø helt ned til 4800 meter. Samtidig håpte vi på at snøen var konsolidert, slik at det gikk fint når vi skulle støte for toppen. Vi brukte et par dager på å akklimatisere og rekognisere, og vi etablerte High Camp på ca. 5500 meter. Sam, Jyamchang og Lisa begynte å gå kl. 02.00 påfølgende dag for et toppstøt. Snøen var ikke konsolidert og vi brukte veldig lang tid bare på å gå 300 høydemeter. For hvert skritt tråkka vi helt gjennom til ura. Vi konkluderte med at dette kom til å ta for lang tid i forhold til et evt. vær som kunne komme inn kl. 13. Vi snudde på rundt 5800 og gikk rolig ned til teltet igjen. Morgenen etter gikk vi ned til BC, og akkurat kl. 13 kom det inn et skikkelig møkkavær. Omi Tso Go var ikke klar for bestigning denne gangen, men til tross for det lærte vi mye på denne turen. Når man er midt oppi det er det kjipt å snu, men til ettertanke var det en fantastisk flott tur som vi vil ha med oss resten av livet. Man lærer mye om hverandre på en slik tur, og ikke minst å håndtere skuffelsen av å snu. Uansett vil vi takke Norsk Tindeklub og Northern Playground for sponsing, og det har bidratt til at vi kunne realisere disse planene i større grad.

 

 

 

Alpin klatresamling i nord 22-25.februar 2018

Efter fjolårets succé är det nu snart dags igen! Sista helgen i februari är det dags för årets alpina klatresamling. Vi kan utlova hyggliga kvällar, massa klättring och förhoppningsvis en hel del nyturer. Årets träff sker i Glomfjord. Vart är det kanske du frågar dig? Det är ett ännu väldigt lite upptäckt is- och mixklätterparadis i Nordland med oändlig potential med kort approach. Både medlemmar och icke-medlemmar är välkomna! Vid frågor kontakta Emma Wichardt eller Signar Alpinklatring Väl mött!

MIDLERTIDIG PROGRAM

Torsdag
Middag när man vill, köket öppet till 22.30
20.00 Välkomstinfo v/ Signar, Emma och Meløy Adventure

Fredag
6.30-9.00 Frukost
Egen klättring
18.00-20.00 Middag
20.00 Föreläsning/workshop «Ortopediska skador på fjället» v/Emma Wichardt, NTK sin representant i UIAA Medical Commission

Lördag
6.30-9.00 Frukost
Egen klättring
19.00 Info/föreläsning v/ Signar, NTK sin representant i UIAA Mountain Commission om kommissionens arbete och NTK
19.30 Bankettmiddag m prisutdelning fototävling.

Söndag
6.30-9.00 Frukost
Flexibel utcheck
Egen klättring

Samlingen hålls på Glomfjord Hotell. Man bokar sitt boende direkt med hotellet på info@glomfjordhotell.no eller 75752500. Ange att ni ska på alpina klatresamlingen för att få nedanstående paketpriser:

Boende tors-sön i dubbelrum inkl. middag fre, bankettmiddag lör, frukost och matpakke fre-sön – 2800 kr (3700 för enkelrum)

Boende fre-sön i dubbelrum inkl. middag fre, bankettmiddag lör, frukost och matpakke lör-sön – 2200 kr (2800 för enkelrum)

Om man vill ordna eget boende och komma på bankettmiddag lördag så kostar den 450 kr. Kom ihåg att anmäla det till hotellet!

Vinterbestigning av Hägar back in the day

Et nytt tidsskrift er snart i trykken, og vi venter i spenning på spennende og morsom lesning fremover. Her kommer en artig og nøye fremlagt beretning om en vinterbestigning av Hägar en gang på 90-tallet. Skrevet av Marius Grimsæth. 

 

En vinter en gang sent på nittitallet parkerte min mentor Marius Olsen sin rustne Camry ved bommen inn til Hægefjell. Årstallet er for lengst glemt, men minnene fra denne turen er tydeligere enn turer jeg var på i fjor. Naivitet og nyoppdagede verdener skaper minner som varer for alltid. De siste årene hadde jeg og tvillingbror Kjetil valfartet til Nissedal så ofte vi kunne. Inspirert av Arne Larsen sin artikkel om isklatring i Nissedal (i Norsk Klatring, red. anm.) utvidet vi sesongen til å gjelde hele året. Vi utforsket området på kryss og tvers og logget hundrevis av meter med is. Til vår store overraskelse møtte vi ingen andre klatrere i dalen om vinteren. Om islinjene vi klatret var besteget fra før eller ikke spilte egentlig ingen rolle. Uten informasjon var eventyret like stort uansett.

hægar

Planen denne gangen var litt større enn islinjene i dalen. Skianmarsj inn til Hægefjell og vinterbestigning av klassikeren Hägar. Nå stod vi ved den vinterstengte bommen og dro på oss store sekker, Olsen, broærn og jeg. I den blå timen skled vi på fjellski innover den nedsnødde veien til Hægefjell. Veggen vokste i takt med mørket som slukte oss da vi ankom den nedsnødde parkeringsplassen. Vi innlosjerte oss i det gamle tømmerfjøset nedenfor parkeringen. Hvem som eide bygningen visste vi ikke, men her ville ingen jage oss ut på denne tiden av året, og dessuten følte vi oss veldig velkomne i Nissedal som klatrere. Som vanlig lå vi og pratet fra hver vår sovepose om klatring og eventuelle andre emner Olsen mente vi burde oppdateres på, som for eksempel damer. Etter hvert seg praten ut i mer svevende temaer som kvantefysikk, det uendelige verdensrommet, tid som aldri tar slutt og ufoer. Som vanlig sovnet vi etter tur før vi fikk konkludert med noe som helst.

 

Neste morgen var vi tidlig oppe. En Real Turmat i magen og Olsens kaffe var alt vi trengte. Endelig fikk vi sett veggen i dagslys. Alpinklatrere vet at selv en mørk moserenne kan bli glamorøs av istapper, melisdryss og lavt vinterlys. Tenk deg da hvordan den rene granittveggen på Hægefjell skinte foran oss en gyllen dag i februar! På den frosne elva gikk anmarsjen nesten like raskt unna som på sommertid. Hvor mange ganger vi hadde klatret Hägar på sommeren visste vi ikke. Men vi var veldig godt kjent med ruta fåsds. Allikevel var vinterklatring en relativt ny dimensjon for oss, og vi var veldig spente. Veggen virket brattere enn på sommeren. På innsteget var første taulengden nedgravd av is- og snømassen som hadde rast fra toppen gjennom vinteren. Men vi følte oss trygge på at det som kunne rase ned allerede hadde løsnet fra toppen. Klatringen gikk overraskende greit. Små lister og hyller var positive nok til at vi kom oss oppover i fri, selv med plaststøvler og nittitallets pansrede Gore-tex. Olsen manøvrerte ekstra lett i sine lærstøvler fra Salomon. Dette var første vareprøven på alpinklatrestøvler i lær siden steinalderen. De så ikke like skuddsikre ut som våre plastjoller fra Trezeta, men vi forstod at Olsens fottøy var fremtiden.

 

Olsen gikk så høyt han kunne opp mot svacruxet før han satte stand. Der hang vi snart alle tre og var spente på om de neste meterne lot seg forsere. Kom vi oss over svaet ville resten av ruta følge en sammenhengende rissformasjon. Riss kan man alltid gå teknisk, men sva er litt verre på vinteren. Etter litt nøling opp og ned kom jeg meg overraskende greit opp svacruxet. Nå føltes resten av dagens agenda nesten grei. Oppover diedertaulengdene var det minimalt med snø, og på koselige standplasshyller varmet vi oss i sola mellom passasjer som gikk vekselsvis i fri og teknisk. Olsen fikk akkurat gått cruxet før en ond storm meldte sin ankomst. I sterk vind og sludd bailet vi så fort vi kunne nedover. Vi lot tauene henge og løp tilbake til tørre skift i tømmerfjøset.

 

Hva morgendagen ville bringe føltes veldig usikkert. Kanskje regnet hele bestigningen bort? Men mellom oss og morgendagen lå en lang natt. Vi sovnet alle bekymringsfritt i vårt lune fjøs til lyden av vertikal sludd og furutrær som knakk i vinden.

 

Neste morgen våknet vi til stillhet som pep i ørene. Stormen hadde rast ferdig. Utenfor møttes vi av en kald og crisp dag. Snøen i furuskogen var dekket av nedfalne greiner og gammel lav. Over oss tårnet Hægefjell i vinterglasur. Anmarsjen gikk enda enklere. Snøen var beinhard overalt. Men jumareringen tok tid. Dels fordi vi ikke var så rutinerte på den slags, og dels fordi tauene var totalt nediset. Olsen tok av stegjernene når han jumarerte av respekt for fjellet. Jeg og broærn mente at stegjern var obligatorisk selv om vi kanskje ripet litt i granitten innimellom. Etter en liten etikkdebatt rundet vi nebbet og kunne se oppover siste halvdel av ruta.

 

De to neste taulengdene var bratt snø og is. Kileplasseringene jeg kjente så godt var forseglet under et lag av hard snø. Her var det bare å kjøre på og fokusere på oppdriften. Jeg ble lettet og glad da jeg fikk satt en brukbar isskrue midt i off-widthen. Dette var fett. En milepæl. Min første isskrue satt på Hægefjell. Kanskje den første noensinne!

18253JG_001_005

Sola tiltok utover dagen og isen begynte å innta væskeform. På nest siste taulengde klatret broærn mens han entusiastisk dro en monolog om han nå drev med miksklatring, for det hadde han lest om i en artikkel av Jeff Lowe i Climbing Magazine. Videre var graden minst M5, fordi sommergraden var 5 i føreren. Så var all isen smelta bort og broærn hang seg i en kile for å ta av stegjerna. «Se på
meg!
», ropte han. «Jeg går nå over fra miksklatring til klippeklatring uten stegjern! Se, nå henger jeg stegjerna bak på selen, akkurat som i Climbing Magazine! Se da!». «Ja ja», responderte jeg og Olsen, som var mer opptatt av å varme ansiktene i vintersola.

I det Olsen ropte standplass fra toppen av veggen forsvant også sola. På minuttet gikk alt det flytende over til fast form. Jeg og broærn klatret oppover ved siden av hverandre mens vi prøvde ikke å skli av den islagte granitten. Olsen var fornøyd der han tok oss i hånden på toppen. Det var godt å få varmen ned den kjente returen. Enda bedre var det å vite at tømmerfjøset skulle være vårt hjem nok en natt og at eventyret enda ikke var over.

 

Neste morgen sov vi lenge før vi flytta ut av tømmerpalasset. Vi skled sørover i en forsmak på påskevær mens vi diskuterte hva vi skulle bruke resten av fridagene til.

 

Ved Olsens Camry var det godt å dumpe sekken. Sultne var vi også. Jeg dro fram det eneste jeg hadde latt ligge som matreserve i bilen: et tørt brød og en pakke taffelost. Jeg rakk Olsen taffelosten, men blikket hans uttrykte en blanding av medlidenhet og avsky. «Mener du at jeg skal spise det der? Har du tenkt å spise det der? Det er jo ikke ekte ost en gang. Kunstig drit som ødelegger kroppen din gutt!» «Nei nå skal vi ha elggryte!», proklamerte Olsen og dro frem en boks frossen elggryte og fyrte opp primusen. Olsens selvskutte elg smakte litt bedre enn taffelosten kan man si. Vår mentor Olsen imponerte virkelig både i veggen og i livet på flatmark. Vi satt som konger i brøytekanten og inntok middagen mens vi fablet om hvor gode alpinklatrere vi skulle bli og alle opplevelsene vi skulle få i framtiden oppe i ordentlige fjell. Vi var for unge og naive til å forstå at drømmen vi søkte hadde vi allerede funnet.

Rapport fra GF 2018

Alle bilder: Tor Nedkvitne

Generalforsamling i klubens 110 år ble avholdt på Det Norske Videnskapsakademi lørdag 3.februar. Biff stroganoff, bløtkake og sherry ble servert, og nytt av i år er at Bobo vil opprette et cognac-fond. Det falt i smak hos samtlige utover kvelden. Vel, tidligere på dagen ble det avholdt en uhøytidelig buldrekonkurranse med rundt 15 NTKere. Det ble uavgjort, og de nybarka medlemmene Knut og Gudmund måtte dele førsteplassen.

Det var godt oppmøte med rundt 85 påmeldte på generalforsamlinga, og det var et inspirerende foredrag av tsjekkeren Marek Holocek om livet som klatrer, og ikke minst om en ny linje på Gasherbrum I.

På årets generalforsamling ble de to minnefondene slått sammen, hytte Nord-prosjektet ble diskutert videre og utredning skal fortsette.

Ikke minst ble Oskar Mork valgt som æresmedlem og Gerd Fosse Hovden som innbudt medlem.

På generalforsamlinga i år ble Hilde Aass valgt som ny leder og Toralf Furseth som nytt styremedlem. Vi takker Elisabeth og Tore for et kjempearbeid de siste årene; de har gjort mye bra for kluben som kluben kommer til å ha nytte av i flere år fremover. De skal for øvrig fortsatt være delaktige i eksempelvis hytte Nord-prosjektet og en ny arbeidsgruppe.

Takk for en fin kveld alle sammen, og håper mange dukker opp Alpin Klatresamling i Nord! 🙂

Generalforsamling 3.februar

Hei alle medlemmer!

Generalforsamlingen 2018 avholdes lørdag 3. februar 2018 i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Oppstart vil være kl. 1700, med sherry og foredrag med den tsjekkiske klatreren Marek „Mára“ Holeček. Han er blant annet kjent for en ny rute på Gasherbrum I i sommer. (http://www.planetmountain.com/en/news/alpinism/gasherbrum-1-sw-face-big-new-route-by-marek-holecek-and-zdenek-hak.html).
Etter selve generalforsamlingen blir det tradisjonsrik middag med biff stroganoff og bløtkake på menyen.
I år som i fjor vil det være en buldrekonkurranse på dagtid for de som vil være med på det. Dette vil være kl. 1200 på Buldreverket på Bryn.
Hold av dagen!
Påmelding sendes til sekretar@ntk.no innen torsdag 25. januar, der du skriver om du er med på generalforsamling, middag og/eller buldrekonkurranse.
Saksdokumenter er sendt på mail. For dere som har mottatt skriftlig innkalling fordi vi har feil/mangler epost, så send epost til sekretar@ntk.no, og be om papirene.

Hvorfor er sporløs ferdsel viktig?

Herunder kommer et budskap som vi i NTK mener er viktig å trekke fram i kjølvannet av årets debatter gjeldende ferdsel i fjellet. For øvrig er dette et tema som har preget klatremiljøet i mange år, men her kommer litt julelesning for de som er interessert! God jul, og med ønsker om et sporløst 2018 🙂 

2017 har vært et tankevekkende år der etikken og moralen i det norske klatremiljøet har blitt etterprøvd. Debatten har vært stor, og spesielt med tanke årets hendelser på Hægefjell, i Lofoten og senest på Prekestolen. Tema om plassering av borebolter, fotoplasser, via ferrata og en generell kommersialisering av friluftslivet i Norge skaper debatter og dilemmaer i det ganske land. Norsk Tindeklub mener at det er viktig å stå frem og formidle vårt budskap mer enn noen gang.

Prinsippet om sporløs ferdsel står sentralt hos NTK, men ikke minst er også en del av den norske friluftslivstradisjonen. Det innebærer at man skal etterlate naturen slik den var da man kom dit. I klatresammenheng, verne om naturlige sikrede ruter spesielt i høyfjellet der man etterlater seg lite eller ingen spor. Mange drar på tur i Norge, både nordmenn og utlendinger, for å oppleve denne stillheten og roen i fjellet der det ikke finnes faste installasjoner. Hvis man er interessert i å oppsøke dette i høyere grad er det kun en flybillett og 2 timer unna til Alpene. Begrepet “Norwegian style” har også blitt trukket fram de siste par årene, og dette begrepet innebærer klatring på naturlige sikringer uten faste installasjoner. Dette begrepet blir også trukket fram i utlandet, og mange norske klatrere er faktisk foregangspersoner for dette begrepet. Dette må vi huske på, og stå inne for som norske klatrere. Spesielt dersom kommersielle interesser kommer inn i bildet, må vi stå enda sterkere for det vi mener omkring sporløs ferdsel. Det oppstår et dilemma når man kan tjene penger på kommersielle tiltak, men at man fortsatt har et ståsted der sporløs ferdsel står i sentrum. Hvordan skal man løse dette?

Mange plasser i det ganske land fremstår fortsatt som urørte og rene, og det krever krav til veivalg, egenferdighet, konsekvensutredelser og ikke minst godt sikringsarbeid. Gjennom å bevare høyfjellsområder boltefritt vil man kunne gjenoppleve den samme opplevelsen som førstebestigerne. Ikke minst kan man også få økt mestringsfølelse, fordi det nettopp krever en viss form for veivalg, egenferdighet, konsekvensutredelser og godt sikringsarbeid. Gjennom å ivareta fjellet i den samme naturlige forfatning, vil senere etterkommere oppleve det eventyret med å klatre på naturlige sikringer.

I tillegg til å ivareta opplevelsen, er det også et sikkerhetsaspekt ved bolteutviklingen. Gjennom å etablere nye fullboltede ruter på Hægefjell, bolte en rute på Prekestolen for filminnspilling, endre arealplaner slik at man kan bygge ut via ferrata, vil man få flere ut i fjellet som kanskje ikke gjør seg opp nøye vurderinger om hvordan det faktisk er å ferdes ute i den norske fjellheimen. Dette er potensielt farlig, og vi ser bekymringsfullt på denne utviklingen.

Det er sikkert mange klatrere som har hatt de samme diskusjonene i sine respektive miljø, noe som er vel og bra. På den andre siden er det ikke vi som klatrere som utøver myndigheten til å gi løyve til bolting og tilrettelegging i den norske fjellheimen. Det er faktisk det offentlige. Kommuner og grunneiere er de som har mest makt i denne situasjonen, men har de mest kunnskap om hva som er etikk og moral i det norske klatremiljøet? Når vi klatrere vil bolte opp et nytt sportsklatrefelt må vi spørre grunneier. Når vi har lyst til å gjøre en filminnspilling på et naturmonument må vi spørre kommunen. Når vi har lyst til å lage en klatrefestival som innebærer nyboltede ruter i området må vi spørre kommunen. Vet de hva som er konsensus i miljøet? Nei. Dette er noe Norsk Tindeklub vil jobbe ytterligere for; å nå ut til det offentlige i høyere grad og presisere hvor viktig sporløs ferdsel er. Det er grunnet i at vi må ivareta fjellet i henhold til de norske friluftslivstradisjonene samt verne om det nye begrepet “Norwegian style”. Vi vil gjerne skape en dialog og en konstruktiv debatt rundt dette temaet i fremtiden.

Bidra i Norsk Tindeklub!

På generalforsamlingen i 2016 ble det vedtatt at en del av klubbens aktivitet skal drives i grupper utenfor styret. Dette for å involvere en større del av medlemsmassen i klubbens drift og arrangementer.

Nå går vi bredt ut og spør; kan du tenke deg å bidra til NTKs samlinger, utgivelser og arrangementer? Dette er en fin mulighet til å bli kjent med likesinnende! Se bilde for mer info, og ta kontakt om du har noen spørmål eller om du kan tenke deg å være med!

Bli_med_i_NTK2-page-001

hilsen Styret i Norsk Tindeklub

Maradals- og Skagastølsryggen anno 1983

Vi kommer til å publisere eldre tidsskrift-artikler nå fremover for å vise hvor mye bra lesestoff som har blitt nedfelt i Tidskrift for Alpin Klatring. Her er en liten epic fra en tur i Hurrungane i -83, og det hender vel tidt og ofte at det er mye av det samme type epicsene som gjentar seg. Denne artikkelen er fra tidsskriftet i 2017 og skrevet av Bo Andersen. 

Maradalsryggen post festum

Roy har beskrevet turen som han selv, Finn, Bjørn og jeg gjennomførte over Maradals- og Skagastølsryggen midtvinters i Norsk Fjellsport 1983. Turen opplevdes som  ganske stram og utsatt. Det som ikke tidligere er beskrevet offentlig er hjemturen. Nå har det gått så lang tid at deltakerne ikke kan straffeforfølges, så jeg prøver meg på denne beretningen.

Jeg var sistemann ned fra V-skaret etter en utsatt overnatting under Halls hammer. Roy hadde kraftige forfrysninger på føttene, og mye av natta hadde han føttene inne på magen min. Skadene ble dog kraftige nok til at han ikke kunne fortsette som forskalingssnekker. En viss lykke var det likevel fordi han derfor endte opp som forfatter og bringebærbonde!

Vi hadde glemt å ta med nøkkel til Skagadalshytta, men jeg kom meg inn gjennom et vindu. Kun gangen ble varmet opp, og et par flasker brennevin ble konsumert før turen ned til Finns Amazon. Temperaturen lå rundt minus 25, og batteriet på vraket var helt dødt og gjennomfrosset. Finn hadde nok glemt å slå av kupélyset, selv om han nektet for det.

Skjermbilde 2017-09-29 kl. 12.13.44

Heldigvis er det nedoverbakke til mer siviliserte områder. Men det er ikke greit å trille i totalt mørke. Jeg hang ut av vinduet med lommelykt til det ble for kaldt. Senere løp jeg foran med dobbeltstøvler, og var nok den eneste som var varm da bilen trillet inn på bensinstasjonen i Fortun, selv om Finn hadde inntatt godt med frostvæske fra flaska som var plassert mellom setene. Til alt hell hadde de et batteri som kunne erstatte isklumpen. Etter montering startet kjerra. Finn skulle bare dra ned porten inn til vaskehallen der vi hadde bytta batteri. Døra var av aluminium med glassplater, og temperaturen var så lav at aluminiumsramma hadde trukket seg sammen betydelig mer enn glasset. Da Finn dro porten ned, kanskje litt hardt, røyk de fleste glassene i det døra smalt i bakken. Vi kjørte med en gang for å rekke siste ferje fra Kaupanger.

Det gikk fort på veiene sent søndags kveld, godt hjulpet av rusmidler og The Doors. Sjelden, om noensinne, har strofen «Well I’ve been down so Goddamn long. That it looks up to me», vært mer beskrivende for situasjonen. Som eneste passasjerer på ferja storma vi ned i kafeteriaen. Jeg tok hele brettet med snitter før den unge jenta som passet på dukket opp. Etter mange dager med for lite mat, heiv vi innpå det som var. Jenta var lettere skremt, men ble beroliget når vi kunne betale for alt.

Amazonen gikk godt oppover dalen og langs Vangsmjøsi. Det som ikke var særlig bra var at varmeapparatet ikke ville gi noe særlig varme og bensintanken nærmet seg faretruende tom. Dette var i gamle dager. Selvbetjente bensinstasjoner fantes ikke. Vi ankom Fagernes nærmere midnatt og fant ingen åpen bensinstasjon, men nattevakta på Fagernes hotell hadde ei kanne i bilen som vi fikk betale dyrt for. Nå skulle alt bli bra, tenkte vi!

Bensinen brakte bilen greit framover, men kulda i bilen tiltok i takt med den synkende utetemperaturen. Etter hvert begynte bilen å koke uten at det ble noe varmere innendørs av den grunn. Før vi ankom Bagn i Valdres var konklusjonen klar, vi måtte inn eller å fryse i hjel.

Vi svingte inn ved de første lysene vi så, og det var Bagn alders- og sykehjem. Døra var låst. Natteklokka ble trykket på, og den skremte nattevakta så meget rart på oss da Bjørn på sitt sjarmerende vis stotret «slipp oss inn ellers fryser vi ihjæl!». Hun var nok skeptisk, men viste sann medmenneskelighet og slapp oss inn i den varme vestibylen. Deretter fikk vi kaffe og vafler. Himmelsk! Vi spurte pent om vi bare kunne sitte der til morgenen slik at vi kunne fikse Amazonen. Det gikk greit ei stund inntil den andre nattevakta ringte til bestyrerinnen. Hun kom og ville ha oss ut! Vi forklarte situasjonen, men hun ringte kjæresten sin etter hjelp. Kjæresten var lensmannsbetjent. Vårt inntak av rusmidler på veien kunne vise seg å skape problemer? Jeg var visstnok minst påvirket, og da politimannen viste seg å være en jeg hadde møtt på folkemusikkstevne på Fagernes sommeren før, ble ting litt lettere.

Selv om det var godt over midnatt fikk han vekket en kar på bensinstasjonen, og etter at vi fikk den frosne Amazonen innomhus til en halvtime med dampbehandling, tinte den nedre del av blokka, og bilen var nesten så god som ny. Ikke minst fungerte varmeapparatet for fullt. Med en litt mer edru Finn, i en god og varm bil, fortsatte ferden til Oslo. Nå var alt i orden, trodde vi. Bjørn ble lempa av på Røa, og i morgenrushet kjørte resten av oss i retning Marienlyst. Men i ei trang dump rett før Vinderen smalt det i bilen og kløtsjen røyk. Under forbannelsene fra dem vi sperret veien for fikk vi dytta Amazonen litt til siden. Så løp vi hjem i dobbeltstøvler, henta en annen bil og taua Amazonen ned i kjelleren under bensinstasjonen på Marienlyst. Resten av dagen gikk med til å skifte kløtsj, før en rask dusj gjorde oss klar til feiring på byen.

Jeg var litt yngre den gang!

Tidsskrift for norsk alpinklatring / Norwegian Alpine Journal

Vi samler nå inn stoff til Tidsskriftet som utgis neste år. Dersom du har tips til relevant stoff eller ønsker å bidra, så ta kontakt med Kjetil Grimsæth på kjetil.grimsath@ntk.no. Siste frist for levert materiale er 22.desember 2017, men vi ønsker å samle inn stoff fortløpende. Vi ønsker derfor å komme i dialog med bidragsytere så raskt som mulig. Bladet baseres på idealistiske bidrag.

 

We welcome queries on article ideas for the Norwegian Alpine Journal 2018. Please contact Kjetil Grimsæth, kjetil.grimsath@ntk.no, if you have suggestions for relevant articles and/or contributors for next years journal. Please Note: Deadline for submissions is December 22nd, 2017. The journal is based on non profiting contributors.

FullSizeRender