OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Alpin klatresamling i nord 22-25.februar 2018

Efter fjolårets succé är det nu snart dags igen! Sista helgen i februari är det dags för årets alpina klatresamling. Vi kan utlova hyggliga kvällar, massa klättring och förhoppningsvis en hel del nyturer. Årets träff sker i Glomfjord. Vart är det kanske du frågar dig? Det är ett ännu väldigt lite upptäckt is- och mixklätterparadis i Nordland med oändlig potential med kort approach. Både medlemmar och icke-medlemmar är välkomna! Vid frågor kontakta Emma Wichardt eller Signar Alpinklatring Väl mött!

MIDLERTIDIG PROGRAM

Torsdag
Middag när man vill, köket öppet till 22.30
20.00 Välkomstinfo v/ Signar, Emma och Meløy Adventure

Fredag
6.30-9.00 Frukost
Egen klättring
18.00-20.00 Middag
20.00 Föreläsning/workshop «Ortopediska skador på fjället» v/Emma Wichardt, NTK sin representant i UIAA Medical Commission

Lördag
6.30-9.00 Frukost
Egen klättring
19.00 Info/föreläsning v/ Signar, NTK sin representant i UIAA Mountain Commission om kommissionens arbete och NTK
19.30 Bankettmiddag m prisutdelning fototävling.

Söndag
6.30-9.00 Frukost
Flexibel utcheck
Egen klättring

Samlingen hålls på Glomfjord Hotell. Man bokar sitt boende direkt med hotellet på info@glomfjordhotell.no eller 75752500. Ange att ni ska på alpina klatresamlingen för att få nedanstående paketpriser:

Boende tors-sön i dubbelrum inkl. middag fre, bankettmiddag lör, frukost och matpakke fre-sön – 2800 kr (3700 för enkelrum)

Boende fre-sön i dubbelrum inkl. middag fre, bankettmiddag lör, frukost och matpakke lör-sön – 2200 kr (2800 för enkelrum)

Om man vill ordna eget boende och komma på bankettmiddag lördag så kostar den 450 kr. Kom ihåg att anmäla det till hotellet!

hægar 2
hægar 2

Vinterbestigning av Hägar back in the day

Et nytt tidsskrift er snart i trykken, og vi venter i spenning på spennende og morsom lesning fremover. Her kommer en artig og nøye fremlagt beretning om en vinterbestigning av Hägar en gang på 90-tallet. Skrevet av Marius Grimsæth. 

 

En vinter en gang sent på nittitallet parkerte min mentor Marius Olsen sin rustne Camry ved bommen inn til Hægefjell. Årstallet er for lengst glemt, men minnene fra denne turen er tydeligere enn turer jeg var på i fjor. Naivitet og nyoppdagede verdener skaper minner som varer for alltid. De siste årene hadde jeg og tvillingbror Kjetil valfartet til Nissedal så ofte vi kunne. Inspirert av Arne Larsen sin artikkel om isklatring i Nissedal (i Norsk Klatring, red. anm.) utvidet vi sesongen til å gjelde hele året. Vi utforsket området på kryss og tvers og logget hundrevis av meter med is. Til vår store overraskelse møtte vi ingen andre klatrere i dalen om vinteren. Om islinjene vi klatret var besteget fra før eller ikke spilte egentlig ingen rolle. Uten informasjon var eventyret like stort uansett.

hægar

Planen denne gangen var litt større enn islinjene i dalen. Skianmarsj inn til Hægefjell og vinterbestigning av klassikeren Hägar. Nå stod vi ved den vinterstengte bommen og dro på oss store sekker, Olsen, broærn og jeg. I den blå timen skled vi på fjellski innover den nedsnødde veien til Hægefjell. Veggen vokste i takt med mørket som slukte oss da vi ankom den nedsnødde parkeringsplassen. Vi innlosjerte oss i det gamle tømmerfjøset nedenfor parkeringen. Hvem som eide bygningen visste vi ikke, men her ville ingen jage oss ut på denne tiden av året, og dessuten følte vi oss veldig velkomne i Nissedal som klatrere. Som vanlig lå vi og pratet fra hver vår sovepose om klatring og eventuelle andre emner Olsen mente vi burde oppdateres på, som for eksempel damer. Etter hvert seg praten ut i mer svevende temaer som kvantefysikk, det uendelige verdensrommet, tid som aldri tar slutt og ufoer. Som vanlig sovnet vi etter tur før vi fikk konkludert med noe som helst.

 

Neste morgen var vi tidlig oppe. En Real Turmat i magen og Olsens kaffe var alt vi trengte. Endelig fikk vi sett veggen i dagslys. Alpinklatrere vet at selv en mørk moserenne kan bli glamorøs av istapper, melisdryss og lavt vinterlys. Tenk deg da hvordan den rene granittveggen på Hægefjell skinte foran oss en gyllen dag i februar! På den frosne elva gikk anmarsjen nesten like raskt unna som på sommertid. Hvor mange ganger vi hadde klatret Hägar på sommeren visste vi ikke. Men vi var veldig godt kjent med ruta fåsds. Allikevel var vinterklatring en relativt ny dimensjon for oss, og vi var veldig spente. Veggen virket brattere enn på sommeren. På innsteget var første taulengden nedgravd av is- og snømassen som hadde rast fra toppen gjennom vinteren. Men vi følte oss trygge på at det som kunne rase ned allerede hadde løsnet fra toppen. Klatringen gikk overraskende greit. Små lister og hyller var positive nok til at vi kom oss oppover i fri, selv med plaststøvler og nittitallets pansrede Gore-tex. Olsen manøvrerte ekstra lett i sine lærstøvler fra Salomon. Dette var første vareprøven på alpinklatrestøvler i lær siden steinalderen. De så ikke like skuddsikre ut som våre plastjoller fra Trezeta, men vi forstod at Olsens fottøy var fremtiden.

 

Olsen gikk så høyt han kunne opp mot svacruxet før han satte stand. Der hang vi snart alle tre og var spente på om de neste meterne lot seg forsere. Kom vi oss over svaet ville resten av ruta følge en sammenhengende rissformasjon. Riss kan man alltid gå teknisk, men sva er litt verre på vinteren. Etter litt nøling opp og ned kom jeg meg overraskende greit opp svacruxet. Nå føltes resten av dagens agenda nesten grei. Oppover diedertaulengdene var det minimalt med snø, og på koselige standplasshyller varmet vi oss i sola mellom passasjer som gikk vekselsvis i fri og teknisk. Olsen fikk akkurat gått cruxet før en ond storm meldte sin ankomst. I sterk vind og sludd bailet vi så fort vi kunne nedover. Vi lot tauene henge og løp tilbake til tørre skift i tømmerfjøset.

 

Hva morgendagen ville bringe føltes veldig usikkert. Kanskje regnet hele bestigningen bort? Men mellom oss og morgendagen lå en lang natt. Vi sovnet alle bekymringsfritt i vårt lune fjøs til lyden av vertikal sludd og furutrær som knakk i vinden.

 

Neste morgen våknet vi til stillhet som pep i ørene. Stormen hadde rast ferdig. Utenfor møttes vi av en kald og crisp dag. Snøen i furuskogen var dekket av nedfalne greiner og gammel lav. Over oss tårnet Hægefjell i vinterglasur. Anmarsjen gikk enda enklere. Snøen var beinhard overalt. Men jumareringen tok tid. Dels fordi vi ikke var så rutinerte på den slags, og dels fordi tauene var totalt nediset. Olsen tok av stegjernene når han jumarerte av respekt for fjellet. Jeg og broærn mente at stegjern var obligatorisk selv om vi kanskje ripet litt i granitten innimellom. Etter en liten etikkdebatt rundet vi nebbet og kunne se oppover siste halvdel av ruta.

 

De to neste taulengdene var bratt snø og is. Kileplasseringene jeg kjente så godt var forseglet under et lag av hard snø. Her var det bare å kjøre på og fokusere på oppdriften. Jeg ble lettet og glad da jeg fikk satt en brukbar isskrue midt i off-widthen. Dette var fett. En milepæl. Min første isskrue satt på Hægefjell. Kanskje den første noensinne!

18253JG_001_005

Sola tiltok utover dagen og isen begynte å innta væskeform. På nest siste taulengde klatret broærn mens han entusiastisk dro en monolog om han nå drev med miksklatring, for det hadde han lest om i en artikkel av Jeff Lowe i Climbing Magazine. Videre var graden minst M5, fordi sommergraden var 5 i føreren. Så var all isen smelta bort og broærn hang seg i en kile for å ta av stegjerna. «Se på
meg!
», ropte han. «Jeg går nå over fra miksklatring til klippeklatring uten stegjern! Se, nå henger jeg stegjerna bak på selen, akkurat som i Climbing Magazine! Se da!». «Ja ja», responderte jeg og Olsen, som var mer opptatt av å varme ansiktene i vintersola.

I det Olsen ropte standplass fra toppen av veggen forsvant også sola. På minuttet gikk alt det flytende over til fast form. Jeg og broærn klatret oppover ved siden av hverandre mens vi prøvde ikke å skli av den islagte granitten. Olsen var fornøyd der han tok oss i hånden på toppen. Det var godt å få varmen ned den kjente returen. Enda bedre var det å vite at tømmerfjøset skulle være vårt hjem nok en natt og at eventyret enda ikke var over.

 

Neste morgen sov vi lenge før vi flytta ut av tømmerpalasset. Vi skled sørover i en forsmak på påskevær mens vi diskuterte hva vi skulle bruke resten av fridagene til.

 

Ved Olsens Camry var det godt å dumpe sekken. Sultne var vi også. Jeg dro fram det eneste jeg hadde latt ligge som matreserve i bilen: et tørt brød og en pakke taffelost. Jeg rakk Olsen taffelosten, men blikket hans uttrykte en blanding av medlidenhet og avsky. «Mener du at jeg skal spise det der? Har du tenkt å spise det der? Det er jo ikke ekte ost en gang. Kunstig drit som ødelegger kroppen din gutt!» «Nei nå skal vi ha elggryte!», proklamerte Olsen og dro frem en boks frossen elggryte og fyrte opp primusen. Olsens selvskutte elg smakte litt bedre enn taffelosten kan man si. Vår mentor Olsen imponerte virkelig både i veggen og i livet på flatmark. Vi satt som konger i brøytekanten og inntok middagen mens vi fablet om hvor gode alpinklatrere vi skulle bli og alle opplevelsene vi skulle få i framtiden oppe i ordentlige fjell. Vi var for unge og naive til å forstå at drømmen vi søkte hadde vi allerede funnet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rapport fra GF 2018

Alle bilder: Tor Nedkvitne

Generalforsamling i klubens 110 år ble avholdt på Det Norske Videnskapsakademi lørdag 3.februar. Biff stroganoff, bløtkake og sherry ble servert, og nytt av i år er at Bobo vil opprette et cognac-fond. Det falt i smak hos samtlige utover kvelden. Vel, tidligere på dagen ble det avholdt en uhøytidelig buldrekonkurranse med rundt 15 NTKere. Det ble uavgjort, og de nybarka medlemmene Knut og Gudmund måtte dele førsteplassen.

Det var godt oppmøte med rundt 85 påmeldte på generalforsamlinga, og det var et inspirerende foredrag av tsjekkeren Marek Holocek om livet som klatrer, og ikke minst om en ny linje på Gasherbrum I.

På årets generalforsamling ble de to minnefondene slått sammen, hytte Nord-prosjektet ble diskutert videre og utredning skal fortsette.

Ikke minst ble Oskar Mork valgt som æresmedlem og Gerd Fosse Hovden som innbudt medlem.

På generalforsamlinga i år ble Hilde Aass valgt som ny leder og Toralf Furseth som nytt styremedlem. Vi takker Elisabeth og Tore for et kjempearbeid de siste årene; de har gjort mye bra for kluben som kluben kommer til å ha nytte av i flere år fremover. De skal for øvrig fortsatt være delaktige i eksempelvis hytte Nord-prosjektet og en ny arbeidsgruppe.

Takk for en fin kveld alle sammen, og håper mange dukker opp Alpin Klatresamling i Nord! :)

46867
46867

Generalforsamling 3.februar

Hei alle medlemmer!

Generalforsamlingen 2018 avholdes lørdag 3. februar 2018 i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Oppstart vil være kl. 1700, med sherry og foredrag med den tsjekkiske klatreren Marek „Mára“ Holeček. Han er blant annet kjent for en ny rute på Gasherbrum I i sommer. (http://www.planetmountain.com/en/news/alpinism/gasherbrum-1-sw-face-big-new-route-by-marek-holecek-and-zdenek-hak.html).
Etter selve generalforsamlingen blir det tradisjonsrik middag med biff stroganoff og bløtkake på menyen.
I år som i fjor vil det være en buldrekonkurranse på dagtid for de som vil være med på det. Dette vil være kl. 1200 på Buldreverket på Bryn.
Hold av dagen!
Påmelding sendes til sekretar@ntk.no innen torsdag 25. januar, der du skriver om du er med på generalforsamling, middag og/eller buldrekonkurranse.
Saksdokumenter er sendt på mail. For dere som har mottatt skriftlig innkalling fordi vi har feil/mangler epost, så send epost til sekretar@ntk.no, og be om papirene.
IMG_2157
IMG_2157

Hvorfor er sporløs ferdsel viktig?

Herunder kommer et budskap som vi i NTK mener er viktig å trekke fram i kjølvannet av årets debatter gjeldende ferdsel i fjellet. For øvrig er dette et tema som har preget klatremiljøet i mange år, men her kommer litt julelesning for de som er interessert! God jul, og med ønsker om et sporløst 2018 :) 

2017 har vært et tankevekkende år der etikken og moralen i det norske klatremiljøet har blitt etterprøvd. Debatten har vært stor, og spesielt med tanke årets hendelser på Hægefjell, i Lofoten og senest på Prekestolen. Tema om plassering av borebolter, fotoplasser, via ferrata og en generell kommersialisering av friluftslivet i Norge skaper debatter og dilemmaer i det ganske land. Norsk Tindeklub mener at det er viktig å stå frem og formidle vårt budskap mer enn noen gang.

Prinsippet om sporløs ferdsel står sentralt hos NTK, men ikke minst er også en del av den norske friluftslivstradisjonen. Det innebærer at man skal etterlate naturen slik den var da man kom dit. I klatresammenheng, verne om naturlige sikrede ruter spesielt i høyfjellet der man etterlater seg lite eller ingen spor. Mange drar på tur i Norge, både nordmenn og utlendinger, for å oppleve denne stillheten og roen i fjellet der det ikke finnes faste installasjoner. Hvis man er interessert i å oppsøke dette i høyere grad er det kun en flybillett og 2 timer unna til Alpene. Begrepet “Norwegian style” har også blitt trukket fram de siste par årene, og dette begrepet innebærer klatring på naturlige sikringer uten faste installasjoner. Dette begrepet blir også trukket fram i utlandet, og mange norske klatrere er faktisk foregangspersoner for dette begrepet. Dette må vi huske på, og stå inne for som norske klatrere. Spesielt dersom kommersielle interesser kommer inn i bildet, må vi stå enda sterkere for det vi mener omkring sporløs ferdsel. Det oppstår et dilemma når man kan tjene penger på kommersielle tiltak, men at man fortsatt har et ståsted der sporløs ferdsel står i sentrum. Hvordan skal man løse dette?

Mange plasser i det ganske land fremstår fortsatt som urørte og rene, og det krever krav til veivalg, egenferdighet, konsekvensutredelser og ikke minst godt sikringsarbeid. Gjennom å bevare høyfjellsområder boltefritt vil man kunne gjenoppleve den samme opplevelsen som førstebestigerne. Ikke minst kan man også få økt mestringsfølelse, fordi det nettopp krever en viss form for veivalg, egenferdighet, konsekvensutredelser og godt sikringsarbeid. Gjennom å ivareta fjellet i den samme naturlige forfatning, vil senere etterkommere oppleve det eventyret med å klatre på naturlige sikringer.

I tillegg til å ivareta opplevelsen, er det også et sikkerhetsaspekt ved bolteutviklingen. Gjennom å etablere nye fullboltede ruter på Hægefjell, bolte en rute på Prekestolen for filminnspilling, endre arealplaner slik at man kan bygge ut via ferrata, vil man få flere ut i fjellet som kanskje ikke gjør seg opp nøye vurderinger om hvordan det faktisk er å ferdes ute i den norske fjellheimen. Dette er potensielt farlig, og vi ser bekymringsfullt på denne utviklingen.

Det er sikkert mange klatrere som har hatt de samme diskusjonene i sine respektive miljø, noe som er vel og bra. På den andre siden er det ikke vi som klatrere som utøver myndigheten til å gi løyve til bolting og tilrettelegging i den norske fjellheimen. Det er faktisk det offentlige. Kommuner og grunneiere er de som har mest makt i denne situasjonen, men har de mest kunnskap om hva som er etikk og moral i det norske klatremiljøet? Når vi klatrere vil bolte opp et nytt sportsklatrefelt må vi spørre grunneier. Når vi har lyst til å gjøre en filminnspilling på et naturmonument må vi spørre kommunen. Når vi har lyst til å lage en klatrefestival som innebærer nyboltede ruter i området må vi spørre kommunen. Vet de hva som er konsensus i miljøet? Nei. Dette er noe Norsk Tindeklub vil jobbe ytterligere for; å nå ut til det offentlige i høyere grad og presisere hvor viktig sporløs ferdsel er. Det er grunnet i at vi må ivareta fjellet i henhold til de norske friluftslivstradisjonene samt verne om det nye begrepet “Norwegian style”. Vi vil gjerne skape en dialog og en konstruktiv debatt rundt dette temaet i fremtiden.

Joikatekst_Torcelz-greyscale
Joikatekst_Torcelz-greyscale

Hva er en Joika?

Denne forklaringen sto i TFNAK 2017, og nøster opp i det snaue 20 år gamle begrepet, Joika. Hva er egentlig en Joika og hvor kommer begrepet fra? Her har du forklaringen. God førjulslesning.

Skrevet av Jo Gjedrem

HVA ER EN JOIKA?

En historisk og etymologisk gjennomgang av joikabegrepet

Joikabegrepets opprinnelse

I januar 2000 ble det holdt et norgescupstevne på klatresenteret Vulkan i Oslo. Arrangementet var sponset av Joikakaker, Norges mest solgte hermetiske middagsrett. En del av avtalen var at alle funksjonærer, dommere, ruteskruere og andre frivillige måtte gå i knallrøde t-skjorter med joikavaremerket på brystet. De markedsføringsmessige vurderingene som lå bak dette er i dag vanskelig å forstå. Det er tvilsomt at reklamestuntet økte omsetningen av farsekakene, men det satte likevel et varig spor i det norske klatresamfunnet.

På denne tiden var miljøet preget av harde og bisarre diskusjoner på nettstedet SteepStone. Techno, en av diskusjonssidens grunnleggere, var av de mest toneangivende og fryktede debattantene. Techno var kritisk til mye og mange, og han mislikte de fleste av dem som bar den knallrøde joikaskjorten under norgescupen. Han regnet dem som amatører, wannabees og generelt sett mindre kule klatrere. Han begynte å kalle dem, «jævla joikaer». Uttrykket spredte seg raskt på nettet og ble etter kort tid et mye brukt, nedsettende begrep i hele klatrenorge.

 

Forløperne til Joikabegrepet

Det er sannsynlig at klatrere gjennom alle tider har brukt denne typen nedlatende kallenavn om andre klatrere som de av en eller annen grunn har funnet mindre verdige. I gamle dager på Kolsås ble de som ikke var ivrige nok, som tok for mange pauser på Gårdsplassen, betegnet som saftdrikkere og piperøkere. Senere ble de som ikke klatret nok i fjellet kalt cragrotter mens de som klatret for mye i fjellet hånlig ble omtalt som nikkersklatrere. Turbamser var en periode et mye brukt skjellsord om dem som likte best å dra på tur, og «jævla bålbrennere» kan ses på som en underkategori av dette igjen. Klatrespråket har alltid vært rikt.

Joikabegrepet var altså i utgangspunktet fortsettelsen av en lang og viktig tradisjon klatrere har for å finne feil ved hverandre, rangere sin stamme sosialt og generelt sett slenge dritt om sin neste. Men dette behovet for å skille klinten fra hveten, og denne tendensen til å gruppere andre klatrere lavere på stigen ser ut som å ha økt i styrke utover nittitallet og frem til vår tid.

Dette kan forklares med klatresportens økte popularitet og pluralisme. Før i tiden ble fjellklatrere sett på som koko dødsromantikere av storsamfunnet og som høyfjellets adel av seg selv. Det var snakk om en liten gruppe, ganske sosialt like personer som drev med stort sett det samme. De var en eksklusiv liten gjeng hvor alle kjente alle og kledte seg likt. Å være fjellklatrer var en viktig del av den enkeltes identitet. Det var oss mot resten.

Men så kom nittitallet og en kraftig utvikling av sportens underdisipliner. Inneklatring, uteklatring, sportsklatring, tradklatring, buldring, teknisk klatring osv. For mange lå det noe helt urimelig i at alle disse utøverne skulle kunne omtale seg som ekte klatrere.   

Men verre, mye verre var det at klatring fikk en voldsom rekrutering og popularitetsøking. Treningsveggene og klippene ble fylt av «vanlige folk». Ingen sukket lenger av beundring og skrekk hvis du la ut om helgens bravader i matpausen på jobb. Gunn på regnskap hadde nemlig også vært på Hauktjern, og Kåre i personal hadde gått Via Lara. Kjendiser skrøt av at de var klatrere i pressen. Morten Harket i AHA klatret for å få finere kropp ble det opplyst i Se&Hør. Det eksklusive var blitt tragisk folkelig. Tindesporten var ikke lenger sjampanje, men svak husholdningssaft.

I denne sammenheng kom joika inn som et helt nødvendig definerende begrep. Det var viktigere enn noensinne å kunne skille mellom de verdige og de uverdige, de kule og de ukule, det ekte og det uekte. Det holdt ikke lenger å kalle seg klatrer. Det var jo alle. Man måtte være klatrer av den riktige typen og kunne markere avstand til klatrere som ikke var klatrere. Eller, kanskje var de klatrere, men ikke ordentlige klatrere, for de var joikas.

Joikatekst_Torcelz-greyscale

Det opprinnelige joikabegrepet og de klassiske kjennetegnene

Joikabegrepet ble i den første tiden raskt fylt med et klart og avgrenset innhold, ikke minst på grunn av Technos utlegninger på SteepStone. Det var selvfølgelig joika å være en svak amatør og dårlig til å klatre, men uttrykket var i sin opprinnelige form mer innholdsrikt og sammensatt enn dette. Det sa også noe om stil, eller snarere mangel på stil. Det sa noe om sosialt lynne, tilhørighet og livsinnstilling.

Den enkleste måten å beskrive joikabegrepets første innhold på er å gå gjennom noen av de klassiske kjennetegnene på en joika:

T-skjorte med reklame for joikakaker: Mange av dem som fikk plagget på norgescupen syns den røde t-skjorten var kledelig og fortsatte å bruke den privat. Det er også mulig at de ønsket å bli assosiert med farseproduktet på samme måte som folk synes det er stilig å ha store logoer for f.eks. Porsche og Hugo Boss på klærne. Joikaskjortene ble i hvert fall sett på innendørsvegger og klipper i osloområdet i lange tider etterpå.

Sokker i klatreskoene: Et alvorlig brudd på den gode smak og en klar indikasjon på at du ikke er seriøs. Det ser forferdelig ut og hvem kan tro at du tar fotarbeidet på alvor når du gir slipp på tærnes følsomhet på denne måten. Et sikkert tegn på dårlig teknikk og et av de aller mest klassiske kjennetegnene på en joika.

Kalkpose festet med biner i selen: Grusomt! En fullstendig ødeleggende stiltabbe. Har du posen låst midt bak på ryggen med en karabin, kan du umulig ta klatring seriøst ei heller gå noe hardt.

Ryggsekk med sidelommer: Brukes kun av danske fotturister, skoleunger og klassiske joikaer. Ingen seriøs klatreutstyrsprodusent har noen gang lansert en sekk med sidelommer. De er helt umulige å klatre med og grenseløst uestetiske. Og hva skal du liksom ha i sidelommene? Våtservietter og lesebriller?!

Overdrevent positiv og inkluderende innstilling: Latter og godt humør er ofte et alvorlig irritasjonsmoment for omgivelsene. Særlig plagsomt er det at folk ler og koser seg når man skal gå noe hardt.  Klatrere har som nevnt alltid sett på seg selv som bedre enn folk flest og har en stolt tradisjon for å ekskludere andre. Det å smile for mye, inkludere folk, kurse og tilrettelegge er et stygt brudd med klatretradisjonene og veldig joika.

Brenne bål og koke kaffe på cragget: Grenseløst useriøst. Hvordan skal du noensinne kunne gå noe hardt hvis du prioriterer kos.

Brattkort fast festet i selen: Morten Harket og Gunn på regnskap hadde det. Superjoika.

Listen er lengre, men dette er blant de viktigste klassiske joikakjennetegnene og viser begrepets opprinnelige innhold og hvordan det ble brukt i perioden fra år totusen og ca. ti år fremover.

 

Gunnar Karlsen oppdager Joika-aksen og litt om sosial mobilitet

Den sentrale bergensklatreren og filosofen Gunnar Karlsen skal ha æren for å ha oppdaget, og første gang omtalt, Joika-aksen. På sine mange klatreturer i Sør-Norge oppdaget han en påfallende overhyppighet av joikaer i et geografisk belte mellom Oslo vest og Kristiansand. Fra Kolsås Klatreklubb, som arrangerte den skjebnesvangre norgescupen, via Drammens mange enkle, overgraderte bolteruter, gjennom bålosen i Tønsberg-området og til det gladkristne miljøet i Kristiansand, strekker det seg en joika-akse påviste Karlsen. Ingen hadde sett det før, men nå var det opplagt: Dette var joikaenes kjernehabitat.

Selv om joikahyppigheten var mindre andre steder, fantes det selvfølgelig klassiske joikas i de fleste deler av landet. Stempelet kunne være tungt å bære. Kanskje man som fersk klatrer hadde vært uforsiktig og klatret med sokker i skoene, eller helt uforskyldt blitt sett i nærheten av en bålkanne. Var det mulig å bli kvitt det stigmatiserende joikastempelet? Fantes det muligheter for sosial mobilitet?

Svaret på det er ja, og for å forstå dette må vi se nærmere på klatremiljøets viktigste sosiale valuta: Høye grader og harde ruter.

Du kan i bunn og grunn være så dust du bare vil. Klatrer du hardt blir du akseptert. Mennesker som et uansettelige, utstøtt av sine familier, mislikt av sine mødre og har ensiffret  IQ blir møtt med nærmest åpne armer dersom de overbeviser i veggen. Folk som åpenlyst spiser buser, promper under middagen og holder lange monologer om de rareste konspirasjonsteorier blir akseptert (nesten) uten å blunke så lenge de klatrer hardt. Miljøet er fullt av sterke utøvere som neppe ville fungert i noen annen setting. Høye vanskelighetsgrader og harde bestigninger trumfer sosial intelligens og det meste annet.

Sosial mobilitet var altså mulig ved å bli veldig flink å klatre. Joikastempelet kunne viskes vekk med harde bestigninger. En dyktig klatrer kunne aldri være en skikkelig joika. Hun kunne kanskje ha joikatendenser, men aldri sitte fast i kategorien. Et rent hypotetisk eksempel: Bjørn-Eivind Årtun eller Sindre Sæther kunne selvfølgelig fritt gått med brattkort i selen, sekk med sidelommer og smile og le på den aller mest kritikkverdige måten uten noen som helst fare for å bli hengt ut som joika.

 

Joika Pride! – det reformerte joikabegrep

Ut over totusentallet kom joikabegrepet under press. Stadig mer ukritisk bruk av dette en gang så presise og nyttige skjellsordet, tømte det mer eller mindre for mening. Problemet var at brukerne la alt de selv måtte mislike inn under joikaparaplyen, uten tanke på ordets opprinnelige innhold. Det startet i det små. Enkelte anså klatreseler med regulerbare beinløkker som joika. Senere kom den opphetede diskusjonen om livsyn og joika. Var det joika å være kristen? Overraskende mange mente ja. Dette utviklet seg i en slik grad at det en periode ble sett på som skikkelig joika å ha med matpakke på cragget. Nå kunne det meste anses som joika og skjellsordet miste dessverre helt sin evne til å såre og skape splid i miljøet. Hadde joikabegrepet utspilt sin rolle? Var det bare et forbigående moteord som for eksempel «spa kæbbe» og «het rype», forvist til å kun bli brukt av pinlige karakterer i håpløs utakt med sin samtid? Nei. Utrolig nok. Opp av asken steg det et reformert joikabegrep med ny styrke og popularitet.

Rundt år 2010 startet en bloggbølge blant norske alpinister, og den beste og mest populære het Olsendriver. Den var like mye vellykket kunstprosjekt som klatreblogg og beskrev et tvillingpars vei inn i klatresporten under kyndig veiledning av sitt forbilde og mentor Marius Olsen. Skrevet nærmest som en dagbok, viser den en klassereise og en oppvåkning fra tvillingene sitter som håpløse tenåringsdrømmere på et gutterom midt i Joika-aksen, til de finner sin identitet og ny selvtillit som klatrere. De omtaler seg selv hele tiden som joikas, og de gjør det med stolthet. Bloggen var så god og populær at smitteeffekten kom nærmest umiddelbart. Akkurat som de homofile tok skjellsordet homse og snudde det til noe positivt og identitetsskapende, reformerte Olsendriver joikabegrepet og ga det en ny positiv betydning. Akkurat som afroamerikanerne tok brodden av det rasistiske N-ordet ved selv å ta det i bruk om sine brødre og søstre, vrengte tvillingparet betydningen av klatrenorges mest brukte skjellsord. På starten av totusentallet ville ingen drømt om å kalle seg selv for joika. Nå ble det helt vanlig. Andre populære og morsomme bloggere bidro i videreutviklingen av begrepet, og den med det beste navnet heter Joika Pride!

Men hva betyr det så å være joika i dag? Bloggernes fokus på naturlig sikrede ruter, vinter- og fjellklatring har gjort at de fleste i dag assosierer joika med disse aktivitetene. Hvis du liker store vegger, spisse topper, jammesprekker og isklatring er du joika. Hvis du har lyst å like disse aktivitetene er du en ung joika. Er du medlem av Norsk Tindeklub er du som regel en voksen joika. Og hvis du har lest dette magasinet og denne artikkelen er du også ganske sikkert en JÆVLA JOIKA!

 

Her er et ytterligere eksempel på definisjonen på Joika: 

CR HVALSBERGET

Vår venn ”Pukkelkatten” har klatret i mange år. Etter hvert som han har gått lei sine ”Moby Dicks” på Oslocraggene, har han utviklet egne konsepter for å beholde motivasjonen. 2009 var joikacraggenes år. Dette førte ”Pukkelkatten” til nye destinasjoner som Gullaug, Skådalen, Mekka og ikke minst Hvalsberget. Sistnevnte er her omtalt i ”Pukkelkattens” cragrapport fra klippen som visstnok ble hentet frem til dagens lys med hjelp av gravemaskin.

På: Gz og jeg

S&D: Noen femmere og kanskje en seksmin

Inspirert av Road To Ceuse, verdensfineste joikablogg, tenkte Gz og jeg at vi skulle sjekke ut Hvalsberget. Vi mente det ikke kunne skade å prøve et nytt crag med lette ruter, er jo i dårlig form og greier. Men jo, det kan skade, skade sjelen.

Stappfullt med biler langs veien.  En svær svavegg i et gammelt steinbrudd. Børrebolter = møkkacragg.

En større gruppe primitive Joikaklatrere utgjorde en rotete gruppe ved klippens fot. Alle de klassiske tegnene på en underutviklet klatrekultur lyste mot oss. Karabin på kalkposen, sokker i skoene, topptau og fedme. Vi gikk inn i gruppen. De stirret på oss med respekt. Med vår ranke holdning og naturlige autoritet er det jo vanskelig å skjule at man er storklatrer og medlem av kluben. Jeg ba vennlig, men bestemt om å få se en fører. Etter noe nøling trådte en slags lederfigur ut av gruppen, en liten stakkarslig nordlending rundt 40. Han var kledd i gule benklær. Med flakkende blikk stotret han frem at han mente han hadde føreren i hodet.

Vi klatret en del femmere, og noe som kanskje tøtsjet seksmin, før vi gjorde det alle ventet på at vi skulle gjøre: Prøvde oss på feltets test piece.Hvalsberget har nemlig en 7/7+. Gz tok det for gitt at den var soft og hadde on sight i blikket. Da han gjorde seg klar, våget en liten joika seg helt bort til meg for å si, » Oj, er det støting på gang».  Jeg svarte nei.

Etter et greit sva, ble Gz stående temmelig lenge å plundre under en overhengende, tre meter høy toppbulk. Et føkkings bulder med usynlige tak. Kryptisk møkk. Skandalen var et faktum. Gz trynte. Men det skulle bli enda verre. Gz klarte ikke dogge seg til ankeret. Jeg turte ikke en gang prøve.

Joikane hadde fulgt med. De hadde sett vår svakhet. Vi var ikke storklatrere. Vi var som dem. Mannen i de gule lederbuksene skiftet nå helt karakter. Han ble rak i ryggen, snakkesalig og selvsikker. Han preiket som en foss med Cz. La ut om beta, andre klatrefelt, og namedroppet merkelig nok Nico. Gz klarte på sin side å synke enda dypere. Han sa temmelig høyt, «Det har aldri skjedd før at jeg ikke har klart å dogget en 7/7+». Jeg så at han angret i det ordene hadde forlatt munnen. Jeg så smerten i blikket hans.

Vi klatret noen femmere til. Vi klatret usikkert og famlende nå. Vi var blitt til det vi foraktet mest av alt. Vi var blitt joikaer.
HVALS

 

image001
image001

Bidra i Norsk Tindeklub!

På generalforsamlingen i 2016 ble det vedtatt at en del av klubbens aktivitet skal drives i grupper utenfor styret. Dette for å involvere en større del av medlemsmassen i klubbens drift og arrangementer.

Nå går vi bredt ut og spør; kan du tenke deg å bidra til NTKs samlinger, utgivelser og arrangementer? Dette er en fin mulighet til å bli kjent med likesinnende! Se bilde for mer info, og ta kontakt om du har noen spørmål eller om du kan tenke deg å være med!

Bli_med_i_NTK2-page-001

hilsen Styret i Norsk Tindeklub

11612BA_002_004
11612BA_002_004

Maradals- og Skagastølsryggen anno 1983

Vi kommer til å publisere eldre tidsskrift-artikler nå fremover for å vise hvor mye bra lesestoff som har blitt nedfelt i Tidskrift for Alpin Klatring. Her er en liten epic fra en tur i Hurrungane i -83, og det hender vel tidt og ofte at det er mye av det samme type epicsene som gjentar seg. Denne artikkelen er fra tidsskriftet i 2017 og skrevet av Bo Andersen. 

Maradalsryggen post festum

Roy har beskrevet turen som han selv, Finn, Bjørn og jeg gjennomførte over Maradals- og Skagastølsryggen midtvinters i Norsk Fjellsport 1983. Turen opplevdes som  ganske stram og utsatt. Det som ikke tidligere er beskrevet offentlig er hjemturen. Nå har det gått så lang tid at deltakerne ikke kan straffeforfølges, så jeg prøver meg på denne beretningen.

Jeg var sistemann ned fra V-skaret etter en utsatt overnatting under Halls hammer. Roy hadde kraftige forfrysninger på føttene, og mye av natta hadde han føttene inne på magen min. Skadene ble dog kraftige nok til at han ikke kunne fortsette som forskalingssnekker. En viss lykke var det likevel fordi han derfor endte opp som forfatter og bringebærbonde!

Vi hadde glemt å ta med nøkkel til Skagadalshytta, men jeg kom meg inn gjennom et vindu. Kun gangen ble varmet opp, og et par flasker brennevin ble konsumert før turen ned til Finns Amazon. Temperaturen lå rundt minus 25, og batteriet på vraket var helt dødt og gjennomfrosset. Finn hadde nok glemt å slå av kupélyset, selv om han nektet for det.

Skjermbilde 2017-09-29 kl. 12.13.44

Heldigvis er det nedoverbakke til mer siviliserte områder. Men det er ikke greit å trille i totalt mørke. Jeg hang ut av vinduet med lommelykt til det ble for kaldt. Senere løp jeg foran med dobbeltstøvler, og var nok den eneste som var varm da bilen trillet inn på bensinstasjonen i Fortun, selv om Finn hadde inntatt godt med frostvæske fra flaska som var plassert mellom setene. Til alt hell hadde de et batteri som kunne erstatte isklumpen. Etter montering startet kjerra. Finn skulle bare dra ned porten inn til vaskehallen der vi hadde bytta batteri. Døra var av aluminium med glassplater, og temperaturen var så lav at aluminiumsramma hadde trukket seg sammen betydelig mer enn glasset. Da Finn dro porten ned, kanskje litt hardt, røyk de fleste glassene i det døra smalt i bakken. Vi kjørte med en gang for å rekke siste ferje fra Kaupanger.

Det gikk fort på veiene sent søndags kveld, godt hjulpet av rusmidler og The Doors. Sjelden, om noensinne, har strofen «Well I’ve been down so Goddamn long. That it looks up to me», vært mer beskrivende for situasjonen. Som eneste passasjerer på ferja storma vi ned i kafeteriaen. Jeg tok hele brettet med snitter før den unge jenta som passet på dukket opp. Etter mange dager med for lite mat, heiv vi innpå det som var. Jenta var lettere skremt, men ble beroliget når vi kunne betale for alt.

Amazonen gikk godt oppover dalen og langs Vangsmjøsi. Det som ikke var særlig bra var at varmeapparatet ikke ville gi noe særlig varme og bensintanken nærmet seg faretruende tom. Dette var i gamle dager. Selvbetjente bensinstasjoner fantes ikke. Vi ankom Fagernes nærmere midnatt og fant ingen åpen bensinstasjon, men nattevakta på Fagernes hotell hadde ei kanne i bilen som vi fikk betale dyrt for. Nå skulle alt bli bra, tenkte vi!

Bensinen brakte bilen greit framover, men kulda i bilen tiltok i takt med den synkende utetemperaturen. Etter hvert begynte bilen å koke uten at det ble noe varmere innendørs av den grunn. Før vi ankom Bagn i Valdres var konklusjonen klar, vi måtte inn eller å fryse i hjel.

Vi svingte inn ved de første lysene vi så, og det var Bagn alders- og sykehjem. Døra var låst. Natteklokka ble trykket på, og den skremte nattevakta så meget rart på oss da Bjørn på sitt sjarmerende vis stotret «slipp oss inn ellers fryser vi ihjæl!». Hun var nok skeptisk, men viste sann medmenneskelighet og slapp oss inn i den varme vestibylen. Deretter fikk vi kaffe og vafler. Himmelsk! Vi spurte pent om vi bare kunne sitte der til morgenen slik at vi kunne fikse Amazonen. Det gikk greit ei stund inntil den andre nattevakta ringte til bestyrerinnen. Hun kom og ville ha oss ut! Vi forklarte situasjonen, men hun ringte kjæresten sin etter hjelp. Kjæresten var lensmannsbetjent. Vårt inntak av rusmidler på veien kunne vise seg å skape problemer? Jeg var visstnok minst påvirket, og da politimannen viste seg å være en jeg hadde møtt på folkemusikkstevne på Fagernes sommeren før, ble ting litt lettere.

Selv om det var godt over midnatt fikk han vekket en kar på bensinstasjonen, og etter at vi fikk den frosne Amazonen innomhus til en halvtime med dampbehandling, tinte den nedre del av blokka, og bilen var nesten så god som ny. Ikke minst fungerte varmeapparatet for fullt. Med en litt mer edru Finn, i en god og varm bil, fortsatte ferden til Oslo. Nå var alt i orden, trodde vi. Bjørn ble lempa av på Røa, og i morgenrushet kjørte resten av oss i retning Marienlyst. Men i ei trang dump rett før Vinderen smalt det i bilen og kløtsjen røyk. Under forbannelsene fra dem vi sperret veien for fikk vi dytta Amazonen litt til siden. Så løp vi hjem i dobbeltstøvler, henta en annen bil og taua Amazonen ned i kjelleren under bensinstasjonen på Marienlyst. Resten av dagen gikk med til å skifte kløtsj, før en rask dusj gjorde oss klar til feiring på byen.

Jeg var litt yngre den gang!

FullSizeRender
FullSizeRender

Tidsskrift for norsk alpinklatring / Norwegian Alpine Journal

Vi samler nå inn stoff til Tidsskriftet som utgis neste år. Dersom du har tips til relevant stoff eller ønsker å bidra, så ta kontakt med Kjetil Grimsæth på kjetil.grimsath@ntk.no. Siste frist for levert materiale er 22.desember 2017, men vi ønsker å samle inn stoff fortløpende. Vi ønsker derfor å komme i dialog med bidragsytere så raskt som mulig. Bladet baseres på idealistiske bidrag.

 

We welcome queries on article ideas for the Norwegian Alpine Journal 2018. Please contact Kjetil Grimsæth, kjetil.grimsath@ntk.no, if you have suggestions for relevant articles and/or contributors for next years journal. Please Note: Deadline for submissions is December 22nd, 2017. The journal is based on non profiting contributors.

FullSizeRender

NTK-logo Middels
NTK-logo Middels

Borebolter, Via Ferrata og annen tilrettelegging i norske fjell

Til brukere av norske fjell- og klatreområder Oslo, 30.08.17

Borebolter, Via Ferrata og annen tilrettelegging i norske fjell

Boltedebatten i Norge har de siste ukene blomstret opp igjen etter blant annet FriFlyt´s bolting og rebolting av ruter på Hægefjell i forbindelse med Klatrefestivalen forrige helg. Nissedal og Hægefjell er klatreområder med allerede etablerte boreboltede ruter og diskusjonen har gått på hvorvidt FriFlyt har brutt med den lokale praksisen for området ved å rebolte eksisterende ruter med langt flere bolter enn hva de opprinnelig hadde, samt bolte nye ruter i konflikt med eksisterende. Det har også vært rapportert om ulike andre tilfeller tidligere i år, hvor det har blitt satt borebolter i etablerte ruter blant annet for at lokale guider enklere, mer effektivt og sikrere skal kunne ta med gjester (bl.a Reka i Lofoten og semipermanente rapellfester fra Storen).
Det gjøres tiltak som senker terskelen for hva som kreves av kunnskap og ferdigheter for at flere skal kunne gå klatreruter og ferdes i bratt lende. Samtidig ser vi et økende press fra lokale reiselivsaktører på å etablere opplevelsesrelaterte produkter til en økende lokal og internasjonal turiststrøm til Norge.
Det siste sees både i form av et økende antall Via Ferrata installasjoner så vel som kabelbaner, fotoplasser i Lofoten og annen tilrettelegging av allment utilgjengelige områder som direkte eller indirekte påvirker etablerte klatreområder.

Fellesnevneren for disse eksemplene er at de er drevet av kommersielle interesser og at de på ulik måte påvirker og er i konflikt med etablerte klatreruter og/eller områder, samt at de er av en karakter som er irreversible når de først er gjennomført.

 

Uten navn

Det viktigste er å unngå at det skjer enn å kritisere og rope høyt når det har skjedd. Lokale klatremiljøer må involveres i forkant av at tiltaket gjennomføres. Offentlige myndigheter/regulatorer må sørge for at det gjennomføres reelle høringer, samt at disse høringene må bli vektlagt i saksbehandlingen dersom tiltaket krever godkjenning. I et noe større perspektiv er det en sentral forutsetning for en langsiktig og bærekraftig forvaltning av våre natur ressurser.

Norsk Tindeklub mener at den norske tradisjonen for friluftsliv i høyfjellet, der prinsippet om sporløs ferdsel står sentralt, er en grunnleggende forutsetning for en bærekraftig og langsiktig forvaltning av våre fjellområder. Den norske klatreetikken og det norske samstemte synet på hva som er akseptabelt har også påvirket det internasjonale klatremiljøet. Ledende alpinister benytter blant annet begrepet ”Norwegian style” ved omtale av alpine ruter som er gått i god stil og uten bruk av borebolter. Gjennom Norges klatreforbund og de lokale klatreklubbene har det også utviklet seg en kultur rundt retningslinjer for bærekraftig og fornuftig bruk av borebolter i etablerte, så vel som nye klatreområder.

Så hvorfor er Norsk Tindeklub og flertallet av det norske klatremiljøet så klare på at prinsippet om sporløs ferdsel er viktig?
Opp gjennom den alpine fjellklatringens historie har det vist seg at det å finne og mestre linjen man har sett seg ut er en viktig del av den friluftsopplevelse som alpinklatring i høyfjellet gir. For de aller fleste som selv har klatret i fjellet, vil faste installasjoner redusere disse viktige elementene i klatreopplevelsen. Kravene til å lese fjellet og skaffe seg erfaring med trygg bruk av naturlige sikringsmidler blir redusert ved økt tilrettelegging. Dermed oppstår et dilemma ved at klatreopplevelsen forflates og ødelegges for de som ønsker å gjenoppleve det førstebestigerne opplevde, som jo er en sentral dimensjon av friluftsopplevelsen i høyfjellet. En klatrefører vil selvfølgelig også gjøre det enklere å finne linjen og er seg selv en type tilrettelegging. I motsetning til borebolter og andre permanente installasjoner kan imidlertid klatrerne selv velge bort klatreføreren dersom de ønsker en ”ren” bestigning.
Det er allment akseptert at bruk av borebolter og annen tilrettelegging i fjellet medfører færre og enklere krav til veivalg, egenferdighet, konsekvensanalyse og sikringsarbeid. Det blir lettere å komme seg opp ruter der man ikke har overskudd og margin ved å senke terskelen som et alternativ til å utvikle egne ferdigheter.

john muir

Dersom det først er boret noen bolter i et fjellmassiv vil gjerne bruken av
borebolter eskalere ved at tilreisende klatrere lettere vil oppfatte at det er akseptabelt å selv bore seg til en bestigning. Utviklingen blir irreversibel.
Den som borer bolter i fjellet bidrar til at stadig flere vil begi seg ut på tur over evne uten å ha utviklet tilstrekkelig og livsviktig alpin-/klatreerfaring. Slik erfaring er helt avgjørende for å håndtere situasjonen hvis planen om å følge rekken av borebolter må endres. Sikkerhetsrisikoen øker enda mer når det bores bolter utenom etablerte sportsklatrefelt der det ikke er noen klatreklubb som tar ansvar for å dokumentere, kontrollere, vedlikeholde og skifte ut gamle bolter.
Blant dem som klatrer i høyfjellet vil det imidlertid kunne være diskusjoner om det kan være akseptabelt å plassere en enkelt håndboret bolt for å etablere en ny rute uten å sette seg i livsfare. Norsk Tindeklubs generelle syn er at dilemmaet bør unngås ved at klatrere velger seg linjer i fjellet de er kompetente til å klatre uten å risikere slik livsfare. Det kan innebære at mer aktive og kompetente klatrere kanskje blir førstebestigeren, eller at en må trene mer for å kunne komme tilbake og gjøre bestigningen på en sikker måte når egen form og forholdene gjør det trygt.
Ved å senke terskelen for kravet til egenkunnskap og ferdigheter, kan den kommersielle verdien av enten en aktivitet (Klatrefestivalen) eller turistområder (Via Ferrata, Sky Lift osv) på kort sikt øke. Norsk Tindeklub ser svært bekymringsfullt på denne utviklingen som vi mener kan redusere verdien av etablerte klatreområder, og på lang sikt virke mot sin hensikt også for kommersielle aktører.
Som en nasjonal klatreklubb vil Norsk Tindeklub gjøre tiltak for å fremme disse synspunktene både innenfor og utenfor klatremiljøet i Norge slik at vi kan bidra til en fornuftig forvaltning av våre fjell og klatreområder. Våre fjell og øvrige klatreområder er vår og fremtidige generasjoner sin arena for å utøve tindesport, og vi har alle et ansvar for at det ikke forringes gjennom kortsiktig og uklok bruk.

Henningsvær
Henningsvær

Fotoplass Henningsværveien ved Prestenbuldrene

Det er under vurdering at det skal bli etablert en panorama/fotoplass ved Prestenbuldrene, noe som vil påvirke Prestenbuldrene i negativ forstand. Ved etablering av en slik fotoplass kan det være irreversibelt med tanke på buldrene og dermed skade Lofoten som en viktig klatredestinasjon. Det blir foreslått at klatremiljøet i Lofoten selv kan møte Statens Vegvesen for å diskutere etablering av parkeringsplasser i fremtiden. Dette vil resultere i at man kan ha en tett dialog med kommunen, noe som er høyst viktig med tanke på den klatredestinasjonen Lofoten er. Norsk Tindeklub stiller seg bak klatremiljøet i Lofoten, og her kan dere lese høringsuttalelsen

Her et tre vedlegg som beskriver buldrene og historien bak i sin helhet: vedlegg 1, vedlegg 2, vedlegg 3. 

IMG_4741
IMG_4741

Innsigelser til arealplanen til Vågan kommune i Lofoten

Norsk Tindeklub er gjort kjent med at det foreligger planer om omregulering av områdene rundt Festvåg i Lofoten som er ett av de mest populære områdene for utendørs klatring i Norge. Det foreligger også planer om etablering av taubane/via ferrata i samme område. Vi stiller oss meget kritiske til dette og stiller oss helt og holdent bak innspillet som er levert til Vågan Kommune i forbindelse med høring av arealplanen. Les mer her

Her står også tidligere uttalelse fra NKF, NTK, Nortind og DNT Fjellsport angående etablering av Via Ferrata. Les mer her

datauri-file
datauri-file

Minneord Per Vigerust

Her kommer et minneord om Per Vigerust skrevet av Ralph Høibakk og Anders Opdal

(Per Vigerust er helt til høyre i bildet til høyre. Det er fra Tirich Mir ekspedisjonen i 1964): 

Per Vigerust er død, 87 år gammel.

For oss som begynte å klatre på 1950-tallet, var Per Vigerust et fenomen. Han var fra naturens side en atlet, utrustet med kjempekrefter, og han hadde en innebygget giro som gjorde at han presset til håndstående på rekkverket 4 etasjer over betonggulvet i den gamle hovedbygningen på NTH, for deretter å balansere bare på en hånd mens forskremte medstudenter snudde seg vekk.

I flere år var han ubestridt Norges beste klippeklatrer. Den som skal klatre Vigerust Spesial på Kolsås, skal fortsatt ha fingre av stål. Hvis Per hadde vært ung i dag, ville vi han ha vært en buldrekonge og høyt på lista i verdenscupen.

For oss som kom til NTH midt på 50-tallet, ble Per en slags Gudfar. Han åpnet sitt hjem og sitt kjøleskap for sultne studenter. Han hadde bil og var sjåfør på utflukter til Innerdal. Vinterklatring av vanskelige ruter ble for første gang gjennomført sammen med Per: Nordvest-eggen på Dalatårnet og den lange totaltraversen av Skarfjell-Trolla ryggen bærer hans signatur. Førstebestigning av den 500 meter høye Nordveggen på Skarfjell i 1962 sammen med Anders Opdal, var uten tvil den vanskeligste klatreruta i Norge til da.

Alpesomrene 1961 og 63 ble uforglemmelige reiser sammen med Per. Han hadde kjøpt ny VW Boble. Som alle med ny bil, kjørte han forsiktig for å unngå skrammer. Det ble lang bilkø bak oss. Anders og Ralph maste: Dette er en bil, ikke en trehjulssykkel. Etter en stund ble vi stoppet av politi. Nå får han kjeft for at han ikke kjører til side og slipper andre forbi, tenkte jeg. Du kjører litt fort, sa politimannen. Endelig en politimann med humør og ironi, tenkte jeg. Men nei, det var alvor. Kranglingen i bilen hadde gjort at vi alle hadde oversett skiltet med 40 km fartsgrense. Fartsbot etter 30 km med ny bil! Per tok dette som et tegn fra forsynet. Han ble råkjører. Det gikk det fillebilen klarte på resten av turen. Vi feide forbi gult lys og enveiskjøringer.

Vi klatret vanskelige ruter over alt i Alpene: Wetterstein i Tyskland, Mont Blanc-området i Frankrike, Dolomitene i Italia, Wilder Kaiser i Østerrike. Parolen var ubønnhørlig: Flest whiskey, senest i seng, først opp, klatre svære flerdagsturer. Det skulle vises ar det fortsatt bodde vikinger i Norge.

Den største opplevelsen sammen med Per ble likevel ekspedisjonen til Østtoppen på Tirich Mir i 1964. Det at vi førstebesteg fjellet, blekner i forhold til at vi, som det eneste kjente tilfellet, klarte å narre Arne Næss i en practical joke. Arne var ekstremt tunglurt og hadde selv en historie for å ha fått folk på kroken med de mest vanvittige påfunn. Per skrev et brev til Arne, tilsynelatende fra hans kone Siri, om at hans sønn Ragnar hadde strøket til en eksamen i filosofi fordi han hadde tullet for mye med damer. Arne slukte agnet og skrev trøstebrev tilbake til Siri og Ragnar.

Per var et varmt og raust menneske. Han hadde en kunstnersjel. På klassisk gitar lokket han fram klanger som gjorde at hårene på ryggen reiste seg, eller at en tåre trillet. Han røkte flatklemte Medina eller Simon Artzt med munnstykke, mens han filosoferte over livet og det som opptar unge menn mest. Under studieår i Graz hadde han lært både seg de vakreste Alpesangene, som La Montanara, og noe av de råeste studentervisene. Latteren satt løst hos Per.

Vi savner deg Per!

Anders og Ralph

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

DSC06696
DSC06696

Rapport fra kameratredningskurs, 9-11. juni

Norsk Tindeklub arrangerte kameratredningskurs for første gang i historien der Øyvind Salvesen var kursleder. Kurset foregikk i Oslo på Øvre Sydstup på Kolsås.​​ Seks NTK-ere som var gira på å bli bedre rusta for fjellsesongen ble med på kurs, i ja, relativt overførbare fjellklatreforhold. Værmeldinga lovde nedbør, og nedbør blei det. For øvrig så det ut som om humøret var på topp, og paraplyer og andre hjelpemidler ble anvendt.
Takk til Klatreverket for at vi fikk låne møtelokalet på fredagskvelden, og takk til Øyvind for å fly helt fra Sandnes til Oslo. Ser ut som om kurset falt i smak, og at vi må fortsette å arrangere dette :)

Alle foto: Øyvind Salvesen

DSC06696
DSC06674

 

DSC06677
DSC06694

FullSizeRender
FullSizeRender

Tidsskrift for Norsk Alpinklatring 2017

Tidsskrift for Norsk Alpinklatring 2017

 Klubens årlige tidsskrift er nå sendt ut til våre medlemmer. Bladet blir også å finne hos utvalgte Narvesenutsalg samt fjellsportbutikker.

Geir Arne Bore har pratet med Magnus Midtbø som dras mellom OL og de store veggene. Ragnhild Fagerslett og Tommy H. Søjdis drikker rødvind og blir rørt på Fitz Roy. Paula Voldner spiser blåbær mellom støtinga på Fugløya. Rannveig Aamodt er tilbake som en komplett klatrer etter en alvorlig ulykke og lar seg intervjue av Geir Arne Bore. Thomas Meling sender Arctandria i bandana, mens han nedgraderer det våte cruxet. Sindre Bø møter seg selv i Feda-spegelen. Jo Gjedrem tar racket til nerdenivå med et utvalg av Norges fremste alpinklatrere. Flere nordmenn har hatt et bra år i alpene og deler bildene sine med oss. Tormod Granheim topper alle 4000-meterene i alpene og skal bruke mer tid på kjøkkenet. Øyvind Næss byr på stemningsrapport fra Gygrestolen. Klatreduoen Wide BoyZ har besøkt rånebygda Bø. Joakim Olosson & Co deler noen obskure istapper i indre Telemark. Siw Ørnhaug tar helikopteret ned fra Hægefjell. Vi tipser aspirerende støtere om Ånås, den glemte perlen mitt i Telemark. Marius Grimsæth mimrer om vinterklatring på Hægefjell i et annet århundre. Ben Johnsen og Ivar Walaas oppsummerer Alf B. Bryns fantastiske klatrekarriere og utviklingen i Norsk klippeklatring. Morten C. Myhra deler sine stemningsfulle bilder fra Hurrungane. Jo Gjedrem tar en historisk og etymologisk gjennomgang av joikabegrepet. Sondre Kvambekk glemmer stil-longs, men sender Sons of Anarchy. Leiv Aspelund får tigerblikket i Viglesdalsveggen. Sigve Elstad viser hva han allerede kan i Patagonia. Knut I. Tønsberg oppfører seg andektivt i Zanskarfjellene. Erik Enitch reflekterer over livet og risikoen vi klatrere utsetter oss for. Arne Larsen og Øyvind Bruland gir oss et innblikk i forholdet mellom fører og klient når Soggemoen og Hall besteg Midtre Skagastølstind i 1884. Hytta på Bandet har fått en make over. Sigurd Felde & Co kombinerer klatring og førstehjelp. Bo Andersen forteller om rus, The Doors og bil-epic etter første vinterbestigningen av Mardals- og Skagastølsryggen i 1983.

Kan også kjøpes på f.eks. VPG: https://www.vpg.no/dvd-b%C3%B8ker/225425/tidsskrift-for-norsk-alpinklatring-2017

TFNAK2017_test_23022017_15

TFNAK2017_test_23022017_17

NTK_Skagdalen_LarsFlatoNessa_01
NTK_Skagdalen_LarsFlatoNessa_01

Kameratredningskurs for NTK

Etter interesse fra medlemmer har vi satt opp et kameratredningskurs for NTK’ere 9-11. juni i Oslo. Dette vil gå over 2,5 dag, der fredag kveld er teori, mens lørdag og søndag er pratisk øving utendørs. Instruktør vil være medlem Øyvind Salvesen, som også driver med tindeveglederutdannelsen. Prisen vil være 1500 kroner per person. Bindende påmelding (500 kr betales ved påmelding)

Det er kun 6 plasser, så meld deg på med en gang hvis du vil være med!
Påmelding skjer til nestleder Lisa Kvålhaugen Bjærum på lisa.bjaerum@ntk.no
lisa_bjærum
hilsen styret i NTK
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Referat fra Norsk Tindeklubs Alpin Klatresamling 2017

Årets Alpin Klatresamling på Stetind hotell, i regi av Norsk Tindeklub, blev ett lyckat arrangemang med en grandios avslutning på Stetind i vindstilla och sol. Det var tre år sedan alpin klatresamling sist arrangerades, då i Lofoten. Tindekluben planerar en ny hytte i Stetind-området, så det var naturligt att lägga träffen där i år. Det finns också otroligt många fina linjer i området som ännu ej har blivit bestigna, så potentialen för nya turer är enorm. Nya turer, fina dagar på fjellet, trevligt umgänge och lärorika föreläsningar är vad vi i arrangörskommittén, Emma Wichardt och Signar Nilsen, hoppades på. Vi tror vi träffade mitt i blink!

DCIM100GOPROGOPR0331.JPG

Foto: Christian Dramsdahl

Träffen varade i tre dagar, med uppstart torsdag kväll, och ca 25 deltagare kosade sig på fjellet med klatring och skikøring. Första dagen var det god stämning och kamratskap på Hamarøyskaftet, då fyra replag prickade værmeldingen akkurat och fick en klar och fin dag medans skydekket och snön låg tät över Stetind. Tvärs över dalen från Hamarøyskaftet vart det gått en ny islinje (WI6) av Marius Olsen, Edvard Middleton och Kristian Vindvik. Många gjorde ett försök på Stetind under lördagen, men pga tätt skydekke kom inte alla upp. Men bilderna talade sitt tydliga språk; även om inte vädret är topp så kan det vara fantastiskt på tur i fjellet. På kvällen vart det hållt ett föredrag/workshop i fjellmedisin av mig, Emma Wichardt, samt en odyssé över utvecklingen av stegjärn och yxor av Marius Olsen. Goda tilbakemeldingar från deltagarna avslutades med en delikat och trevlig
bankettmiddag.

Foto Signar Nilsen - kveldsførelæsningFoto: Signar Nilsen

Sista dagen var dagen med stort D. Knallbra værmelding gjorde att 11 stycken av oss bestämde oss för att gå på Stetind. Vindstilla och sol, som den bästa dag i april. Magisk ljus i blomkålsformationerna på toppen. Glad och uppsluppen stämning. Puderlätt orörd snö alla 1300 höjdmeterna ned på skidor. Alpina Klatresamlingen 2017 kunde knappast ha avslutats på ett bättre sätt!

Foto Signar Nilsen - descent Stetind
Foto: Signar Nilsen

Vi satsar på lika stor succé nästa år! Lokasjon får vi återkomma med, men vi kan nästan lova att det kommer finnas ännu mer orörda linjer och storslagen natur!

Text: Emma Wichardt