Historien bak hytta i Skagadalstølsdalen

Av: Einar Grette

Så lenge norsk tindebestigning har eksistert har den først og fremst vært knyttet til Horungtindene. For mange av Tindeklubbens medlemmer, kanskje særlig de av oss, som dessverre ikke er så blottende unge lenger, er i virkeligheten tindebestigningen ensbetydende med alle turene i Skagastølstindene, Midtmaradals og Maradalstindene og alle de andre toppene der borte. Til disse kjære traktene kom klatrerne tilbake år etter år, og utgangspunktet for alle turene det var Turtagrø, som var vårt selvfølgelige oppholdssted. Turtagrø inntar derfor en fremtredende plass i det bilde vi har for oss, når vi tenker tilbake på alle klatreturene gjennom årene. Og på Turtagrø hadde vi det godt og hyggelig; der ble vi hjertelig mottatt – og mottatt som venner. Vi glemmer ikke Ola Berge og hans velkomst, når vi kom hjem fra turene. kanskje nokså sent om kvelden, og vi husker avskjeden, når ferien var forbi, og han ba oss «halda oss vel». Og etter Olas tid, da Kari Berge hadde tatt over, fortsatte det på samme vis; kort sagt, vi var glad i Turtagrø. Ja, mangt og meget kunne fortelles fra Turtagrø og minnene derfra. Men det er nå engang ikke formålet med denne artikkelen, som skal gi en liten beretning om, hvordan Tindeklubbens hytte i Skagadalen er blitt til.

Så godt og hyggelig som vi hadde det på Turtagrø, kan det kanskje synes rart at allerede få år etter at Tindeklubben var stiftet begynte medlemmene å tumle med planer om egen klubbhytte i Horungtindene. Det skyldes nok i første rekke, at det ble en ganske tung marsj hver morgen fra Turtagrø opp til Skagastølsbandet; med passe fart tok det gjerne omkring 2-1/2 time, og stigningen er jo også ganske kraftig innpå 1000 meter. Men dernest har nok også her den menneskelige trang til å sette ben under eget bord gjort seg gjeldende. Hvorom allting er Tindeklubbens forenings-protokoller forteller om hyppige diskusjoner om temaet opp gjennom årene. Så tidlig som på generalforsamlingen den 29. oktober 1915 fremsatte et medlem etter at styrevalg var foretatt, følgende forslag:

«Den nye bestyrelse anmodes om å utrede spørsmålet om en hytte på et dertil egnet sted i Horungtindene og at fremlægge planer og overslag for en ekstraordinær generalforsamling i januar 1916.»

Dette forslaget ble vedtatt med en betydelig majoritet, står det i protokollen. Så tidlig som i januar 1916 ble det nå ikke noen generalforsamling av til behandling av saken. Men på et møte den 25. mai har planer og overslag foreligget imidlertid kom man etter noen diskusjon til det resultat, at det ble for dyrt å bygge egen hytte, og man besluttet å henlegge saken. I stedet nøyet man seg med som et surrogat å arbeide med å få utvidet og forbedret Skagastøls hytta.

skagadalshytta_image002.jpg

1. rekke fra venstre: Jørgen Tandberg og frue, Boye Schlytter, H. Bødtker og fru Tønsberg.
2. rekke: Odd Mourud, Einar Grette, Ernst Eckhoff, fru Bodtker, Ferdinand Schjelderup.

På flere møter ble det bevilget beløp til dette øyemed, og diskusjonen herom ble et stående tema i klubbens generalforsamlinger. Men tanken på egen hytte for klubben var ikke død. Av referatet fra generalforsamlingen høsten 1919 kan det ses, at et styremedlem hadde tatt opp planen igjen, og referenten sier «at arbeidet hermed har ført til et så positivt resultat, at der hos bestyrelsens øvrige medlemmer er opstått alvorlig frygt for at hyttespørsmålet skal rykkes væk fra sin kjendte forgrundsstilling under alle store debatter og over i realitetenes række til ubotelig skade for et livlig selskabelig samvær under generalforsam linger og andre møter». Referenten fikk rett, forsåvidt som diskusjonen i møtene opphørte, men han fikk ikke rett, når han spådde, at hyttesaken nå syntes å skulle bli en realitet. Det gikk nemlig mange år, før protokollen igjen forteller om noen diskusjon om hytteplanen, men det gikk ennå noen flere år, før den kom ”over i realitetenes række” På generalforsamlingen høsten 1934 ble det foreslått, «at klubben skulle prøve å spare opp til et fond, der kunde benyttes til hyttebygg eller lignende. Tanken på egen hytte spøkte altså fremdeles i enkelte medlemmers sinn, men at man mente å ha svært langt igjen til målet, fremgår av protokollens mistrøstige fortsettelse: «Det viser sig dog, at det er så minimalt man kan avsette pr. år, at en realisasjon av denne plan på den basis ligger utenfor virkelighetens grense».

I grunnen var man altså ikke kommet et skridt videre i 1934 enn i 1915, da planen om egen hytte for Tindeklubben første gang var drøftet i general forsamlingen. Men så i 1936 hendte det noe: den 26. juni innkalte styret til en ekstraordinær generalforsamling den 3. juli på Frognerseteren til behand ling av spørsmålet om bygging av egen hytte på Skagastølsbandet. Hva var det som kunne berettige styret til å sammenkalle til møte en juliaften til be handling av en sak, som bare to år i forvegen var lagt til side som liggende utenfor virkelighetens grense»? Jo, styret kunne i innkallelsen samtidig opplyse, at det fra to medlemmer forelå en gave på til sammen kr. 10 000 til bygging av hytte på Bandet.

skagadalshytta_image004.jpg

I sirkulæret ble det videre sagt, at Nils Optun, Fortun, hadde gitt et bindende anbud på oppførelse av en hytte for kr. 15000 på grunnlag av noen eldre tegninger som forelå. Nå var saken kommet over i ”realitetenes række” på generalforsamlingen den 3. juli ble det fattet enstemmig beslutning om bygging av hytte på Skagastølsbandet, så snart hele byggesummen, kr. 15 000 var tegnet. Det ble valgt en byggekomité bestående av styret og de to givere, og byggekomiteen fikk anmodning om å innhente nye tegninger fra arkitekt Esben Poulsson. Allerede 6. juli gikk det ut nytt sirkulære med henstilling til medlemmene om å tegne bidrag, og det sies i sirkulæret, at det var hensikten å påbegynne arbeidet med hyttas oppførelse på ettersommeren 1936. Det var i sannhet kommet fart i tingene!

Men så var det spørsmålet om hyttas beliggenhet da vi kunne jo ikke godt sånn uten videre begynne å bygge hytte, hvor det måtte passe oss. Også tomte spørsmålet ble imidlertid ordnet med prisverdig raskhet. Sammenhengen hermed er følgende: uten noen nærmere overveielse hadde vi gått ut fra at på Skagastølsbandet, i hjertet av Horungtindene, der skulle selvfølgelig Tindeklubbens hytte ligge der ved foten av Storen, skulle vi våkne om morgenen, der var vi midt i klatreterrenget, og derfra skulle vi starte på våre turer naturligvis. Skagastølsbandet ligger på statens høyfjellsgrunn, og derfor ble det den 22. juli 1936 sluttet kontrakt med Landbruksdepartementet om feste av en tomt på Bandet. Men så hendte det seg, at ni medlemmer av klubben i de samme dagene befant seg på Turtagrø; de foretok befaring og kom raskt til andre resultater: om de ved sin besiktigelse har opplevet styggevær på Bandet, slik som en kan oppleve det der når det blåser opp fra Midtmaradalen og det regner horisontalt, skal være usagt forfatteren av denne beretningen var ikke til stede. Sikkert er det, de ni herrene la de romantiske fornemmelsene som knytter seg til Bandet som hytteplass, til side og dekreterte at stedet for vår hytte var på østsiden av Nedre Skaga stølstjern. De innskrenket seg imidlertid ikke til det; de gikk til handling og opprettet den 7. august 1936 festekontrakt om tomt ved Nedre Skagastølstjern med eiere av grunnen i Skagadalen under forbehold av generalfor samlingens godkjennelse. Det var for mannen, Schlytter, og Schjelderup som den dagen var i Fortun og klarte den affæren. Så nå hadde vi altså likså godt skaffet oss to tomter til vår hytte. Med det raske tempo som nå kjenne tegnet hyttesakens behandling, ble ny generalforsamling holdt i Oslo alle rede den 14. august av de klubbmed lemmene som da var i byen; en måtte jo ha generalforsamlingens godkjen nelse av at hytta skulle ligge ved Nedre Skagastølstjern istedenfor på Bandet. Og godkjennelsen ble enstem mig gitt. En lykkelig beslutning; jeg tror ikke noen senere er falt på å antyde at hytta skulle ha ligget på Bandet, slik som vi tidligere hadde ansett som selvsagt. Festekontrak ten med Landbruksdepartementet om tomt på Bandet ble deretter lett op, lekende annulert hva tomten ved Nedre Skagastølstjern angår, løp vi nok den risiko, at det senere skulle falle avgjørelse av Høyfjellskommisjonen for at vi også her befant oss på statens høyfjellsgrunn og at grunneierne i Skagadalen ikke var grunneiere allikevel. Nå, risikoen var ikke stor vi regnet med at vi nok skulle komme overens med Landbruksdepartementet når hytta sto der. Imidlertid har Høyfjellskommisjonen senere avgjort, at det ikke er statsallmenning ved Nedre Skagastølstjern, og kontrakten med grunneierne er således i orden; tinglyst er den også.

I klubbens årsberetning for 1936 kunne dette året med rette betegnes som et merkeår i klubbens historie: vi var kommet i gang med å bygge vår egen hytte i Horungtindene; nå var ikke hytta lenger noe som lå «utenfor virkelighetens grense». Det er jo de to mesener som i første rekke skal ha takken; det var deres storslåtte gave, som de endog senere forhøyet med kr. 1000 hver, som gjorde det mulig for klubben å bygge hytta.

skagadalshytta_image006.jpg

Hytta i Skagadalen 1948

Men det er hyggelig å vite at også medlemmene for øvrig så å si alle sammen sluttet opp og ytet sitt bidrag, hver etter evne, slik at det på et medlemsmøte våren 1937 kunne opplyses, at det var tegnet over kr. 19 000, og da hadde vi penger nok, ikke bare til selve bygget, men også til innredning og utstyr. Dette med utstyret er et kapitel for seg; jeg kan ikke la være å nevne formannen, Schlytters prisverdige initiativ også på dette område: han fikk ordnet det så at vi på et meget tidlig tidspunkt bestilte sengeutstyr, dekketøy, kjøkkentøy osv. for levering når hytta sto ferdig, men til bestillingstidens priser. Da prisene var stigende i disse årene, er nok atskillige penger blitt spart ved dette.

Vi næret til å begynne med det håp at hytta skulle kunne tas i bruk allerede sommeren 1937. Det gikk nå ikke, men sommeren 1938 sto den der fullt ferdig med komplett utstyr: en hytte på 126 ml grunnflate med en stor kombinert peise og spisestue, 5 soveværelser med 14 gode senger, stort hyggelig kjøkken, betjeningsrom med 2 senger, ytre rom, rommelige kjellere med dusj og alt sammen kostet kr. 19 390,48, for å si det på øret. Og alt er betalt uten at vi har behøvd å oppta noe lån. I denne sammenheng skal Nils Optuns navn erindres; da det ble bestemt, at hytta skulle ligge ved Nedre Skagastølstjern, istedetfor på Bandet, reduserte han sitt anbud til kr. 14 000. For denne rimelige pris, uten noen over skridelse, har han levert et meget godt og solid bygg. Hva angår utstyret på hytta, skal medlemmenes fruer ikke glemmes; den såkalte damekomité ytet oss hjelp på mange måter, og så fikk vi i gave fra damene vellykte lamper til peisestuen spesialbygd og utstyrt med våre N.T.K.initialer. Denne gaven har medført at vi daglig, når vi er der borte, husker på våre damer og sender dem en vennlig tanke.

Den 3. juli 1938 var det offisiell åpning med en fest for grunneierne, byggmesteren, snekkerne og førere, fire av medlemmene var til stede. Den 28. juli var det stor innvielsesfest for medlemmene; at det var høy stemning den dag, behøver vel ikke sies.

Siden innvielsen er hyttas framtid sikret ved at et rommelig driftsfond er skaffet til veie gjennom gaver fra to av medlemmene.

Og dermed slutter denne lille beretning om hyttebygget og dets historie. Det hører ikke hit å gi noen skildring av, hvordan livet har fortonet seg på hytta i våre ferier. Bare det skal sies, at i de årene som er gått, og hvori vi har kunnet bruke hytta, har vi hatt det bedre og hyggeligere der enn vi godt kunne tenke oss det på forhånd. Stellet har vært det beste og det har vi ikke minst vår venninne Kari Berge på Turtagrø å takke for, for hun har beredvillig overtatt kostholdet med betjening ete. Vi er alle blitt glad i hytta og livet der; under krigen kunne vi ikke være der, det var slemt, men så hendte det nokså uforklarlige at ikke tyskerne tok den heller! Til tross for at de befant seg i nærheten, nemlig på Turtagrø, hvorfra de foretok sine ekspedisjoner på breer og i fjell. Derfor kom hytta velberget gjennom krigen; nymalt og fin ligger den i hellingen ned mot Skagastølstjernet og tar imot oss som før når vi etter de mørke årene igjen drar til våre kjære Horungtinder for å søke styrke og hvile og hyggelig samvær med kameratene.

skagadalshytta_image008.gif

Utenfor Tindeklubhytta
1 rekke fra venstre: Schlytter, Grette, Rubenson, fru Else Næss, Tønsberg, Løvenskiold, Næss
2 rekke fra venstre: Kr. Tandberg, Scheldrup, Eskild Jensen, Mourud, Hagen, Conrad Kroepelien

Tomteoverdragelsen

Bakgrunnen for og gjennomføringen av selve overdragelsen

NTK har hatt tomtefeste på hytta fra 1938, med en festeavtale skulle vært fornyet i 1988. Etter en del frem og tilbake mellom klubben og grunneierne om en ny kontrakt, skar en utålmodig formann Egil Fredriksen igjennom, tok saken opp med Astri og Johannes Drægni en gang i 1995, og luftet spørsmålet om tomtekjøp som et alternativ til festekontrakt. Astri og Johannes hadde imidlertid overført gården til sin sønn Hans Kristian Drægni, og opplyste dessuten at tomten lå i et sameie med 5 eiere fordelt på to grunneierfellesskap. Det ene, Turtagrøfellesskapet, hvor Hans Kristian Drægni, Svein Bjarne Steig og Haldis Steig Kilen eide 1/3 part hver og det andre Skarstølsfellesskapet, hvor Hans Kristian Drægni og Svein Arvid Skagen eide 1/2 part hver.

Forslaget om kjøp som alternativ ble deretter behandlet i styret, og formannen fikk mandat til å oppta forhandlinger med Hans Kristian Drægni, som eide den største delen av eiendommen og opptrådte som talsmann for grunneierne. På grunn av Tindekluben’s tilstedeværelse i lokalmiljøet over flere generasjoner, stilte grunneierne seg positive til utspillet fra klubben noe vi er meget takknemlige for. Som kjent ble man etter en tid enig om en pris på NOK 100.000,- for tomten og den formelle saksbehandling med myndighetene kunne starte.

Styret ba om hjelp til dette fra klubbens tilsynsmann for hytta, Louis Anda, som er advokat og bosatt i Sogndal. Mye arbeid ble lagt ned fra Louis side. Planutvalget i kommunen gikk imot å fradele tomten. Bakgrunnen var at de ikke ønsket private eiere av utmarka som ikke var bosatt i kommunen. Tindekuben påklaget vedtaket i kommunen, slik at det var opp til fylkeskommunen å avgjøre søknaden. Fylkeslandbruksstyret var positive, men politikerne i miljøutvalget var negative. Saken ble anket til Fylkesmannen, og sent i 1997 forelå endelig godkjenning.

Den 26. juni 1998 ble tomta oppmålt av oppmålingsvesenet i Luster. Samtidig ble makeskiftet markert ved en enkel seremoni. Her deltok Louis Anda fra NTK og grunneierne bortsett fra Hans Kristian Drægni. Norsk Tindeklub er nå eier av 1 mål tomt, som grovt sett strekker seg fra nord vest for flaggstangen til sør øst for elva.

Saken ble omtalt i lokalpressen Sogn avis. Bakgrunnen for motstanden mot at Tindekluben skulle bli grunneier i Skagadalen gikk i stor grad på det at man var redd for at allemannsretten skulle bli skadelidende.

I praksis vil ikke eiendomsoverdragelsen endre noe på dette. Det er i tillegg knyttet en del restriksjoner til eiendommen som skal hindre at så skjer.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Du kan bruke enkel HTML kode. Din e-postadresse vil ikke bli publisert.