Hva er en Joika?

Denne forklaringen sto i TFNAK 2017, og nøster opp i det snaue 20 år gamle begrepet, Joika. Hva er egentlig en Joika og hvor kommer begrepet fra? Her har du forklaringen. God førjulslesning.

Skrevet av Jo Gjedrem

HVA ER EN JOIKA?

En historisk og etymologisk gjennomgang av joikabegrepet

Joikabegrepets opprinnelse

I januar 2000 ble det holdt et norgescupstevne på klatresenteret Vulkan i Oslo. Arrangementet var sponset av Joikakaker, Norges mest solgte hermetiske middagsrett. En del av avtalen var at alle funksjonærer, dommere, ruteskruere og andre frivillige måtte gå i knallrøde t-skjorter med joikavaremerket på brystet. De markedsføringsmessige vurderingene som lå bak dette er i dag vanskelig å forstå. Det er tvilsomt at reklamestuntet økte omsetningen av farsekakene, men det satte likevel et varig spor i det norske klatresamfunnet.

På denne tiden var miljøet preget av harde og bisarre diskusjoner på nettstedet SteepStone. Techno, en av diskusjonssidens grunnleggere, var av de mest toneangivende og fryktede debattantene. Techno var kritisk til mye og mange, og han mislikte de fleste av dem som bar den knallrøde joikaskjorten under norgescupen. Han regnet dem som amatører, wannabees og generelt sett mindre kule klatrere. Han begynte å kalle dem, «jævla joikaer». Uttrykket spredte seg raskt på nettet og ble etter kort tid et mye brukt, nedsettende begrep i hele klatrenorge.

 

Forløperne til Joikabegrepet

Det er sannsynlig at klatrere gjennom alle tider har brukt denne typen nedlatende kallenavn om andre klatrere som de av en eller annen grunn har funnet mindre verdige. I gamle dager på Kolsås ble de som ikke var ivrige nok, som tok for mange pauser på Gårdsplassen, betegnet som saftdrikkere og piperøkere. Senere ble de som ikke klatret nok i fjellet kalt cragrotter mens de som klatret for mye i fjellet hånlig ble omtalt som nikkersklatrere. Turbamser var en periode et mye brukt skjellsord om dem som likte best å dra på tur, og «jævla bålbrennere» kan ses på som en underkategori av dette igjen. Klatrespråket har alltid vært rikt.

Joikabegrepet var altså i utgangspunktet fortsettelsen av en lang og viktig tradisjon klatrere har for å finne feil ved hverandre, rangere sin stamme sosialt og generelt sett slenge dritt om sin neste. Men dette behovet for å skille klinten fra hveten, og denne tendensen til å gruppere andre klatrere lavere på stigen ser ut som å ha økt i styrke utover nittitallet og frem til vår tid.

Dette kan forklares med klatresportens økte popularitet og pluralisme. Før i tiden ble fjellklatrere sett på som koko dødsromantikere av storsamfunnet og som høyfjellets adel av seg selv. Det var snakk om en liten gruppe, ganske sosialt like personer som drev med stort sett det samme. De var en eksklusiv liten gjeng hvor alle kjente alle og kledte seg likt. Å være fjellklatrer var en viktig del av den enkeltes identitet. Det var oss mot resten.

Men så kom nittitallet og en kraftig utvikling av sportens underdisipliner. Inneklatring, uteklatring, sportsklatring, tradklatring, buldring, teknisk klatring osv. For mange lå det noe helt urimelig i at alle disse utøverne skulle kunne omtale seg som ekte klatrere.   

Men verre, mye verre var det at klatring fikk en voldsom rekrutering og popularitetsøking. Treningsveggene og klippene ble fylt av «vanlige folk». Ingen sukket lenger av beundring og skrekk hvis du la ut om helgens bravader i matpausen på jobb. Gunn på regnskap hadde nemlig også vært på Hauktjern, og Kåre i personal hadde gått Via Lara. Kjendiser skrøt av at de var klatrere i pressen. Morten Harket i AHA klatret for å få finere kropp ble det opplyst i Se&Hør. Det eksklusive var blitt tragisk folkelig. Tindesporten var ikke lenger sjampanje, men svak husholdningssaft.

I denne sammenheng kom joika inn som et helt nødvendig definerende begrep. Det var viktigere enn noensinne å kunne skille mellom de verdige og de uverdige, de kule og de ukule, det ekte og det uekte. Det holdt ikke lenger å kalle seg klatrer. Det var jo alle. Man måtte være klatrer av den riktige typen og kunne markere avstand til klatrere som ikke var klatrere. Eller, kanskje var de klatrere, men ikke ordentlige klatrere, for de var joikas.

Joikatekst_Torcelz-greyscale

Det opprinnelige joikabegrepet og de klassiske kjennetegnene

Joikabegrepet ble i den første tiden raskt fylt med et klart og avgrenset innhold, ikke minst på grunn av Technos utlegninger på SteepStone. Det var selvfølgelig joika å være en svak amatør og dårlig til å klatre, men uttrykket var i sin opprinnelige form mer innholdsrikt og sammensatt enn dette. Det sa også noe om stil, eller snarere mangel på stil. Det sa noe om sosialt lynne, tilhørighet og livsinnstilling.

Den enkleste måten å beskrive joikabegrepets første innhold på er å gå gjennom noen av de klassiske kjennetegnene på en joika:

T-skjorte med reklame for joikakaker: Mange av dem som fikk plagget på norgescupen syns den røde t-skjorten var kledelig og fortsatte å bruke den privat. Det er også mulig at de ønsket å bli assosiert med farseproduktet på samme måte som folk synes det er stilig å ha store logoer for f.eks. Porsche og Hugo Boss på klærne. Joikaskjortene ble i hvert fall sett på innendørsvegger og klipper i osloområdet i lange tider etterpå.

Sokker i klatreskoene: Et alvorlig brudd på den gode smak og en klar indikasjon på at du ikke er seriøs. Det ser forferdelig ut og hvem kan tro at du tar fotarbeidet på alvor når du gir slipp på tærnes følsomhet på denne måten. Et sikkert tegn på dårlig teknikk og et av de aller mest klassiske kjennetegnene på en joika.

Kalkpose festet med biner i selen: Grusomt! En fullstendig ødeleggende stiltabbe. Har du posen låst midt bak på ryggen med en karabin, kan du umulig ta klatring seriøst ei heller gå noe hardt.

Ryggsekk med sidelommer: Brukes kun av danske fotturister, skoleunger og klassiske joikaer. Ingen seriøs klatreutstyrsprodusent har noen gang lansert en sekk med sidelommer. De er helt umulige å klatre med og grenseløst uestetiske. Og hva skal du liksom ha i sidelommene? Våtservietter og lesebriller?!

Overdrevent positiv og inkluderende innstilling: Latter og godt humør er ofte et alvorlig irritasjonsmoment for omgivelsene. Særlig plagsomt er det at folk ler og koser seg når man skal gå noe hardt.  Klatrere har som nevnt alltid sett på seg selv som bedre enn folk flest og har en stolt tradisjon for å ekskludere andre. Det å smile for mye, inkludere folk, kurse og tilrettelegge er et stygt brudd med klatretradisjonene og veldig joika.

Brenne bål og koke kaffe på cragget: Grenseløst useriøst. Hvordan skal du noensinne kunne gå noe hardt hvis du prioriterer kos.

Brattkort fast festet i selen: Morten Harket og Gunn på regnskap hadde det. Superjoika.

Listen er lengre, men dette er blant de viktigste klassiske joikakjennetegnene og viser begrepets opprinnelige innhold og hvordan det ble brukt i perioden fra år totusen og ca. ti år fremover.

 

Gunnar Karlsen oppdager Joika-aksen og litt om sosial mobilitet

Den sentrale bergensklatreren og filosofen Gunnar Karlsen skal ha æren for å ha oppdaget, og første gang omtalt, Joika-aksen. På sine mange klatreturer i Sør-Norge oppdaget han en påfallende overhyppighet av joikaer i et geografisk belte mellom Oslo vest og Kristiansand. Fra Kolsås Klatreklubb, som arrangerte den skjebnesvangre norgescupen, via Drammens mange enkle, overgraderte bolteruter, gjennom bålosen i Tønsberg-området og til det gladkristne miljøet i Kristiansand, strekker det seg en joika-akse påviste Karlsen. Ingen hadde sett det før, men nå var det opplagt: Dette var joikaenes kjernehabitat.

Selv om joikahyppigheten var mindre andre steder, fantes det selvfølgelig klassiske joikas i de fleste deler av landet. Stempelet kunne være tungt å bære. Kanskje man som fersk klatrer hadde vært uforsiktig og klatret med sokker i skoene, eller helt uforskyldt blitt sett i nærheten av en bålkanne. Var det mulig å bli kvitt det stigmatiserende joikastempelet? Fantes det muligheter for sosial mobilitet?

Svaret på det er ja, og for å forstå dette må vi se nærmere på klatremiljøets viktigste sosiale valuta: Høye grader og harde ruter.

Du kan i bunn og grunn være så dust du bare vil. Klatrer du hardt blir du akseptert. Mennesker som et uansettelige, utstøtt av sine familier, mislikt av sine mødre og har ensiffret  IQ blir møtt med nærmest åpne armer dersom de overbeviser i veggen. Folk som åpenlyst spiser buser, promper under middagen og holder lange monologer om de rareste konspirasjonsteorier blir akseptert (nesten) uten å blunke så lenge de klatrer hardt. Miljøet er fullt av sterke utøvere som neppe ville fungert i noen annen setting. Høye vanskelighetsgrader og harde bestigninger trumfer sosial intelligens og det meste annet.

Sosial mobilitet var altså mulig ved å bli veldig flink å klatre. Joikastempelet kunne viskes vekk med harde bestigninger. En dyktig klatrer kunne aldri være en skikkelig joika. Hun kunne kanskje ha joikatendenser, men aldri sitte fast i kategorien. Et rent hypotetisk eksempel: Bjørn-Eivind Årtun eller Sindre Sæther kunne selvfølgelig fritt gått med brattkort i selen, sekk med sidelommer og smile og le på den aller mest kritikkverdige måten uten noen som helst fare for å bli hengt ut som joika.

 

Joika Pride! – det reformerte joikabegrep

Ut over totusentallet kom joikabegrepet under press. Stadig mer ukritisk bruk av dette en gang så presise og nyttige skjellsordet, tømte det mer eller mindre for mening. Problemet var at brukerne la alt de selv måtte mislike inn under joikaparaplyen, uten tanke på ordets opprinnelige innhold. Det startet i det små. Enkelte anså klatreseler med regulerbare beinløkker som joika. Senere kom den opphetede diskusjonen om livsyn og joika. Var det joika å være kristen? Overraskende mange mente ja. Dette utviklet seg i en slik grad at det en periode ble sett på som skikkelig joika å ha med matpakke på cragget. Nå kunne det meste anses som joika og skjellsordet miste dessverre helt sin evne til å såre og skape splid i miljøet. Hadde joikabegrepet utspilt sin rolle? Var det bare et forbigående moteord som for eksempel «spa kæbbe» og «het rype», forvist til å kun bli brukt av pinlige karakterer i håpløs utakt med sin samtid? Nei. Utrolig nok. Opp av asken steg det et reformert joikabegrep med ny styrke og popularitet.

Rundt år 2010 startet en bloggbølge blant norske alpinister, og den beste og mest populære het Olsendriver. Den var like mye vellykket kunstprosjekt som klatreblogg og beskrev et tvillingpars vei inn i klatresporten under kyndig veiledning av sitt forbilde og mentor Marius Olsen. Skrevet nærmest som en dagbok, viser den en klassereise og en oppvåkning fra tvillingene sitter som håpløse tenåringsdrømmere på et gutterom midt i Joika-aksen, til de finner sin identitet og ny selvtillit som klatrere. De omtaler seg selv hele tiden som joikas, og de gjør det med stolthet. Bloggen var så god og populær at smitteeffekten kom nærmest umiddelbart. Akkurat som de homofile tok skjellsordet homse og snudde det til noe positivt og identitetsskapende, reformerte Olsendriver joikabegrepet og ga det en ny positiv betydning. Akkurat som afroamerikanerne tok brodden av det rasistiske N-ordet ved selv å ta det i bruk om sine brødre og søstre, vrengte tvillingparet betydningen av klatrenorges mest brukte skjellsord. På starten av totusentallet ville ingen drømt om å kalle seg selv for joika. Nå ble det helt vanlig. Andre populære og morsomme bloggere bidro i videreutviklingen av begrepet, og den med det beste navnet heter Joika Pride!

Men hva betyr det så å være joika i dag? Bloggernes fokus på naturlig sikrede ruter, vinter- og fjellklatring har gjort at de fleste i dag assosierer joika med disse aktivitetene. Hvis du liker store vegger, spisse topper, jammesprekker og isklatring er du joika. Hvis du har lyst å like disse aktivitetene er du en ung joika. Er du medlem av Norsk Tindeklub er du som regel en voksen joika. Og hvis du har lest dette magasinet og denne artikkelen er du også ganske sikkert en JÆVLA JOIKA!

 

Her er et ytterligere eksempel på definisjonen på Joika: 

CR HVALSBERGET

Vår venn ”Pukkelkatten” har klatret i mange år. Etter hvert som han har gått lei sine ”Moby Dicks” på Oslocraggene, har han utviklet egne konsepter for å beholde motivasjonen. 2009 var joikacraggenes år. Dette førte ”Pukkelkatten” til nye destinasjoner som Gullaug, Skådalen, Mekka og ikke minst Hvalsberget. Sistnevnte er her omtalt i ”Pukkelkattens” cragrapport fra klippen som visstnok ble hentet frem til dagens lys med hjelp av gravemaskin.

På: Gz og jeg

S&D: Noen femmere og kanskje en seksmin

Inspirert av Road To Ceuse, verdensfineste joikablogg, tenkte Gz og jeg at vi skulle sjekke ut Hvalsberget. Vi mente det ikke kunne skade å prøve et nytt crag med lette ruter, er jo i dårlig form og greier. Men jo, det kan skade, skade sjelen.

Stappfullt med biler langs veien.  En svær svavegg i et gammelt steinbrudd. Børrebolter = møkkacragg.

En større gruppe primitive Joikaklatrere utgjorde en rotete gruppe ved klippens fot. Alle de klassiske tegnene på en underutviklet klatrekultur lyste mot oss. Karabin på kalkposen, sokker i skoene, topptau og fedme. Vi gikk inn i gruppen. De stirret på oss med respekt. Med vår ranke holdning og naturlige autoritet er det jo vanskelig å skjule at man er storklatrer og medlem av kluben. Jeg ba vennlig, men bestemt om å få se en fører. Etter noe nøling trådte en slags lederfigur ut av gruppen, en liten stakkarslig nordlending rundt 40. Han var kledd i gule benklær. Med flakkende blikk stotret han frem at han mente han hadde føreren i hodet.

Vi klatret en del femmere, og noe som kanskje tøtsjet seksmin, før vi gjorde det alle ventet på at vi skulle gjøre: Prøvde oss på feltets test piece.Hvalsberget har nemlig en 7/7+. Gz tok det for gitt at den var soft og hadde on sight i blikket. Da han gjorde seg klar, våget en liten joika seg helt bort til meg for å si, » Oj, er det støting på gang».  Jeg svarte nei.

Etter et greit sva, ble Gz stående temmelig lenge å plundre under en overhengende, tre meter høy toppbulk. Et føkkings bulder med usynlige tak. Kryptisk møkk. Skandalen var et faktum. Gz trynte. Men det skulle bli enda verre. Gz klarte ikke dogge seg til ankeret. Jeg turte ikke en gang prøve.

Joikane hadde fulgt med. De hadde sett vår svakhet. Vi var ikke storklatrere. Vi var som dem. Mannen i de gule lederbuksene skiftet nå helt karakter. Han ble rak i ryggen, snakkesalig og selvsikker. Han preiket som en foss med Cz. La ut om beta, andre klatrefelt, og namedroppet merkelig nok Nico. Gz klarte på sin side å synke enda dypere. Han sa temmelig høyt, «Det har aldri skjedd før at jeg ikke har klart å dogget en 7/7+». Jeg så at han angret i det ordene hadde forlatt munnen. Jeg så smerten i blikket hans.

Vi klatret noen femmere til. Vi klatret usikkert og famlende nå. Vi var blitt til det vi foraktet mest av alt. Vi var blitt joikaer.
HVALS

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen en kommentar

Du kan bruke enkel HTML kode. Din e-postadresse vil ikke bli publisert.