Norsk Tindeklub

UIAA Mountain Protection Award

Det åpnes opp for søknader til Mountain Protection Award. Les mer under og i pdfen.

The 2020 Mountain Protection Award (MPA) has officially been launched and applications are accepted from 1 March until 30 June 2020.
During its seven years of existence, the platform has enabled people to raise finances to build key infrastructures, conduct vital research and fulfil pending project goals. In parallel, it has provided an international showcase and communication platform for projects to raise awareness and exchange ideas and initiatives. Not only has it supported local communities, it has fostered its own global community. The Award celebrates innovation and a desire to make a difference.

For any questions, please don’t hesitate to contact me or the MPA team at mountainprotection@theuiaa.org

Generalforsamling 7.mars

På generalforsamlingen den 7.mars på Det Norske Videnskaps Akademi kommer Martin Skaar Olslund og Joel Larsson og holder et veldig inspirerende og spennende foredrag om førstebestigningen av Kjelfossen i Gudvangen vinteren 2018.

Det vil bli fortalt om en søken etter den perfekte linja i et vestlandsk isparadis, om forberedelser som ikke går helt som planlagt og vist bilder fra bratt isklatring på en av verdens høyeste fosser.
Kjelfossen har en total fallhøyde på 705 meter. Den bukter seg oppover et bratt gjel før den møter en toppvegg på 150 overhengende meter. Fossen har lenge vært et ettertraktet mål for klatrere, men på grunn av en vestvendt og soleksponert toppsøyle, er det sjelden forholdene er gode. Sesongen 2018 var unntaket.

De holder foredrag rett etter sherryen er konsumert, deretter er det generalforsamling og middag. Generalforsamlingen avholdes på Den Norske Videnskaps Akademi, og påmelding til generalforsamlingen er sendt ut på mail og du kan melde deg på her.

Påmeldingsfrist er 28.februar.

Generalforsamlingen er kun for Norsk Tindeklub sine medlemmer.

10 år med Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring på Piteraq

Tidsskriftet har blitt et varemerke for Norsk Tindeklub siden sin spede begynnelse i 2009. Tidsskriftet har dekket hva som har skjedd innen norsk alpinklatring det siste året, og mange sitter spent og venter på at det skal komme ut hvert år! Norsk Tindeklub har i den anledning tenkt til å markere 10 år med Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring på Piteraq i Parkveien i Oslo den 23.januar kl 1930. Arrangementet er gratis for alle! Det blir en uhøytidelig etterfest på Lorry etter arrangementet.

Det blir foredrag med den første redaktøren i tidsskriftet, Mårten Blixt, der han forteller om tanken bak opprettelsen av tidsskriftet, den tidlige historien og han kommer til å trekke fram noen utvalgte klassikere fra de forskjellige tidsskriftene.

Årets nye redaktør, Eivind Hugaas, kommer til å fortelle litt om hva vi har i vente i det neste tidsskriftet, og om hva den nye redaksjonen tenker om tidsskriftet de neste åra.

I tillegg vil vi selge tidsskrift fra alle åra til hyggelige priser! (Så langt lageret rekker)

• 1 valgfri tidsskrift: 50,-
• 5 valgfrie tidsskrifter: 200,-
• 10 valgfrie tidsskrifter: 350,-

Vi har tidsskrift fra årgangene: 2009, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019. Årgangene 2010 og 2011 er helt utsolgt.

Betaling via vipps.

I tillegg vil Piteraq ha meget hyggelige priser i butikken den kvelden for alle som deltar på festen, og det er 40 % på varene XC Sports fører i butikken!

Det er nå fullt og alle de 100 plassene er fulltegnet!

Hva er en Joika?

Denne forklaringen sto i TFNAK 2017, og nøster opp i det snaue 20 år gamle begrepet, Joika. Hva er egentlig en Joika og hvor kommer begrepet fra? Her har du forklaringen. God førjulslesning.

Skrevet av Jo Gjedrem

HVA ER EN JOIKA?

En historisk og etymologisk gjennomgang av joikabegrepet

Joikabegrepets opprinnelse

I januar 2000 ble det holdt et norgescupstevne på klatresenteret Vulkan i Oslo. Arrangementet var sponset av Joikakaker, Norges mest solgte hermetiske middagsrett. En del av avtalen var at alle funksjonærer, dommere, ruteskruere og andre frivillige måtte gå i knallrøde t-skjorter med joikavaremerket på brystet. De markedsføringsmessige vurderingene som lå bak dette er i dag vanskelig å forstå. Det er tvilsomt at reklamestuntet økte omsetningen av farsekakene, men det satte likevel et varig spor i det norske klatresamfunnet.

På denne tiden var miljøet preget av harde og bisarre diskusjoner på nettstedet SteepStone. Techno, en av diskusjonssidens grunnleggere, var av de mest toneangivende og fryktede debattantene. Techno var kritisk til mye og mange, og han mislikte de fleste av dem som bar den knallrøde joikaskjorten under norgescupen. Han regnet dem som amatører, wannabees og generelt sett mindre kule klatrere. Han begynte å kalle dem, «jævla joikaer». Uttrykket spredte seg raskt på nettet og ble etter kort tid et mye brukt, nedsettende begrep i hele klatrenorge.

Forløperne til Joikabegrepet

Det er sannsynlig at klatrere gjennom alle tider har brukt denne typen nedlatende kallenavn om andre klatrere som de av en eller annen grunn har funnet mindre verdige. I gamle dager på Kolsås ble de som ikke var ivrige nok, som tok for mange pauser på Gårdsplassen, betegnet som saftdrikkere og piperøkere. Senere ble de som ikke klatret nok i fjellet kalt cragrotter mens de som klatret for mye i fjellet hånlig ble omtalt som nikkersklatrere. Turbamser var en periode et mye brukt skjellsord om dem som likte best å dra på tur, og «jævla bålbrennere» kan ses på som en underkategori av dette igjen. Klatrespråket har alltid vært rikt.

Joikabegrepet var altså i utgangspunktet fortsettelsen av en lang og viktig tradisjon klatrere har for å finne feil ved hverandre, rangere sin stamme sosialt og generelt sett slenge dritt om sin neste. Men dette behovet for å skille klinten fra hveten, og denne tendensen til å gruppere andre klatrere lavere på stigen ser ut som å ha økt i styrke utover nittitallet og frem til vår tid.

Dette kan forklares med klatresportens økte popularitet og pluralisme. Før i tiden ble fjellklatrere sett på som koko dødsromantikere av storsamfunnet og som høyfjellets adel av seg selv. Det var snakk om en liten gruppe, ganske sosialt like personer som drev med stort sett det samme. De var en eksklusiv liten gjeng hvor alle kjente alle og kledte seg likt. Å være fjellklatrer var en viktig del av den enkeltes identitet. Det var oss mot resten.

Men så kom nittitallet og en kraftig utvikling av sportens underdisipliner. Inneklatring, uteklatring, sportsklatring, tradklatring, buldring, teknisk klatring osv. For mange lå det noe helt urimelig i at alle disse utøverne skulle kunne omtale seg som ekte klatrere.   

Men verre, mye verre var det at klatring fikk en voldsom rekrutering og popularitetsøking. Treningsveggene og klippene ble fylt av «vanlige folk». Ingen sukket lenger av beundring og skrekk hvis du la ut om helgens bravader i matpausen på jobb. Gunn på regnskap hadde nemlig også vært på Hauktjern, og Kåre i personal hadde gått Via Lara. Kjendiser skrøt av at de var klatrere i pressen. Morten Harket i AHA klatret for å få finere kropp ble det opplyst i Se&Hør. Det eksklusive var blitt tragisk folkelig. Tindesporten var ikke lenger sjampanje, men svak husholdningssaft.

I denne sammenheng kom joika inn som et helt nødvendig definerende begrep. Det var viktigere enn noensinne å kunne skille mellom de verdige og de uverdige, de kule og de ukule, det ekte og det uekte. Det holdt ikke lenger å kalle seg klatrer. Det var jo alle. Man måtte være klatrer av den riktige typen og kunne markere avstand til klatrere som ikke var klatrere. Eller, kanskje var de klatrere, men ikke ordentlige klatrere, for de var joikas.

Det opprinnelige joikabegrepet og de klassiske kjennetegnene

Joikabegrepet ble i den første tiden raskt fylt med et klart og avgrenset innhold, ikke minst på grunn av Technos utlegninger på SteepStone. Det var selvfølgelig joika å være en svak amatør og dårlig til å klatre, men uttrykket var i sin opprinnelige form mer innholdsrikt og sammensatt enn dette. Det sa også noe om stil, eller snarere mangel på stil. Det sa noe om sosialt lynne, tilhørighet og livsinnstilling.

Den enkleste måten å beskrive joikabegrepets første innhold på er å gå gjennom noen av de klassiske kjennetegnene på en joika:

T-skjorte med reklame for joikakaker: Mange av dem som fikk plagget på norgescupen syns den røde t-skjorten var kledelig og fortsatte å bruke den privat. Det er også mulig at de ønsket å bli assosiert med farseproduktet på samme måte som folk synes det er stilig å ha store logoer for f.eks. Porsche og Hugo Boss på klærne. Joikaskjortene ble i hvert fall sett på innendørsvegger og klipper i osloområdet i lange tider etterpå.

Sokker i klatreskoene: Et alvorlig brudd på den gode smak og en klar indikasjon på at du ikke er seriøs. Det ser forferdelig ut og hvem kan tro at du tar fotarbeidet på alvor når du gir slipp på tærnes følsomhet på denne måten. Et sikkert tegn på dårlig teknikk og et av de aller mest klassiske kjennetegnene på en joika.

Kalkpose festet med biner i selen: Grusomt! En fullstendig ødeleggende stiltabbe. Har du posen låst midt bak på ryggen med en karabin, kan du umulig ta klatring seriøst ei heller gå noe hardt.

Ryggsekk med sidelommer: Brukes kun av danske fotturister, skoleunger og klassiske joikaer. Ingen seriøs klatreutstyrsprodusent har noen gang lansert en sekk med sidelommer. De er helt umulige å klatre med og grenseløst uestetiske. Og hva skal du liksom ha i sidelommene? Våtservietter og lesebriller?!

Overdrevent positiv og inkluderende innstilling: Latter og godt humør er ofte et alvorlig irritasjonsmoment for omgivelsene. Særlig plagsomt er det at folk ler og koser seg når man skal gå noe hardt.  Klatrere har som nevnt alltid sett på seg selv som bedre enn folk flest og har en stolt tradisjon for å ekskludere andre. Det å smile for mye, inkludere folk, kurse og tilrettelegge er et stygt brudd med klatretradisjonene og veldig joika.

Brenne bål og koke kaffe på cragget: Grenseløst useriøst. Hvordan skal du noensinne kunne gå noe hardt hvis du prioriterer kos.

Brattkort fast festet i selen: Morten Harket og Gunn på regnskap hadde det. Superjoika.

Listen er lengre, men dette er blant de viktigste klassiske joikakjennetegnene og viser begrepets opprinnelige innhold og hvordan det ble brukt i perioden fra år totusen og ca. ti år fremover.

Gunnar Karlsen oppdager Joika-aksen og litt om sosial mobilitet

Den sentrale bergensklatreren og filosofen Gunnar Karlsen skal ha æren for å ha oppdaget, og første gang omtalt, Joika-aksen. På sine mange klatreturer i Sør-Norge oppdaget han en påfallende overhyppighet av joikaer i et geografisk belte mellom Oslo vest og Kristiansand. Fra Kolsås Klatreklubb, som arrangerte den skjebnesvangre norgescupen, via Drammens mange enkle, overgraderte bolteruter, gjennom bålosen i Tønsberg-området og til det gladkristne miljøet i Kristiansand, strekker det seg en joika-akse påviste Karlsen. Ingen hadde sett det før, men nå var det opplagt: Dette var joikaenes kjernehabitat.

Selv om joikahyppigheten var mindre andre steder, fantes det selvfølgelig klassiske joikas i de fleste deler av landet. Stempelet kunne være tungt å bære. Kanskje man som fersk klatrer hadde vært uforsiktig og klatret med sokker i skoene, eller helt uforskyldt blitt sett i nærheten av en bålkanne. Var det mulig å bli kvitt det stigmatiserende joikastempelet? Fantes det muligheter for sosial mobilitet?

Svaret på det er ja, og for å forstå dette må vi se nærmere på klatremiljøets viktigste sosiale valuta: Høye grader og harde ruter.

Du kan i bunn og grunn være så dust du bare vil. Klatrer du hardt blir du akseptert. Mennesker som et uansettelige, utstøtt av sine familier, mislikt av sine mødre og har ensiffret  IQ blir møtt med nærmest åpne armer dersom de overbeviser i veggen. Folk som åpenlyst spiser buser, promper under middagen og holder lange monologer om de rareste konspirasjonsteorier blir akseptert (nesten) uten å blunke så lenge de klatrer hardt. Miljøet er fullt av sterke utøvere som neppe ville fungert i noen annen setting. Høye vanskelighetsgrader og harde bestigninger trumfer sosial intelligens og det meste annet.

Sosial mobilitet var altså mulig ved å bli veldig flink å klatre. Joikastempelet kunne viskes vekk med harde bestigninger. En dyktig klatrer kunne aldri være en skikkelig joika. Hun kunne kanskje ha joikatendenser, men aldri sitte fast i kategorien. Et rent hypotetisk eksempel: Bjørn-Eivind Årtun eller Sindre Sæther kunne selvfølgelig fritt gått med brattkort i selen, sekk med sidelommer og smile og le på den aller mest kritikkverdige måten uten noen som helst fare for å bli hengt ut som joika.

Joika Pride! – det reformerte joikabegrep

Ut over totusentallet kom joikabegrepet under press. Stadig mer ukritisk bruk av dette en gang så presise og nyttige skjellsordet, tømte det mer eller mindre for mening. Problemet var at brukerne la alt de selv måtte mislike inn under joikaparaplyen, uten tanke på ordets opprinnelige innhold. Det startet i det små. Enkelte anså klatreseler med regulerbare beinløkker som joika. Senere kom den opphetede diskusjonen om livsyn og joika. Var det joika å være kristen? Overraskende mange mente ja. Dette utviklet seg i en slik grad at det en periode ble sett på som skikkelig joika å ha med matpakke på cragget. Nå kunne det meste anses som joika og skjellsordet miste dessverre helt sin evne til å såre og skape splid i miljøet. Hadde joikabegrepet utspilt sin rolle? Var det bare et forbigående moteord som for eksempel «spa kæbbe» og «het rype», forvist til å kun bli brukt av pinlige karakterer i håpløs utakt med sin samtid? Nei. Utrolig nok. Opp av asken steg det et reformert joikabegrep med ny styrke og popularitet.

Rundt år 2010 startet en bloggbølge blant norske alpinister, og den beste og mest populære het Olsendriver. Den var like mye vellykket kunstprosjekt som klatreblogg og beskrev et tvillingpars vei inn i klatresporten under kyndig veiledning av sitt forbilde og mentor Marius Olsen. Skrevet nærmest som en dagbok, viser den en klassereise og en oppvåkning fra tvillingene sitter som håpløse tenåringsdrømmere på et gutterom midt i Joika-aksen, til de finner sin identitet og ny selvtillit som klatrere. De omtaler seg selv hele tiden som joikas, og de gjør det med stolthet. Bloggen var så god og populær at smitteeffekten kom nærmest umiddelbart. Akkurat som de homofile tok skjellsordet homse og snudde det til noe positivt og identitetsskapende, reformerte Olsendriver joikabegrepet og ga det en ny positiv betydning. Akkurat som afroamerikanerne tok brodden av det rasistiske N-ordet ved selv å ta det i bruk om sine brødre og søstre, vrengte tvillingparet betydningen av klatrenorges mest brukte skjellsord. På starten av totusentallet ville ingen drømt om å kalle seg selv for joika. Nå ble det helt vanlig. Andre populære og morsomme bloggere bidro i videreutviklingen av begrepet, og den med det beste navnet heter Joika Pride!

Men hva betyr det så å være joika i dag? Bloggernes fokus på naturlig sikrede ruter, vinter- og fjellklatring har gjort at de fleste i dag assosierer joika med disse aktivitetene. Hvis du liker store vegger, spisse topper, jammesprekker og isklatring er du joika. Hvis du har lyst å like disse aktivitetene er du en ung joika. Er du medlem av Norsk Tindeklub er du som regel en voksen joika. Og hvis du har lest dette magasinet og denne artikkelen er du også ganske sikkert en JÆVLA JOIKA!

Her er et ytterligere eksempel på definisjonen på Joika: 

CR HVALSBERGET

Vår venn ”Pukkelkatten” har klatret i mange år. Etter hvert som han har gått lei sine ”Moby Dicks” på Oslocraggene, har han utviklet egne konsepter for å beholde motivasjonen. 2009 var joikacraggenes år. Dette førte ”Pukkelkatten” til nye destinasjoner som Gullaug, Skådalen, Mekka og ikke minst Hvalsberget. Sistnevnte er her omtalt i ”Pukkelkattens” cragrapport fra klippen som visstnok ble hentet frem til dagens lys med hjelp av gravemaskin.

På: Gz og jeg

S&D: Noen femmere og kanskje en seksmin

Inspirert av Road To Ceuse, verdensfineste joikablogg, tenkte Gz og jeg at vi skulle sjekke ut Hvalsberget. Vi mente det ikke kunne skade å prøve et nytt crag med lette ruter, er jo i dårlig form og greier. Men jo, det kan skade, skade sjelen.

Stappfullt med biler langs veien.  En svær svavegg i et gammelt steinbrudd. Børrebolter = møkkacragg.

En større gruppe primitive Joikaklatrere utgjorde en rotete gruppe ved klippens fot. Alle de klassiske tegnene på en underutviklet klatrekultur lyste mot oss. Karabin på kalkposen, sokker i skoene, topptau og fedme. Vi gikk inn i gruppen. De stirret på oss med respekt. Med vår ranke holdning og naturlige autoritet er det jo vanskelig å skjule at man er storklatrer og medlem av kluben. Jeg ba vennlig, men bestemt om å få se en fører. Etter noe nøling trådte en slags lederfigur ut av gruppen, en liten stakkarslig nordlending rundt 40. Han var kledd i gule benklær. Med flakkende blikk stotret han frem at han mente han hadde føreren i hodet.

Vi klatret en del femmere, og noe som kanskje tøtsjet seksmin, før vi gjorde det alle ventet på at vi skulle gjøre: Prøvde oss på feltets test piece.Hvalsberget har nemlig en 7/7+. Gz tok det for gitt at den var soft og hadde on sight i blikket. Da han gjorde seg klar, våget en liten joika seg helt bort til meg for å si, » Oj, er det støting på gang».  Jeg svarte nei.

Etter et greit sva, ble Gz stående temmelig lenge å plundre under en overhengende, tre meter høy toppbulk. Et føkkings bulder med usynlige tak. Kryptisk møkk. Skandalen var et faktum. Gz trynte. Men det skulle bli enda verre. Gz klarte ikke dogge seg til ankeret. Jeg turte ikke en gang prøve.

Joikane hadde fulgt med. De hadde sett vår svakhet. Vi var ikke storklatrere. Vi var som dem. Mannen i de gule lederbuksene skiftet nå helt karakter. Han ble rak i ryggen, snakkesalig og selvsikker. Han preiket som en foss med Cz. La ut om beta, andre klatrefelt, og namedroppet merkelig nok Nico. Gz klarte på sin side å synke enda dypere. Han sa temmelig høyt, «Det har aldri skjedd før at jeg ikke har klart å dogget en 7/7+». Jeg så at han angret i det ordene hadde forlatt munnen. Jeg så smerten i blikket hans.

Vi klatret noen femmere til. Vi klatret usikkert og famlende nå. Vi var blitt til det vi foraktet mest av alt. Vi var blitt joikaer.

Rapport fra 125-årsjubileet

Vi fikk publisert en rapport på norsk-klatring.no med bilder i anledning 125-årsjubileet som vi arrangerte 26-28.juli i år 🙂 Den riktige datoen var egentlig 30.juli, men vi la feiringa til en helg. Vi var totalt 18 damer på Storen, 24 damer på hytta totalt, og det var en veldig trivelig feiring. Anne-Mette Vibe (forfatter av boka om Therese Bertheau) tok turen opp til Tindeklubbhytta, og holdt et lite kåseri om Therese. Dette var veldig inspirerende, og her kommer hele presentasjonen i pdf-format 🙂

Takk igjen alle damer som kom for å feire Therese!

Høringsvar fra Norsk Tindeklub vedr. NVEs forslag til en nasjonal ramme for vindkraft på land

Etikkomiteen i Norsk Tindeklub har utarbeidet et velskrevet høringsvar til NVE angående den nasjonale rammen for vindkraft på land. Det er særlig Nils Rune Birkeland, Linett Eriksen Birkeland og Bjørn Ovin Wivestad som har lagt ned et godt stykke arbeid med å utarbeide et høringsvar som belyser verdisettet til Norsk Tindeklub og vårt ståsted i vindkraftutbygging, og ikke minst hvordan dette påvirker sporløs ferdsel og klatring.

Områdene som er spesielt trukket fram er: Sletafjellet, Lindalsfjellet, Juvasstølfjellet, Gloppedalen og Maudalen, Øvstebødalen/Hunnedalen, Siljan/Skriua, Uskedalen og Eikedalen, Gygrekjeften på Lihesten, Leka, Nissedal.

Under er det et utdrag (resten står i sin helhet nederst på siden):

DEL I, GENERELL INNLEDNING

Norsk Tindeklub (NTK) ble stiftet i 1908 og er landets eldste og mest tradisjonsrike forening for utøvelse av bratt friluftsliv. Klubbens formål er å representere god tindesport og virke for en riktig utvikling av denne, fremme mest mulig sporløs ferdsel i naturen og ivareta medlemmenes interesser.

Våre sentrale verdier handler om å beskytte fjellet og klatreklippens urørte og naturlige karakter, og om å forvalte og ivareta tradisjonell klatring som en friluftsaktivitet tuftet på sporløs ferdsel i urørt natur. Tilgang til områder egnet til tradisjonell klatring er et gode, ikke bare for NTKs egne medlemmer men for hele klatre-Norge. Da NVE offentliggjorde sitt forslag til nasjonal ramme for vindkraft på land, 1. april 2019, ble vi oppmerksomme på at planene kommer i konflikt med flere slike klatreområder i Norge.

Verdsettingen av urørt natur står ikke bare sentralt hos NTK, men også i Norges Klatreforbund (NKF) som organiserer over 20 000 aktive klatrere i klubber over hele landet. I deres strategiplan (https://klatring.no/strategi-og-planer) står det klart at både NKF sentralt og de lokale klatreklubbene skal engasjere seg ved å arbeide for å sikre muligheter til klatring i urørt og støyfri natur. Vi i NTKs stiller oss bak formuleringene i denne strategiplanen, som videre sier at vi verdsetter gleden ved bevegelse, trening, lek, naturopplevelser […], at vi tar ansvar for naturen og utøver sporløs ferdsel og at vi tar vare på klatringens etikk og tradisjon.

Verdsetting av urørt natur er også en sentral del av vår norske friluftslivstradisjon. Her er vi på linje med budskapet i 9.mai-resolusjonen til paraplyorganisasjonen Norsk friluftsliv som omfatter mer enn 950 000 medlemskap i sitt krav om stans i nedbygging av norsk natur: https://www.norskfriluftsliv.no/krever-stans-i-nedbygging-av-norsk-natur/. Videre innebærer prinsippet om sporløs ferdsel at man skal etterlate naturen slik den var da man kom dit. I klatresammenheng handler det om å hegne om naturlige sikrede ruter (betyr at man tar med seg fjellforankringene etter bruk i de linjene man følge) i urørt fjellnatur. Denne klatrestilen, med tilhørende opplevelseskvalitet, er det ikke bare vi nordmenn, men også stadig flere utlendinger som reiser til fjell-Norge for å finne. Det handler om egenverdien av natur og om det å kunne dyrke fjellklatreopplevelser i ro og stillhet i inngrepsfrie omgivelser. Begrepet om dette, «Norwegian style», er i ferd med å etableres som en internasjonal merkevare; et begrep som innebærer denne helt unike formen for klatring.

NTK kjemper for å bevare fjellområder i sin naturlige forfatning, nettopp for å sørge for at vi i Norge også i fremtiden fortsetter å ha muligheten til å oppleve «ren» klatring gjennom bratt friluftsliv i inngrepsfri natur. Produktet er helt spesielt og vil i fremtiden bare øke i verdi. Ren klatring kan ikke utøves i eller i umiddelbar nærhet til anleggsområder med roterende installasjoner på opp mot 250 meters høyde, med store oppstillingsplasser som er forbundet av brede veier kjennetegnet av masseutfyllinger og fjellutsprengninger.

NTK stiller seg i særlig grad bak Miljødirektoratets konkluderende bemerkning i Faggrunnlag- friluftsliv (s. 16 i M-13081 2019)2 om at:

Det er også viktig å ta hensyn til arealer som i dag er lite i bruk, men som på grunn av urørt preg, lite støy og lav visuell forurensning kan være viktige arealer for friluftslivsuttøvelse i fremtiden.

Det bekymrer oss sterkt at NVE i sin egen vurdering av friluftsliv i Nasjonal ramme for vindkraft (side 53) velger å avskrive Miljødirektoratets bemerkning:

NVE vil i tillegg legge mer vekt på det eksisterende friluftslivet i et område som brukes mye enn et område som sjelden brukes.

Dette betyr at fremtidige muligheter for vår unike «Norwegian style» kan gå tapt for alltid. Uansett er det et tankekors at flere av klatreområdene som nå inngår i forslaget til fremtidige vindkraftområder står som «arealer som i dag er lite i bruk». Fordi fjellklatrere etterstreber sporløs ferdsel og går inn for ikke å etterlate seg varige spor av aktiviteten sin, mener vi at faktagrunnlaget til NVE er svært mangelfullt på dette punktet. For å styrke kunnskapen presenterer vi nedenfor de konkrete fjellklatreområende (fra sør mot nord) som er berørt av den foreslåtte rammen – med kommentarer og innspill som vi på det sterkeste håper at NVE vil ta hensyn til i den endelige fastsettelsen.

Jentesamling på Skagadalshytta 26-28.juli

I anledning Therese Berthaus første kvinnelige bestigning av Storen 30.juli 1894, arrangerer NTK en jentesamling på Skagadalshytta for å markere at dette er 125 år siden. Det er en uformell samling der damer fra fjern og nær møtes for å feire Therese Bertheau. Klatringen skjer selvstendig, og det er ikke lagt opp til noen føringsturer. Alle jenter er invitert, ikke medlemmer og medlemmer, og vi håper å se en stor gjeng på toppen av Storen lørdag 27.juli.

Se også event på Facebook.

Les om da Therese Bertheau var første kvinne på Storen på norsk-klatring.no. S

Anne Mette Vibe (forfatter av Therese Bertheau – tindebestigerske og lærerinde) komme og holde et lite kåseri lørdags kvelden.

Praktisk info

Overnatting

Det er 22 sengeplasser (da i seng), men det er ytterligere 10-15 sengeplasser på loftet. De 22 sengeplassene er kapra, men det er bare å komme å legge seg på loftet. Da må dere ha med sovepose 🙂

Mat

Vi satser på en felles middag på lørdagen. Vi har nok spagetti på hytta, så vi kjører spagetti og kjøttdeig men også spagetti med bare tomatsaus (for de som er vegetarianere). Hvis alle kan ta med litt kjøtt, bønner, grønnsaker, tomatsaus osv, så kan vi lage en felles middag på lørdagen 🙂

Storen på lørdag

Vi oppfordrer at alle drar tidlig på lørdags morgen (4-5 tida) for å slippe rappellkø på Storen. Det er også fint om folk fordeler seg over Skagastølsryggen osv også så kan vi alle møtes på toppen. Vi setter ikke noe tidspunkt, vi får bare se an om mange er på toppen samtidig eller ei 🙂

Vi håper å se mange damer ta turen innom, og bli med på en uformell og hyggelig samling helga 26-28.juli.

Hilsen arrangementskomiteen Bodil Stueflaten og Lisa Kvålshaugen Bjærum

Call to Action: Mountain Protection Award

Det er åpent for innsendelse av søknader til 2019 Mountain Protection Award.

The American Alpine Club inviterer til fest og møte i Yosemite høsten 2019

For de som har lyst eller har allerede tenkt til å dra til Yosemite i høst, inviterer the American Alpine Club til et internasjonalt møte. Det vil være forskjellige workshops og ikke minst mulighet for klatring.

American Alpine Club is now taking applications for the 2019 International Climbers’ Meet to be held in Yosemite Valley

The American Alpine Club is hosting its 12^th annual International Climbers’ Meet (ICM), to be held the week of Oct 13th – Oct 19th, 2019 in Yosemite Valley.  We will have three days of education programming, host climbers available for guidance, and, per usual, an international cast of characters that will be crushing Yosemite. 

Applicants should have intermediate or advanced level experience with:

1. Placement and removal of protection
2. Multi-pitch rope management
3. At least two years of technical rock climbing
4. The ability to follow sustained 5.8 granite 

Discounted fee for International participants: 

Early Bird fee until July 31 is $495 USD per person.**

 Beginning Aug 1, the fee will be $545 **

USA and Canadian participants

Early Bird fee until July 31 is $545 USD per person.**

 Beginning Aug 1, the fee will be $595 **

Your fee includes:

1. Seven nights and six days of camping at secluded Yellow Pines camp ground
2. Three gourmet catered meals per day from Sierra Gourmet catering 
3. Six days of climbing in spectacular Yosemite Valley
4. Three optional instructional days hosted by AMGA certified guides and instructors
5. Pre-dinner mini-clinics on a range of technical topics
6. One day of stewardship for Yosemite National Park
7. Nightly campfire for storytelling, socializing, and general carousing
8.  Partner with other participants or experienced host climbers 

Participants provide their own transportation to Yosemite Valley, California.  A full roster will be sent to all participants for coordinating ride sharing.

International applicants: You will receive notification of the status of your acceptance by May 31st

USA and Canadian applicants:  You will receive notification of the status of your acceptance by June 17^th

**Application Acceptance Policy: Once your application is accepted you will be charged a $50 non refundable fee to hold your place in the event. This $50 will go towards your total fee. 

**Full amount of fee is due August 31 If you have not submitted your fee by this date you may be dropped from the roster. 

**Cancelation Policy: One half of fee will be returned until Sept 4th.  No fee refund after Sept 4^th

If the event is not full after the above dates: 

WE WILL BE ACCEPTING APPLICATIONS UP UNTIL ONE WEEK BEFORE THE EVENT

on a first come first serve basis,  but SPACE is LIMITED.  

To obtain an application go to https://americanalpineclub.org/international-climbers-meet

Submit attached application electronically via e-mail to icm@americanalpineclub.org   

Questions? Contact: icm@americanalpineclub.org   

For more information go to: https://americanalpineclub.org/international-climbers-meet

David Lama, Hansjörg Auer and Jess Roskelley presumed dead in Canada

It is with great grief that we have received the news of the presumed deaths of David Lama, Hansjörg Auer and Jess Roskelley after attempting the route M16, a difficult climb up the Howse Peak (3300m) in the Canadian Rockies. This route has only been climbed once before, in the year of 2000.

Our condolences from the Norwegian Alpine Club goes to the families of all the three well-known climbers. The father of Jess, John Roskelley, has been a true inspiration for many Norwegian climbers in the 60s and 70s, and many of the members of the Norwegian Alpine Club send their condolences.

It is a reminder of the margins in alpinism, yet we understand why they wanted to be there.

Again; our condolences from all the members in the Norwegian Alpine Club goes to the families and friends of David Lama, Hansjörg Auer and Jess Roskelley.

Æresmedlem Oskar Mork har gått bort

Det er med stor sorg å meddele at Oskar Mork døde torsdag for en uke siden. Han ble 83 år. Han ble innvilget som æresmedlem av kluben på generalforsamlinga i fjor, og har vært en kjent skikkelse i klatremiljøet i Møre og Romsdal i en årrekke. Han var aktiv som klatrer hele livet.

Begravelsen finner sted i Molde Domkirke fredag 26.april kl.13.00.

Vi synes at Iver Gjelstenlis forslag til innstilling av Oskar Mork som æresmedlem i fjor er en flott beskrivelse av Oskar og hans betydning for tindesporten i Norge i en årrekke:

Oskar Mork er en veteran i det norske klatremiljøet. Han var på sin første klatretur som 22-åring i 1957, ble medlem i Norsk Tindeklub i 1962 og er fremdeles i en alder av 82 år en aktiv klatrer.

Han har med andre ord klatret i 60 år, vært medlem i NTK i 55 år og har ingen planer om å legge opp. Bare i løpet av 2017 har han vært på klatreturer i Marokko, Spania, på Stetind (Sydpilaren) i tillegg til en lang rekke ruter i Romsdal og på Nordmøre.

Oskar Mork er en fjellklatrer av den «gamle skole» i den forstand at han aldri har søkt ære og berømmelse. Hans enkle klatrefilosofi kommer til uttrykk gjennom en uttalelse som ofte blir sitert blant klatrevenner: «Jeg klatrer fordi det er artig». Til orientering er «artig» romsdalsk for morsomt og inspirerende.  

Hans klatrefilosofi kommer også til uttrykk gjennom at Oskar ikke alltid har jaktet på førstebestigninger og de store bragder. Noen høydepunkt kan likevel nevnes: Flere første vinterbestigninger i Hurrungane sammen med Arne Randers Heen og andre i 1960 og 1962 (Centraltind, Vesle Skagastølstind, Heftyes Renne på Storen og Store Auistabotntind). Han var også med på første vinterbestigning av Vesteggen og Torshammeren på Kvanndalstind. Sammen med som faste taulagskamerat i yngre dager har han også førstebestigning av Hårstadnebba fra Litledalen på Nordmøre.  

Gjennom sitt lange liv som fjellklatrer har han utmerket seg med sin åpne og inkluderende stil overfor yngre klatrere og andre som har vist interesse for klatring. Mange i Molde og Romsdal har fått sitt første møte med fjellklatring gjennom turer sammen med Oskar, og de er ikke få som ser på han som inspirasjonskilde, mentor og læremester.

Oskar Mork har betydd mye for det lokale klatremiljøet gjennom 60 år som fjellklatrer og 55 år som NTK-medlem. Han har vært aktiv i den lokale klatreklubben (Romsdal Tindegruppe) gjennom 40 år og han organiserte også aktivitet blant moldeklatrerne på 60- og 70-tallet før RTG ble stiftet. Høsten 2017 holdt han et foredrag om klatring og klatreutstyr gjennom 60 år i Moldeveggen. Det ble en suksess med 130 frammøtte. De siste årene har han vært aktiv i Veterangruppa som kombinerer trening og frokost i innendørsanlegget Moldeveggen hver mandag, onsdag og fredag morgen klokka 8.

Som NTK-medlem har Oskar Mork gjort en stor innsats for drift og vedlikehold av Vengedalshytta. Han har vært ansvarlig for hytta i to lange perioder, og har mye av æren for at hytta i dag er i god stand til glede for medlemmene i Norsk Tindeklub og gjester som blir invitert til å bo på den tradisjonsrike hytta ved foten av Romsdalshornet og Vengetindene.

UIAAs Mountain Protection Award

Det er mulig for å søke på UIAAs Mountain Protection Award. Søknadsfristen er 16.juni 2019. NTK er medlem av UIAA, og medlemmer av NTK kan nå søke på denne prisen.

Mountain Protection Award handler om:

The UIAA Mountain Protection Award (MPA) was created in 2013. During its six years of existence, the annual UIAA Mountain Protection Award (MPA) has made a tangible difference to mountain lives, communities and the environment. It has enabled people to raise finances to build key infrastructures, conduct vital research and fulfil pending goals; it has provided an international showcase and communication platform for projects to raise awareness and exchange ideas and initiatives. Not only has it supported local communities, it has fostered its own global community. The Award celebrates innovation and a desire to make a difference.

Les mer på: https://www.theuiaa.org/mountain-protection-award/ 

Les mer om søknadsprosessen her: https://www.theuiaa.org/uiaa/calling-all-applicants-2019-uiaa-mountain-protection-award-is-open/

Paneldebatt på Litteraturhuset

Vi avholdt paneldebatt på Litteraturhuset lørdag 12.januar. Over 90 stk kom på Litteraturhuset for å få med seg denne paneldebatten, og temaer som ble tatt opp var friluftslivtradisjonen, permanente installasjoner, kommersialisering av fjellet og næringsutvikling. Målsetningen med denne paneldebatten var å sette bratt friluftsliv i endring på dagsorden, og dette har kommet i kjølvannet av skriving av verdinotatet i sommer/høst. Ordstyrer var Jo Gjedrem. Panelet besto av:

• Leif Inge Magnussen (president i Nortind)
• Håkon Gammelsæter (styret i DNT)
• Nils Faarlund (Nortind og grunnlegger av Norsk Høyfjellsskole)
• Ida Siem (Romsdal Lodge)
• Per-Odd Grevsnes (daglig leder i Sogndal skisenter)
• Jørgen Eriksen (førsteamanuensis i friluftsliv ved NIH

Underveis i debatten viste vi også filmen ReWild av Johan Wildhagen. Vi hadde også en Kahoot-runde der publikum ble involvert i større grad. Debatten varte fra 14.00-18.00 med pauser og filmvisning. Dette er et tema som tydelig mange var interessert i, og vi håper at dette danner grunnlag for videre diskusjoner i Norge. Vi filmet debatten, så dere kan se på filmene for å få med dere debatten i sin helhet.

Del 1 av debatten

Del 2 av debatten