Borebolter, Via Ferrata og annen tilrettelegging i norske fjell

Til brukere av norske fjell- og klatreområder Oslo, 30.08.17

Borebolter, Via Ferrata og annen tilrettelegging i norske fjell

Boltedebatten i Norge har de siste ukene blomstret opp igjen etter blant annet FriFlyt´s bolting og rebolting av ruter på Hægefjell i forbindelse med Klatrefestivalen forrige helg. Nissedal og Hægefjell er klatreområder med allerede etablerte boreboltede ruter og diskusjonen har gått på hvorvidt FriFlyt har brutt med den lokale praksisen for området ved å rebolte eksisterende ruter med langt flere bolter enn hva de opprinnelig hadde, samt bolte nye ruter i konflikt med eksisterende. Det har også vært rapportert om ulike andre tilfeller tidligere i år, hvor det har blitt satt borebolter i etablerte ruter blant annet for at lokale guider enklere, mer effektivt og sikrere skal kunne ta med gjester (bl.a Reka i Lofoten og semipermanente rapellfester fra Storen).
Det gjøres tiltak som senker terskelen for hva som kreves av kunnskap og ferdigheter for at flere skal kunne gå klatreruter og ferdes i bratt lende. Samtidig ser vi et økende press fra lokale reiselivsaktører på å etablere opplevelsesrelaterte produkter til en økende lokal og internasjonal turiststrøm til Norge.
Det siste sees både i form av et økende antall Via Ferrata installasjoner så vel som kabelbaner, fotoplasser i Lofoten og annen tilrettelegging av allment utilgjengelige områder som direkte eller indirekte påvirker etablerte klatreområder.

Fellesnevneren for disse eksemplene er at de er drevet av kommersielle interesser og at de på ulik måte påvirker og er i konflikt med etablerte klatreruter og/eller områder, samt at de er av en karakter som er irreversible når de først er gjennomført.

 

Uten navn

Det viktigste er å unngå at det skjer enn å kritisere og rope høyt når det har skjedd. Lokale klatremiljøer må involveres i forkant av at tiltaket gjennomføres. Offentlige myndigheter/regulatorer må sørge for at det gjennomføres reelle høringer, samt at disse høringene må bli vektlagt i saksbehandlingen dersom tiltaket krever godkjenning. I et noe større perspektiv er det en sentral forutsetning for en langsiktig og bærekraftig forvaltning av våre natur ressurser.

Norsk Tindeklub mener at den norske tradisjonen for friluftsliv i høyfjellet, der prinsippet om sporløs ferdsel står sentralt, er en grunnleggende forutsetning for en bærekraftig og langsiktig forvaltning av våre fjellområder. Den norske klatreetikken og det norske samstemte synet på hva som er akseptabelt har også påvirket det internasjonale klatremiljøet. Ledende alpinister benytter blant annet begrepet ”Norwegian style” ved omtale av alpine ruter som er gått i god stil og uten bruk av borebolter. Gjennom Norges klatreforbund og de lokale klatreklubbene har det også utviklet seg en kultur rundt retningslinjer for bærekraftig og fornuftig bruk av borebolter i etablerte, så vel som nye klatreområder.

Så hvorfor er Norsk Tindeklub og flertallet av det norske klatremiljøet så klare på at prinsippet om sporløs ferdsel er viktig?
Opp gjennom den alpine fjellklatringens historie har det vist seg at det å finne og mestre linjen man har sett seg ut er en viktig del av den friluftsopplevelse som alpinklatring i høyfjellet gir. For de aller fleste som selv har klatret i fjellet, vil faste installasjoner redusere disse viktige elementene i klatreopplevelsen. Kravene til å lese fjellet og skaffe seg erfaring med trygg bruk av naturlige sikringsmidler blir redusert ved økt tilrettelegging. Dermed oppstår et dilemma ved at klatreopplevelsen forflates og ødelegges for de som ønsker å gjenoppleve det førstebestigerne opplevde, som jo er en sentral dimensjon av friluftsopplevelsen i høyfjellet. En klatrefører vil selvfølgelig også gjøre det enklere å finne linjen og er seg selv en type tilrettelegging. I motsetning til borebolter og andre permanente installasjoner kan imidlertid klatrerne selv velge bort klatreføreren dersom de ønsker en ”ren” bestigning.
Det er allment akseptert at bruk av borebolter og annen tilrettelegging i fjellet medfører færre og enklere krav til veivalg, egenferdighet, konsekvensanalyse og sikringsarbeid. Det blir lettere å komme seg opp ruter der man ikke har overskudd og margin ved å senke terskelen som et alternativ til å utvikle egne ferdigheter.

john muir

Dersom det først er boret noen bolter i et fjellmassiv vil gjerne bruken av
borebolter eskalere ved at tilreisende klatrere lettere vil oppfatte at det er akseptabelt å selv bore seg til en bestigning. Utviklingen blir irreversibel.
Den som borer bolter i fjellet bidrar til at stadig flere vil begi seg ut på tur over evne uten å ha utviklet tilstrekkelig og livsviktig alpin-/klatreerfaring. Slik erfaring er helt avgjørende for å håndtere situasjonen hvis planen om å følge rekken av borebolter må endres. Sikkerhetsrisikoen øker enda mer når det bores bolter utenom etablerte sportsklatrefelt der det ikke er noen klatreklubb som tar ansvar for å dokumentere, kontrollere, vedlikeholde og skifte ut gamle bolter.
Blant dem som klatrer i høyfjellet vil det imidlertid kunne være diskusjoner om det kan være akseptabelt å plassere en enkelt håndboret bolt for å etablere en ny rute uten å sette seg i livsfare. Norsk Tindeklubs generelle syn er at dilemmaet bør unngås ved at klatrere velger seg linjer i fjellet de er kompetente til å klatre uten å risikere slik livsfare. Det kan innebære at mer aktive og kompetente klatrere kanskje blir førstebestigeren, eller at en må trene mer for å kunne komme tilbake og gjøre bestigningen på en sikker måte når egen form og forholdene gjør det trygt.
Ved å senke terskelen for kravet til egenkunnskap og ferdigheter, kan den kommersielle verdien av enten en aktivitet (Klatrefestivalen) eller turistområder (Via Ferrata, Sky Lift osv) på kort sikt øke. Norsk Tindeklub ser svært bekymringsfullt på denne utviklingen som vi mener kan redusere verdien av etablerte klatreområder, og på lang sikt virke mot sin hensikt også for kommersielle aktører.
Som en nasjonal klatreklubb vil Norsk Tindeklub gjøre tiltak for å fremme disse synspunktene både innenfor og utenfor klatremiljøet i Norge slik at vi kan bidra til en fornuftig forvaltning av våre fjell og klatreområder. Våre fjell og øvrige klatreområder er vår og fremtidige generasjoner sin arena for å utøve tindesport, og vi har alle et ansvar for at det ikke forringes gjennom kortsiktig og uklok bruk.

Legg igjen en kommentar

Du kan bruke enkel HTML kode. Din e-postadresse vil ikke bli publisert.