Av Lisa Bjærum

Ny utgave av Klatrefører for Jotunheimen og Innerdalen

Ny utgave av Klatrefører for Jotunheimen har ankommet vårt hovedlager på Varri. Den vil etter all sannsynlighet være i salg i utvalgte butikker mot slutten av juli/starten av august.

Denne utgaven er i utgangspunktet et opptrykk av jubileumsutgaven fra 2015. Hverken rutebeskrivelsene eller rutenummereringen er endret, men det er foretatt rettinger av trykkfeil og enkelte korrigeringer av navn. Videre har bestigningshistorikken til noen topoer og ruter blitt oppdatert.

Veiledende utsalgspris for Jotunheimen-føreren vil være på 380 kroner. Det nye opplaget vil være på 1000 eksemplarer.

Det er også trykket opp et nytt opplag av Innerdalsføreren. Veiledende utsalgspris for denne er på 300 kroner.

Forhandlere kan ta direkte kontakt med post@varri.no for å bestille eksemplarer.

Oppdatert informasjon fra styret i forbindelse med bruk av NTK-hyttene 2020

Alle må booke på forhånd

Vi har vært i kontakt med kommunelegene i de respektive kommunene for hyttene våre (Luster, Sunndalen og Rauma). For å kunne holde NTK-hyttene åpne i sommer er det svært viktig å kunne spore smitte, det betyr at vi må vite hvem som bor hvor. I tillegg ønsker vi at medlemmene skal føle seg trygge med tanke på smitte når de besøker hyttene. 

Det er også begrensninger i hvor mange som kan besøke hytta samtidig. Smittevernreglene sier at maksimalt 20 personer kan være samlet, og alle som ikke bor i samme husstand må holde en meter avstand. Denne regelen gjelder så lenge dette er rådet fra myndighetene. 

Derfor er bestilling av plass avgjørende. Det er ikke mulighet for drop-in, dagsbesøk eller å låne toalettene på hyttene. 

Styret har vurdert at det ikke vil være mulig å holde en meter avstand for 20 personer på NTK-hyttene. Det vil derfor variere fra hytte til hytte hvor mange som kan bo samtidig. Følgende plasser vil reguleres i bookingsystemet.

Vengedalshytta – 10 plasser

Giklingdalshytta – 6 plasser

Skagadalshytta – 16 plasser (rommet på kjøkkenet aka «Jomfruburet» skal ikke brukes) 

Styret har sendt ut informasjon til medlemmene om booking i år. Det har blitt sendt ut på epost og på de egne medlemssidene til ntk.no. Det er «først til mølla» som gjelder. Vurder telt som back-up. Hyttene er fulle når sengeplassene er booka på forhånd.

Det er utarbeidet en instruks for smittevern på DNTs hytter. NTK har sett til disse reglene. I år er det ekstra viktig at hver gjest tar ansvar, følger reglene på hytta, og vasker godt etter seg. 

Regler for besøk på NTK-hyttene 2020 

  • Oppdater deg på de siste anbefalingene fra FHI og følg disse før du drar på tur 

  • Om du har symptomer på luftveisinfeksjon skal du ikke besøke en NTK-hytte. Dette gjelder også milde symptomer. 
  • Drop-in, dagsbesøk og toalettbesøk på hyttene er ikke tillatt. 
  • Gjestene må ta med rent sengetøy eller ren lakenpose og putevar. Sjekklister på hytta må følges. 
  • Du som gjest er ansvarlig for å følge anvisningene på hytta, for å sikre godt renhold og hygiene mens dere bor på hytta. 
  • Planlegg håndhygienetiltak ute og på tur. Ta med deg rikelig med våtservietter, såpe og alkoholbasert desinfeksjon. Ha med deg egne søppelposer og ta med deg søppel hjem. 
  • Bor du på Skagadalshytta, som har mat- og vinlager – ta på det du skal ha selv, ikke noe annet. Vær klar over at lagrene inkludert drikkevarer ikke vil fylles opp i år. 
  • Tilby deg og bistå oppsynsmann når du skal på hytta, f.eks. frakte opp ting osv.  Meld fra om eventuelle mangler. Gjør utbedringer selv om mulig. 
  • Oppdater deg på hyttereglene under «Medlemssider» på www.ntk.no før du drar 

Minneord for Sindre Bø – vil bli sterkt savnet i norsk fjellklatring

Dette minneordet vil stå på trykk i Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring 2020, og er skrevet av Geir Arne Bore.

Far, familiemann, klatrer, redningsmann, beredskapsekspert og skribent Sindre Bø døde skjærtorsdag 49 år gammel. Han døde mens han drev med skiseil i Hunnedalsheiene på tur med barna. 

For familien selvsagt et forferdelig tap. For slekt og venner. For arbeidsmiljøet og klatremiljøet i Stavanger. For Rogaland Alpine Redningsgruppe, hvor han var med i nesten 25 år. Og det er et stort tap for klatremiljøet i Norge. Sindre har vært med å prege hvordan vi skriver og tenker om klatring, friluftsliv og risiko det siste tiåret

Stor betydning for Stavanger-miljøet

Klatremiljøet i Stavanger har mistet en av sine mest erfarne klatrere og fremste førstebestigere som har vært aktiv i snart 30 år. Sindre var en eventyrsklatrer som koste seg på alle områder av klatringen i Rogaland, fra buldring til sportsklatring, storvegg og isklatring. 

Blant annet var han en av de ivrige i utviklingen av klatring på Kjerag i siste halvdel av 90-tallet, da nesten alle klatrerutene på veggene ble utviklet. Han gjorde en av de første vinterbestigningene av Kjerag med Nordøstpassasjen i 1996 med Magnus Andersson og Trym Sæland. Han gikk eventyrruta Vårløsningen med 800 meter klatring opp noen få meter under toppen, hvor vårflommen gjorde det umulig å runde toppen.

Sammen med Trym Sæland og meg klatret han de lange og fine rissene i Bryllupsgaven (grad 7) på en lang fin dag i slutten av 90-årene. Senere samme varme sommer gikk han Drømmen om Bernt på Lyseveggen litt lengre inn i fjorden, en flott 7+/8- klatring med Aslak Aastorp og Edvard Middelthon. Og den noe mer eventyrspregede og vandrende Ponniekspressen (grad 6+) lengst til venstre opp mot Kjeragbolten sammen med Magnus Andersson, som for øvrig døde av sykdom om lag ti år senere.

Han har også gått fjellruter i Hunnedalen og Maudal og andre steder, både sommer og vinter.

Nytursmannen

Sindre har mer enn noen andre gitt klatremiljøet i Rogaland et vell av ruter og nye klipper, de fleste av dem i heiene innenfor Sandnes. Dette er blitt et av de største og viktigste sportsklatreområdene i Norge. 

Han er kanskje ikke den mest berømte, men hvis man sjekker nettføreren brattelinjer.no, så er det 109 førstebestigninger fra Sindre. Jeg finner ingen andre med så mange nye ruter. I mange år, og særlig det siste tiåret, har han vært med å etablere felt etter felt med førstebestigninger som har beriket klatringen for klatrere flest. Sjelden med de hardeste gradene, det virket ikke så viktig, men tross alt opp til svært respektable 7+ på Dale. For å ikke snakke om bratte, høye og naturlige sikrede Fedaspeglet (grad 8) på grensa til Sørlandet hvor han beskjeden som alltid var svært tydelig på at det var Jon Egil Auestad som fortjente hederen for at  flertaulengdersruta ble gått i fri. For Sindre virket det ikke så viktig om han var først i tauet, så lenge det ble stilige ruter i god stil. Han tok også viktige løft i klatreklubben Bratte Rogalands Venner.

Et hardt rammet klatremiljø

Som om det ikke er ille nok at Sindre er død, så kommer det på toppen av at klatremiljøet i Stavanger har mistet så altfor mange de siste 14 årene fra det som har vært den harde kjernen i et de mest aktive klatremiljøene i Norge. Are Bjørnsgaard døde på topptur på ski, Rolf Bae døde i et isras på K2, Magnus Andersson etter lang tids sykdom, Stein-Ivar Gravdal døde på vintertur på Kjerag sammen med Bjørn-Eivind Årtun, som også var sterkt knyttet til Stavanger-miljøet. Bautaen Bernt Ove Reinertsen døde samme sommer i selvmord. Og historiske Håkon Hansen med sine mange og harde ruter og NM-titler omkom på vei ned fra Store Skagastølstind, også han en pioneer på å heve nivået og utvikle nye ruter og felt i området på 80- og 90-tallet.  Det har vært noen forferdelige år. Spesielt for familiene og klatrevennene i Stavanger, men også for alle andre som har vært nær dette viktige og inkluderende klatremiljøet.

Seks dem var også aktive i Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR), som mer enn noe annet rednings- og klatremiljø har fått merke hvor nådeløst livet kan være, både på utallige redningsoperasjoner og henteoppdrag og med dødsfall blant sine egne av ulike årsaker.

Redningsmannen

Den alpine redningsmannen Sindre er det viktig å minnes. Han kom tidlig med i Rogaland Alpine redningsgruppe (RAR) noen få år etter opprettelsen, og var med i nesten 25 år og dessverre altfor mange redningsaksjoner etter basehoppere, selvmordskandidater, og både levende klatrere og to omkomne klatrevenner. Dette redningsmiljøet har dessverre blitt helt sentralt i utviklingen av alpin fjellredning i Norge på grunn av de mange krevende oppdragene. 

Jeg skal ikke trekke fram noen spesielle oppdrag, alle er viktige. Men Forsvaret har valgt å gjøre det i ett tilfelle, fordi gruppen er tett knyttet til 330-skvadronen på Sola. Et av de mange oppdragene var å redde en ung britisk speiderjente ut av en kløft som var i ferd med å bli oversvømt oppe på Kjeragplatået. Hun overlevde så vidt, og etter den dramatiske aksjonen fikk Sindre og Morten Diesen tildelt Forsvarets medalje for edel dåd. Så vidt jeg kan se er dette den eneste tildelingen til frivillige redningsmannskap noensinne, og en av få utdelingene til sivile. 


Alle disse viktige historiene fra RAR er godt beskrevet av gruppens nestor Ture Bjørgen i boka «På død og liv» som kom for halvannet år siden. Sindre hjalp for øvrig Ture med å skrive deler av denne boka, som gir en unik innsikt i den alpine fjellredningens historie i Norge og Rogaland spesielt.

Klatre- og samfunnsskribenten

Sindre startet som journalist i Stavanger Aftenblad omtrent mens han begynte å klatre tidlig på 90-tallet. På 2000-tallet orienterte han seg videre fra nyhetsjournalistikken og sluttet som journalist. Med en master i samfunnssikkerhet og beredskap og jobber innenfor temaet, har han utviklet seg som en viktig stemme på området risiko og beredskap, og var prosjektleder for Universitetet i Stavanger.


Sindre var en unik kombinasjonen av klatrer, beredskapsekspert og skribent som har gledet mange med sin skriving og innsikt. Det har vært mange sterke og reflekterte historier. Mange av tekstene har handlet om klatring på ulike måter, og Sindre tilførte sjangeren en dybde som er sjelden innenfor sjangeren. Han har skrevet mye om risiko i mange ulike betydninger av ordet, om friluftsliv, turisme og beredskap i bred betydning. Inkludert den siste om koronasituasjonen, bare dager før han omkom. 


Summen av all denne produksjonen har gjort ham til en av de viktige og spennende stemmene på disse sentrale områdene i frilufts- og samfunnsdebatten generelt. Også på dette området vil han også bli savnet. 

Men først og fremst så gråter vi sammen med barna og familien, og vennene i og utenfor klatremiljøet, for at fine og unike Sindre nå er borte.  

Geir Arne Bore

Sindre Bø. Foto: Stavanger Aftenblad.

Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring 2020

Det nærmer seg årets store begivenhet, nemlig at Tidsskrift for Norsk Alpinklatring kommer i postkassen! Nytt for i år er ny redaktør og en ganske fersk redaksjon. Redaksjonen i år består av redaktør Eivind Hugaas, grafisk designer Timme Ellingjord, og resten av redaksjonen Geir Arne Bore, Kristian Kobbernes Starheim, Thomas Meling, Paula Voldner og Mårten Blixt.

Korrekturlesere har vært Ulf Egeberg, Odd Rune Lykkebø, Øystein Skutevik, Ørjan Grefstad og Oddveig Hovdenak.

Og ikke minst takk til alle de som har bidratt med artikler og bilder i TFNAK i år. Om ikke folk hadde skrevet om det som har blitt gått og gjort, så hadde det aldri blitt noe TFNAK.

Her kommer en liten smakebit fra redaksjonen om hva dere har vi vente:

Vi har prøvd å holde på det som var bra fra de andre årgangene, samtidig som vi har prøvd å tenke litt nytt. Det er i år ganske mye stoff fra Romsdalen, historisk og samtidig, nærmere bestemt fra Trollveggen. Trollveggen og området rundt er av en slik karakter at det stort sett alltid er interessant å lese om. Nord-Norge har også fått en del oppmerksomhet med en stor sak om Senja. Vi har også prøvd å profilere enkeltpersoner med vidt aldersspekter, fra 20 til 60. Nye ruter, nye epics og tidløse røverhistorier fra vertikalen, det er bare å glede seg! 

Redaksjonen vil takke alle som har bidratt og håper årets tidsskrift kan gi gode leseopplevelser og spre inspirasjon.

I løpet av april/begynnelsen av mai vil Tidsskriftet komme i postkassene til alle medlemmene i kluben. Tidsskriftet vil også komme i hyllene på Narvesen, og etter hvert er det mulig å kjøpe Tidsskriftet på nettbutikken i VPG.

Rissklatring er gøy! Mari Salvesen koser seg opp Ronny Medelsvensson (grad 9) i Jøssingfjord. Foto: Øyvind Salvesen.
Martin Skaar Olslund følger en fet taulengde i Semletindveggen. Foto: Sindre Sæther
Kaj Söderin og Kasper Kotake på vei opp Drømmefanget, en ny og lang alpinrute på Furunebba i Sunndalen. Foto: Aslak Aastorp
Langt ned, i fri, med sekk! Sebastian Blyckert følger Bowstring Cracks på ruta War and Poetry (grad 8) Foto: Aleksej Jaruta
Bryan Wyvill konstanterer at været ser grått ut fra hengekøya på Franskeruta i Trollveggen i 1971. Foto: Ben Campbell-Kelly.
Ines Pappert’s isøkser tør ikke annet enn å henge på, selv uten is. Fra ruta Finnmannen , grad M9+ WI7, på Senja. Foto: Thomas Senf.

UIAA Mountain Protection Award

Det åpnes opp for søknader til Mountain Protection Award. Les mer under og i pdfen.

The 2020 Mountain Protection Award (MPA) has officially been launched and applications are accepted from 1 March until 30 June 2020.
During its seven years of existence, the platform has enabled people to raise finances to build key infrastructures, conduct vital research and fulfil pending project goals. In parallel, it has provided an international showcase and communication platform for projects to raise awareness and exchange ideas and initiatives. Not only has it supported local communities, it has fostered its own global community. The Award celebrates innovation and a desire to make a difference.

For any questions, please don’t hesitate to contact me or the MPA team at mountainprotection@theuiaa.org

2020_MPA_Flyer

Generalforsamling 7.mars

På generalforsamlingen den 7.mars på Det Norske Videnskaps Akademi kommer Martin Skaar Olslund og Joel Larsson og holder et veldig inspirerende og spennende foredrag om førstebestigningen av Kjelfossen i Gudvangen vinteren 2018.

Det vil bli fortalt om en søken etter den perfekte linja i et vestlandsk isparadis, om forberedelser som ikke går helt som planlagt og vist bilder fra bratt isklatring på en av verdens høyeste fosser.
Kjelfossen har en total fallhøyde på 705 meter. Den bukter seg oppover et bratt gjel før den møter en toppvegg på 150 overhengende meter. Fossen har lenge vært et ettertraktet mål for klatrere, men på grunn av en vestvendt og soleksponert toppsøyle, er det sjelden forholdene er gode. Sesongen 2018 var unntaket.

De holder foredrag rett etter sherryen er konsumert, deretter er det generalforsamling og middag. Generalforsamlingen avholdes på Den Norske Videnskaps Akademi, og påmelding til generalforsamlingen er sendt ut på mail og du kan melde deg på her.

Påmeldingsfrist er 28.februar.

Generalforsamlingen er kun for Norsk Tindeklub sine medlemmer.

10 år med Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring på Piteraq

Tidsskriftet har blitt et varemerke for Norsk Tindeklub siden sin spede begynnelse i 2009. Tidsskriftet har dekket hva som har skjedd innen norsk alpinklatring det siste året, og mange sitter spent og venter på at det skal komme ut hvert år! Norsk Tindeklub har i den anledning tenkt til å markere 10 år med Tidsskrift for Norsk Alpin Klatring på Piteraq i Parkveien i Oslo den 23.januar kl 1930. Arrangementet er gratis for alle! Det blir en uhøytidelig etterfest på Lorry etter arrangementet.

Det blir foredrag med den første redaktøren i tidsskriftet, Mårten Blixt, der han forteller om tanken bak opprettelsen av tidsskriftet, den tidlige historien og han kommer til å trekke fram noen utvalgte klassikere fra de forskjellige tidsskriftene.

Årets nye redaktør, Eivind Hugaas, kommer til å fortelle litt om hva vi har i vente i det neste tidsskriftet, og om hva den nye redaksjonen tenker om tidsskriftet de neste åra.

I tillegg vil vi selge tidsskrift fra alle åra til hyggelige priser! (Så langt lageret rekker)

  • 1 valgfri tidsskrift: 50,-
  • 5 valgfrie tidsskrifter: 200,-
  • 10 valgfrie tidsskrifter: 350,-

Vi har tidsskrift fra årgangene: 2009, 2012, 2013, 2014, 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019. Årgangene 2010 og 2011 er helt utsolgt.

Betaling via vipps.

I tillegg vil Piteraq ha meget hyggelige priser i butikken den kvelden for alle som deltar på festen, og det er 40 % på varene XC Sports fører i butikken!

Det er nå fullt og alle de 100 plassene er fulltegnet!

Bidrag til TFNAK 2020

Har du lyst til å lese ett kult tidsskrift om klatring? Ja!

Tidsskrift for Norsk Alpinklatring (TFNAK) dekker alpinklatring i Norge samt alpine aktiviteter av nordiske klatrere i utlandet. Redaksjon og bidragsytere er idealistiske og har som målsetning å fremme alpin klatring i Norge. Tidsskriftet utgis en gang per år.

Om du har gjort, tenkt eller sett noe kult og vil skrive om det setter vi i NTK veldig pris på om du vil bidra til TFNAK 2020! Fristen for å sende inn artikler er 20.november 2019.

Du trenger ikke være medlem og alle artikler og artikkelidéer mottas med stor takk.

Ikke tenk på grader, lengder eller høydemeter, vi i redaksjonen og dere som leser vil ha følelsene. Stemningen og fukten i laven eller den svale varmen i sola på granitten en tidlig morgen. Bare ikke glem å nevne størrelsen på bailekilen! Ja du vet, den gule offseten med litt rust på waieren, bundet av med 6 mm prusik, eller nei, var den 5? eller 4?(!) Uansett hva den var flekset den ihvertfall komfortsonen der du hang alene. Uten backup. Sånn, det var litt inspirasjon, hepp hepp!

Send ditt utkast, idé eller fiks ferdig artikkel med bilder og det hele til årets nyinnsatte redaktør, Eivind Hugaas:

eivind.hugaas@ntk.no

Vi vil helst høre fra deg så tidlig som mulig!

Hilsen

Redaksjonen i TFNAK

Hva er en Joika?

Denne forklaringen sto i TFNAK 2017, og nøster opp i det snaue 20 år gamle begrepet, Joika. Hva er egentlig en Joika og hvor kommer begrepet fra? Her har du forklaringen. God førjulslesning.

Skrevet av Jo Gjedrem

HVA ER EN JOIKA?

En historisk og etymologisk gjennomgang av joikabegrepet

Joikabegrepets opprinnelse

I januar 2000 ble det holdt et norgescupstevne på klatresenteret Vulkan i Oslo. Arrangementet var sponset av Joikakaker, Norges mest solgte hermetiske middagsrett. En del av avtalen var at alle funksjonærer, dommere, ruteskruere og andre frivillige måtte gå i knallrøde t-skjorter med joikavaremerket på brystet. De markedsføringsmessige vurderingene som lå bak dette er i dag vanskelig å forstå. Det er tvilsomt at reklamestuntet økte omsetningen av farsekakene, men det satte likevel et varig spor i det norske klatresamfunnet.

På denne tiden var miljøet preget av harde og bisarre diskusjoner på nettstedet SteepStone. Techno, en av diskusjonssidens grunnleggere, var av de mest toneangivende og fryktede debattantene. Techno var kritisk til mye og mange, og han mislikte de fleste av dem som bar den knallrøde joikaskjorten under norgescupen. Han regnet dem som amatører, wannabees og generelt sett mindre kule klatrere. Han begynte å kalle dem, «jævla joikaer». Uttrykket spredte seg raskt på nettet og ble etter kort tid et mye brukt, nedsettende begrep i hele klatrenorge.

 

Forløperne til Joikabegrepet

Det er sannsynlig at klatrere gjennom alle tider har brukt denne typen nedlatende kallenavn om andre klatrere som de av en eller annen grunn har funnet mindre verdige. I gamle dager på Kolsås ble de som ikke var ivrige nok, som tok for mange pauser på Gårdsplassen, betegnet som saftdrikkere og piperøkere. Senere ble de som ikke klatret nok i fjellet kalt cragrotter mens de som klatret for mye i fjellet hånlig ble omtalt som nikkersklatrere. Turbamser var en periode et mye brukt skjellsord om dem som likte best å dra på tur, og «jævla bålbrennere» kan ses på som en underkategori av dette igjen. Klatrespråket har alltid vært rikt.

Joikabegrepet var altså i utgangspunktet fortsettelsen av en lang og viktig tradisjon klatrere har for å finne feil ved hverandre, rangere sin stamme sosialt og generelt sett slenge dritt om sin neste. Men dette behovet for å skille klinten fra hveten, og denne tendensen til å gruppere andre klatrere lavere på stigen ser ut som å ha økt i styrke utover nittitallet og frem til vår tid.

Dette kan forklares med klatresportens økte popularitet og pluralisme. Før i tiden ble fjellklatrere sett på som koko dødsromantikere av storsamfunnet og som høyfjellets adel av seg selv. Det var snakk om en liten gruppe, ganske sosialt like personer som drev med stort sett det samme. De var en eksklusiv liten gjeng hvor alle kjente alle og kledte seg likt. Å være fjellklatrer var en viktig del av den enkeltes identitet. Det var oss mot resten.

Men så kom nittitallet og en kraftig utvikling av sportens underdisipliner. Inneklatring, uteklatring, sportsklatring, tradklatring, buldring, teknisk klatring osv. For mange lå det noe helt urimelig i at alle disse utøverne skulle kunne omtale seg som ekte klatrere.   

Men verre, mye verre var det at klatring fikk en voldsom rekrutering og popularitetsøking. Treningsveggene og klippene ble fylt av «vanlige folk». Ingen sukket lenger av beundring og skrekk hvis du la ut om helgens bravader i matpausen på jobb. Gunn på regnskap hadde nemlig også vært på Hauktjern, og Kåre i personal hadde gått Via Lara. Kjendiser skrøt av at de var klatrere i pressen. Morten Harket i AHA klatret for å få finere kropp ble det opplyst i Se&Hør. Det eksklusive var blitt tragisk folkelig. Tindesporten var ikke lenger sjampanje, men svak husholdningssaft.

I denne sammenheng kom joika inn som et helt nødvendig definerende begrep. Det var viktigere enn noensinne å kunne skille mellom de verdige og de uverdige, de kule og de ukule, det ekte og det uekte. Det holdt ikke lenger å kalle seg klatrer. Det var jo alle. Man måtte være klatrer av den riktige typen og kunne markere avstand til klatrere som ikke var klatrere. Eller, kanskje var de klatrere, men ikke ordentlige klatrere, for de var joikas.

Joikatekst_Torcelz-greyscale

Det opprinnelige joikabegrepet og de klassiske kjennetegnene

Joikabegrepet ble i den første tiden raskt fylt med et klart og avgrenset innhold, ikke minst på grunn av Technos utlegninger på SteepStone. Det var selvfølgelig joika å være en svak amatør og dårlig til å klatre, men uttrykket var i sin opprinnelige form mer innholdsrikt og sammensatt enn dette. Det sa også noe om stil, eller snarere mangel på stil. Det sa noe om sosialt lynne, tilhørighet og livsinnstilling.

Den enkleste måten å beskrive joikabegrepets første innhold på er å gå gjennom noen av de klassiske kjennetegnene på en joika:

T-skjorte med reklame for joikakaker: Mange av dem som fikk plagget på norgescupen syns den røde t-skjorten var kledelig og fortsatte å bruke den privat. Det er også mulig at de ønsket å bli assosiert med farseproduktet på samme måte som folk synes det er stilig å ha store logoer for f.eks. Porsche og Hugo Boss på klærne. Joikaskjortene ble i hvert fall sett på innendørsvegger og klipper i osloområdet i lange tider etterpå.

Sokker i klatreskoene: Et alvorlig brudd på den gode smak og en klar indikasjon på at du ikke er seriøs. Det ser forferdelig ut og hvem kan tro at du tar fotarbeidet på alvor når du gir slipp på tærnes følsomhet på denne måten. Et sikkert tegn på dårlig teknikk og et av de aller mest klassiske kjennetegnene på en joika.

Kalkpose festet med biner i selen: Grusomt! En fullstendig ødeleggende stiltabbe. Har du posen låst midt bak på ryggen med en karabin, kan du umulig ta klatring seriøst ei heller gå noe hardt.

Ryggsekk med sidelommer: Brukes kun av danske fotturister, skoleunger og klassiske joikaer. Ingen seriøs klatreutstyrsprodusent har noen gang lansert en sekk med sidelommer. De er helt umulige å klatre med og grenseløst uestetiske. Og hva skal du liksom ha i sidelommene? Våtservietter og lesebriller?!

Overdrevent positiv og inkluderende innstilling: Latter og godt humør er ofte et alvorlig irritasjonsmoment for omgivelsene. Særlig plagsomt er det at folk ler og koser seg når man skal gå noe hardt.  Klatrere har som nevnt alltid sett på seg selv som bedre enn folk flest og har en stolt tradisjon for å ekskludere andre. Det å smile for mye, inkludere folk, kurse og tilrettelegge er et stygt brudd med klatretradisjonene og veldig joika.

Brenne bål og koke kaffe på cragget: Grenseløst useriøst. Hvordan skal du noensinne kunne gå noe hardt hvis du prioriterer kos.

Brattkort fast festet i selen: Morten Harket og Gunn på regnskap hadde det. Superjoika.

Listen er lengre, men dette er blant de viktigste klassiske joikakjennetegnene og viser begrepets opprinnelige innhold og hvordan det ble brukt i perioden fra år totusen og ca. ti år fremover.

 

Gunnar Karlsen oppdager Joika-aksen og litt om sosial mobilitet

Den sentrale bergensklatreren og filosofen Gunnar Karlsen skal ha æren for å ha oppdaget, og første gang omtalt, Joika-aksen. På sine mange klatreturer i Sør-Norge oppdaget han en påfallende overhyppighet av joikaer i et geografisk belte mellom Oslo vest og Kristiansand. Fra Kolsås Klatreklubb, som arrangerte den skjebnesvangre norgescupen, via Drammens mange enkle, overgraderte bolteruter, gjennom bålosen i Tønsberg-området og til det gladkristne miljøet i Kristiansand, strekker det seg en joika-akse påviste Karlsen. Ingen hadde sett det før, men nå var det opplagt: Dette var joikaenes kjernehabitat.

Selv om joikahyppigheten var mindre andre steder, fantes det selvfølgelig klassiske joikas i de fleste deler av landet. Stempelet kunne være tungt å bære. Kanskje man som fersk klatrer hadde vært uforsiktig og klatret med sokker i skoene, eller helt uforskyldt blitt sett i nærheten av en bålkanne. Var det mulig å bli kvitt det stigmatiserende joikastempelet? Fantes det muligheter for sosial mobilitet?

Svaret på det er ja, og for å forstå dette må vi se nærmere på klatremiljøets viktigste sosiale valuta: Høye grader og harde ruter.

Du kan i bunn og grunn være så dust du bare vil. Klatrer du hardt blir du akseptert. Mennesker som et uansettelige, utstøtt av sine familier, mislikt av sine mødre og har ensiffret  IQ blir møtt med nærmest åpne armer dersom de overbeviser i veggen. Folk som åpenlyst spiser buser, promper under middagen og holder lange monologer om de rareste konspirasjonsteorier blir akseptert (nesten) uten å blunke så lenge de klatrer hardt. Miljøet er fullt av sterke utøvere som neppe ville fungert i noen annen setting. Høye vanskelighetsgrader og harde bestigninger trumfer sosial intelligens og det meste annet.

Sosial mobilitet var altså mulig ved å bli veldig flink å klatre. Joikastempelet kunne viskes vekk med harde bestigninger. En dyktig klatrer kunne aldri være en skikkelig joika. Hun kunne kanskje ha joikatendenser, men aldri sitte fast i kategorien. Et rent hypotetisk eksempel: Bjørn-Eivind Årtun eller Sindre Sæther kunne selvfølgelig fritt gått med brattkort i selen, sekk med sidelommer og smile og le på den aller mest kritikkverdige måten uten noen som helst fare for å bli hengt ut som joika.

 

Joika Pride! – det reformerte joikabegrep

Ut over totusentallet kom joikabegrepet under press. Stadig mer ukritisk bruk av dette en gang så presise og nyttige skjellsordet, tømte det mer eller mindre for mening. Problemet var at brukerne la alt de selv måtte mislike inn under joikaparaplyen, uten tanke på ordets opprinnelige innhold. Det startet i det små. Enkelte anså klatreseler med regulerbare beinløkker som joika. Senere kom den opphetede diskusjonen om livsyn og joika. Var det joika å være kristen? Overraskende mange mente ja. Dette utviklet seg i en slik grad at det en periode ble sett på som skikkelig joika å ha med matpakke på cragget. Nå kunne det meste anses som joika og skjellsordet miste dessverre helt sin evne til å såre og skape splid i miljøet. Hadde joikabegrepet utspilt sin rolle? Var det bare et forbigående moteord som for eksempel «spa kæbbe» og «het rype», forvist til å kun bli brukt av pinlige karakterer i håpløs utakt med sin samtid? Nei. Utrolig nok. Opp av asken steg det et reformert joikabegrep med ny styrke og popularitet.

Rundt år 2010 startet en bloggbølge blant norske alpinister, og den beste og mest populære het Olsendriver. Den var like mye vellykket kunstprosjekt som klatreblogg og beskrev et tvillingpars vei inn i klatresporten under kyndig veiledning av sitt forbilde og mentor Marius Olsen. Skrevet nærmest som en dagbok, viser den en klassereise og en oppvåkning fra tvillingene sitter som håpløse tenåringsdrømmere på et gutterom midt i Joika-aksen, til de finner sin identitet og ny selvtillit som klatrere. De omtaler seg selv hele tiden som joikas, og de gjør det med stolthet. Bloggen var så god og populær at smitteeffekten kom nærmest umiddelbart. Akkurat som de homofile tok skjellsordet homse og snudde det til noe positivt og identitetsskapende, reformerte Olsendriver joikabegrepet og ga det en ny positiv betydning. Akkurat som afroamerikanerne tok brodden av det rasistiske N-ordet ved selv å ta det i bruk om sine brødre og søstre, vrengte tvillingparet betydningen av klatrenorges mest brukte skjellsord. På starten av totusentallet ville ingen drømt om å kalle seg selv for joika. Nå ble det helt vanlig. Andre populære og morsomme bloggere bidro i videreutviklingen av begrepet, og den med det beste navnet heter Joika Pride!

Men hva betyr det så å være joika i dag? Bloggernes fokus på naturlig sikrede ruter, vinter- og fjellklatring har gjort at de fleste i dag assosierer joika med disse aktivitetene. Hvis du liker store vegger, spisse topper, jammesprekker og isklatring er du joika. Hvis du har lyst å like disse aktivitetene er du en ung joika. Er du medlem av Norsk Tindeklub er du som regel en voksen joika. Og hvis du har lest dette magasinet og denne artikkelen er du også ganske sikkert en JÆVLA JOIKA!

 

Her er et ytterligere eksempel på definisjonen på Joika: 

CR HVALSBERGET

Vår venn ”Pukkelkatten” har klatret i mange år. Etter hvert som han har gått lei sine ”Moby Dicks” på Oslocraggene, har han utviklet egne konsepter for å beholde motivasjonen. 2009 var joikacraggenes år. Dette førte ”Pukkelkatten” til nye destinasjoner som Gullaug, Skådalen, Mekka og ikke minst Hvalsberget. Sistnevnte er her omtalt i ”Pukkelkattens” cragrapport fra klippen som visstnok ble hentet frem til dagens lys med hjelp av gravemaskin.

På: Gz og jeg

S&D: Noen femmere og kanskje en seksmin

Inspirert av Road To Ceuse, verdensfineste joikablogg, tenkte Gz og jeg at vi skulle sjekke ut Hvalsberget. Vi mente det ikke kunne skade å prøve et nytt crag med lette ruter, er jo i dårlig form og greier. Men jo, det kan skade, skade sjelen.

Stappfullt med biler langs veien.  En svær svavegg i et gammelt steinbrudd. Børrebolter = møkkacragg.

En større gruppe primitive Joikaklatrere utgjorde en rotete gruppe ved klippens fot. Alle de klassiske tegnene på en underutviklet klatrekultur lyste mot oss. Karabin på kalkposen, sokker i skoene, topptau og fedme. Vi gikk inn i gruppen. De stirret på oss med respekt. Med vår ranke holdning og naturlige autoritet er det jo vanskelig å skjule at man er storklatrer og medlem av kluben. Jeg ba vennlig, men bestemt om å få se en fører. Etter noe nøling trådte en slags lederfigur ut av gruppen, en liten stakkarslig nordlending rundt 40. Han var kledd i gule benklær. Med flakkende blikk stotret han frem at han mente han hadde føreren i hodet.

Vi klatret en del femmere, og noe som kanskje tøtsjet seksmin, før vi gjorde det alle ventet på at vi skulle gjøre: Prøvde oss på feltets test piece.Hvalsberget har nemlig en 7/7+. Gz tok det for gitt at den var soft og hadde on sight i blikket. Da han gjorde seg klar, våget en liten joika seg helt bort til meg for å si, » Oj, er det støting på gang».  Jeg svarte nei.

Etter et greit sva, ble Gz stående temmelig lenge å plundre under en overhengende, tre meter høy toppbulk. Et føkkings bulder med usynlige tak. Kryptisk møkk. Skandalen var et faktum. Gz trynte. Men det skulle bli enda verre. Gz klarte ikke dogge seg til ankeret. Jeg turte ikke en gang prøve.

Joikane hadde fulgt med. De hadde sett vår svakhet. Vi var ikke storklatrere. Vi var som dem. Mannen i de gule lederbuksene skiftet nå helt karakter. Han ble rak i ryggen, snakkesalig og selvsikker. Han preiket som en foss med Cz. La ut om beta, andre klatrefelt, og namedroppet merkelig nok Nico. Gz klarte på sin side å synke enda dypere. Han sa temmelig høyt, «Det har aldri skjedd før at jeg ikke har klart å dogget en 7/7+». Jeg så at han angret i det ordene hadde forlatt munnen. Jeg så smerten i blikket hans.

Vi klatret noen femmere til. Vi klatret usikkert og famlende nå. Vi var blitt til det vi foraktet mest av alt. Vi var blitt joikaer.
HVALS

 

Scottish International Winter Climbing Meet

Vi har nå trukket ut to stk som kan dra ned til Skottland på Scottish International Winter Climbing Meet. Det ble Trym Atle Sæland og Emma Wichardt som drar ned.

Mountaineering Scotland inviterer til Winter Climbing Meet i Aviemore fra 22-29.februar. NTK kan sende et kvinnelig medlem og et mannlig medlem til dette møtet, og hele målsetningen med dette er at man møter andre alpin klatrere. Man møtes på Aviemore Youth Hostel, deretter reiser man videre inn til forskjellige hytter ved Ben Nevis. Man vil også garantert ha en overnatting på den velkjente CIC-hytta. Det hele vil avsluttes tilbake i Aviemore. Du må være en erfaren, selvstendig alpin klatrer der du kan være ute i 8-12 timer om dagen i varierende forhold. Du vil få klatre med noen lokale skotske klatrere, men det bærer ingen som helst preg av føring.

Det koster kun 195 pund for hele uka, og det inkluderer:

  • Sju dagers overnatting
  • Tre måltider om dagen
  • Minimum en natt i CIC-hytta
  • Presentasjoner og diskusjoner på kveldene
  • Seks dagers klatring med lokale kjentfolk

Dette er en ypperlig sjanse for å bli kjent med det skotske alpinklatremiljøet, og ikke minst bli kjent med et nytt fjellområde. De som er interessert må sende en mail til sekretar@ntk.no innen 11.november, så trekker vi tilfeldig hvem som drar nedover.


Rapport fra 125-årsjubileet

Vi fikk publisert en rapport på norsk-klatring.no med bilder i anledning 125-årsjubileet som vi arrangerte 26-28.juli i år 🙂 Den riktige datoen var egentlig 30.juli, men vi la feiringa til en helg. Vi var totalt 18 damer på Storen, 24 damer på hytta totalt, og det var en veldig trivelig feiring. Anne-Mette Vibe (forfatter av boka om Therese Bertheau) tok turen opp til Tindeklubbhytta, og holdt et lite kåseri om Therese. Dette var veldig inspirerende, og her kommer hele presentasjonen i pdf-format 🙂

Takk igjen alle damer som kom for å feire Therese!

Jubileumarkto

Høringsvar fra Norsk Tindeklub vedr. NVEs forslag til en nasjonal ramme for vindkraft på land

Etikkomiteen i Norsk Tindeklub har utarbeidet et velskrevet høringsvar til NVE angående den nasjonale rammen for vindkraft på land. Det er særlig Nils Rune Birkeland, Linett Eriksen Birkeland og Bjørn Ovin Wivestad som har lagt ned et godt stykke arbeid med å utarbeide et høringsvar som belyser verdisettet til Norsk Tindeklub og vårt ståsted i vindkraftutbygging, og ikke minst hvordan dette påvirker sporløs ferdsel og klatring.

Områdene som er spesielt trukket fram er: Sletafjellet, Lindalsfjellet, Juvasstølfjellet, Gloppedalen og Maudalen, Øvstebødalen/Hunnedalen, Siljan/Skriua, Uskedalen og Eikedalen, Gygrekjeften på Lihesten, Leka, Nissedal.

Under er det et utdrag (resten står i sin helhet nederst på siden):

DEL I, GENERELL INNLEDNING

Norsk Tindeklub (NTK) ble stiftet i 1908 og er landets eldste og mest tradisjonsrike forening for utøvelse av bratt friluftsliv. Klubbens formål er å representere god tindesport og virke for en riktig utvikling av denne, fremme mest mulig sporløs ferdsel i naturen og ivareta medlemmenes interesser.

Våre sentrale verdier handler om å beskytte fjellet og klatreklippens urørte og naturlige karakter, og om å forvalte og ivareta tradisjonell klatring som en friluftsaktivitet tuftet på sporløs ferdsel i urørt natur. Tilgang til områder egnet til tradisjonell klatring er et gode, ikke bare for NTKs egne medlemmer men for hele klatre-Norge. Da NVE offentliggjorde sitt forslag til nasjonal ramme for vindkraft på land, 1. april 2019, ble vi oppmerksomme på at planene kommer i konflikt med flere slike klatreområder i Norge.

Verdsettingen av urørt natur står ikke bare sentralt hos NTK, men også i Norges Klatreforbund (NKF) som organiserer over 20 000 aktive klatrere i klubber over hele landet. I deres strategiplan (https://klatring.no/strategi-og-planer) står det klart at både NKF sentralt og de lokale klatreklubbene skal engasjere seg ved å arbeide for å sikre muligheter til klatring i urørt og støyfri natur. Vi i NTKs stiller oss bak formuleringene i denne strategiplanen, som videre sier at vi verdsetter gleden ved bevegelse, trening, lek, naturopplevelser […], at vi tar ansvar for naturen og utøver sporløs ferdsel og at vi tar vare på klatringens etikk og tradisjon.

Verdsetting av urørt natur er også en sentral del av vår norske friluftslivstradisjon. Her er vi på linje med budskapet i 9.mai-resolusjonen til paraplyorganisasjonen Norsk friluftsliv som omfatter mer enn 950 000 medlemskap i sitt krav om stans i nedbygging av norsk natur: https://www.norskfriluftsliv.no/krever-stans-i-nedbygging-av-norsk-natur/. Videre innebærer prinsippet om sporløs ferdsel at man skal etterlate naturen slik den var da man kom dit. I klatresammenheng handler det om å hegne om naturlige sikrede ruter (betyr at man tar med seg fjellforankringene etter bruk i de linjene man følge) i urørt fjellnatur. Denne klatrestilen, med tilhørende opplevelseskvalitet, er det ikke bare vi nordmenn, men også stadig flere utlendinger som reiser til fjell-Norge for å finne. Det handler om egenverdien av natur og om det å kunne dyrke fjellklatreopplevelser i ro og stillhet i inngrepsfrie omgivelser. Begrepet om dette, «Norwegian style», er i ferd med å etableres som en internasjonal merkevare; et begrep som innebærer denne helt unike formen for klatring.

NTK kjemper for å bevare fjellområder i sin naturlige forfatning, nettopp for å sørge for at vi i Norge også i fremtiden fortsetter å ha muligheten til å oppleve «ren» klatring gjennom bratt friluftsliv i inngrepsfri natur. Produktet er helt spesielt og vil i fremtiden bare øke i verdi. Ren klatring kan ikke utøves i eller i umiddelbar nærhet til anleggsområder med roterende installasjoner på opp mot 250 meters høyde, med store oppstillingsplasser som er forbundet av brede veier kjennetegnet av masseutfyllinger og fjellutsprengninger.

NTK stiller seg i særlig grad bak Miljødirektoratets konkluderende bemerkning i Faggrunnlag- friluftsliv (s. 16 i M-13081 2019)2 om at:

Det er også viktig å ta hensyn til arealer som i dag er lite i bruk, men som på grunn av urørt preg, lite støy og lav visuell forurensning kan være viktige arealer for friluftslivsuttøvelse i fremtiden.

Det bekymrer oss sterkt at NVE i sin egen vurdering av friluftsliv i Nasjonal ramme for vindkraft (side 53) velger å avskrive Miljødirektoratets bemerkning:

NVE vil i tillegg legge mer vekt på det eksisterende friluftslivet i et område som brukes mye enn et område som sjelden brukes.

Dette betyr at fremtidige muligheter for vår unike «Norwegian style» kan gå tapt for alltid. Uansett er det et tankekors at flere av klatreområdene som nå inngår i forslaget til fremtidige vindkraftområder står som «arealer som i dag er lite i bruk». Fordi fjellklatrere etterstreber sporløs ferdsel og går inn for ikke å etterlate seg varige spor av aktiviteten sin, mener vi at faktagrunnlaget til NVE er svært mangelfullt på dette punktet. For å styrke kunnskapen presenterer vi nedenfor de konkrete fjellklatreområende (fra sør mot nord) som er berørt av den foreslåtte rammen – med kommentarer og innspill som vi på det sterkeste håper at NVE vil ta hensyn til i den endelige fastsettelsen.


Høringsutkast-for-vindkraft-NTK


Jentesamling på Skagadalshytta 26-28.juli

I anledning Therese Berthaus første kvinnelige bestigning av Storen 30.juli 1894, arrangerer NTK en jentesamling på Skagadalshytta for å markere at dette er 125 år siden. Det er en uformell samling der damer fra fjern og nær møtes for å feire Therese Bertheau. Klatringen skjer selvstendig, og det er ikke lagt opp til noen føringsturer. Alle jenter er invitert, ikke medlemmer og medlemmer, og vi håper å se en stor gjeng på toppen av Storen lørdag 27.juli.

Se også event på Facebook.

Les om da Therese Bertheau var første kvinne på Storen på norsk-klatring.no. S

Anne Mette Vibe (forfatter av Therese Bertheau – tindebestigerske og lærerinde) komme og holde et lite kåseri lørdags kvelden.

Praktisk info

Overnatting

Det er 22 sengeplasser (da i seng), men det er ytterligere 10-15 sengeplasser på loftet. De 22 sengeplassene er kapra, men det er bare å komme å legge seg på loftet. Da må dere ha med sovepose 🙂

Mat

Vi satser på en felles middag på lørdagen. Vi har nok spagetti på hytta, så vi kjører spagetti og kjøttdeig men også spagetti med bare tomatsaus (for de som er vegetarianere). Hvis alle kan ta med litt kjøtt, bønner, grønnsaker, tomatsaus osv, så kan vi lage en felles middag på lørdagen 🙂

Storen på lørdag

Vi oppfordrer at alle drar tidlig på lørdags morgen (4-5 tida) for å slippe rappellkø på Storen. Det er også fint om folk fordeler seg over Skagastølsryggen osv også så kan vi alle møtes på toppen. Vi setter ikke noe tidspunkt, vi får bare se an om mange er på toppen samtidig eller ei 🙂

Vi håper å se mange damer ta turen innom, og bli med på en uformell og hyggelig samling helga 26-28.juli.

Hilsen arrangementskomiteen Bodil Stueflaten og Lisa Kvålshaugen Bjærum

The American Alpine Club inviterer til fest og møte i Yosemite høsten 2019

For de som har lyst eller har allerede tenkt til å dra til Yosemite i høst, inviterer the American Alpine Club til et internasjonalt møte. Det vil være forskjellige workshops og ikke minst mulighet for klatring.

American Alpine Club is now taking applications for the 2019 International Climbers’ Meet to be held in Yosemite Valley

The American Alpine Club is hosting its 12th annual International Climbers’ Meet (ICM), to be held the week of Oct 13th – Oct 19th, 2019 in Yosemite Valley.  We will have three days of education programming, host climbers available for guidance, and, per usual, an international cast of characters that will be crushing Yosemite. 

Applicants should have intermediate or advanced level experience with:

  1. Placement and removal of protection
  2. Multi-pitch rope management
  3. At least two years of technical rock climbing
  4. The ability to follow sustained 5.8 granite 

Discounted fee for International participants: 

Early Bird fee until July 31 is $495 USD per person.**

 Beginning Aug 1, the fee will be $545 **

USA and Canadian participants

Early Bird fee until July 31 is $545 USD per person.**

 Beginning Aug 1, the fee will be $595 **

Your fee includes:

  1. Seven nights and six days of camping at secluded Yellow Pines camp ground
  2. Three gourmet catered meals per day from Sierra Gourmet catering 
  3. Six days of climbing in spectacular Yosemite Valley
  4. Three optional instructional days hosted by AMGA certified guides and instructors
  5. Pre-dinner mini-clinics on a range of technical topics
  6. One day of stewardship for Yosemite National Park
  7. Nightly campfire for storytelling, socializing, and general carousing
  8.  Partner with other participants or experienced host climbers 

Participants provide their own transportation to Yosemite Valley, California.  A full roster will be sent to all participants for coordinating ride sharing.

International applicants: You will receive notification of the status of your acceptance by May 31st

USA and Canadian applicants:  You will receive notification of the status of your acceptance by June 17th

**Application Acceptance Policy: Once your application is accepted you will be charged a $50 non refundable fee to hold your place in the event. This $50 will go towards your total fee. 

**Full amount of fee is due August 31 If you have not submitted your fee by this date you may be dropped from the roster. 

**Cancelation Policy: One half of fee will be returned until Sept 4th.  No fee refund after Sept 4th

If the event is not full after the above dates: 

WE WILL BE ACCEPTING APPLICATIONS UP UNTIL ONE WEEK BEFORE THE EVENT

on a first come first serve basis,  but SPACE is LIMITED.  

To obtain an application go to https://americanalpineclub.org/international-climbers-meet

Submit attached application electronically via e-mail to icm@americanalpineclub.org   

Questions? Contact: icm@americanalpineclub.org   

For more information go to: https://americanalpineclub.org/international-climbers-meet

UIAAs Mountain Protection Award

Det er mulig for å søke på UIAAs Mountain Protection Award. Søknadsfristen er 16.juni 2019. NTK er medlem av UIAA, og medlemmer av NTK kan nå søke på denne prisen.

Mountain Protection Award handler om:

The UIAA Mountain Protection Award (MPA) was created in 2013. During its six years of existence, the annual UIAA Mountain Protection Award (MPA) has made a tangible difference to mountain lives, communities and the environment. It has enabled people to raise finances to build key infrastructures, conduct vital research and fulfil pending goals; it has provided an international showcase and communication platform for projects to raise awareness and exchange ideas and initiatives. Not only has it supported local communities, it has fostered its own global community. The Award celebrates innovation and a desire to make a difference.

Les mer på: https://www.theuiaa.org/mountain-protection-award/ 


Les mer om søknadsprosessen her: https://www.theuiaa.org/uiaa/calling-all-applicants-2019-uiaa-mountain-protection-award-is-open/

Paneldebatt på Litteraturhuset

Vi avholdt paneldebatt på Litteraturhuset lørdag 12.januar. Over 90 stk kom på Litteraturhuset for å få med seg denne paneldebatten, og temaer som ble tatt opp var friluftslivtradisjonen, permanente installasjoner, kommersialisering av fjellet og næringsutvikling. Målsetningen med denne paneldebatten var å sette bratt friluftsliv i endring på dagsorden, og dette har kommet i kjølvannet av skriving av verdinotatet i sommer/høst. Ordstyrer var Jo Gjedrem. Panelet besto av:

  • Leif Inge Magnussen (president i Nortind)
  • Håkon Gammelsæter (styret i DNT)
  • Nils Faarlund (Nortind og grunnlegger av Norsk Høyfjellsskole)
  • Ida Siem (Romsdal Lodge)
  • Per-Odd Grevsnes (daglig leder i Sogndal skisenter)
  • Jørgen Eriksen (førsteamanuensis i friluftsliv ved NIH

Underveis i debatten viste vi også filmen ReWild av Johan Wildhagen. Vi hadde også en Kahoot-runde der publikum ble involvert i større grad. Debatten varte fra 14.00-18.00 med pauser og filmvisning. Dette er et tema som tydelig mange var interessert i, og vi håper at dette danner grunnlag for videre diskusjoner i Norge. Vi filmet debatten, så dere kan se på filmene for å få med dere debatten i sin helhet.

Del 1 av debatten

Del 2 av debatten

NTK_Bratt friluftsliv i endring


Forsøk på førstebestigning i Nepal – bail, glede og lærdom

Her kommer det en beretning om planlegginga og forsøket av en potensiell førstebestigning av en 6000-meters topp i Rolwaling, Nepal. 

Bilder: Måns Gullgren og Lisa Kvålshaugen Bjærum

Presentation-5

 

Rapport fra forsøk på førstebestigning av Omi Tso Go (6332m)

 i Rolwaling, Nepal 

Vi er fem fjellgira mennesker som ble kjent gjennom flere sesonger som bre- og fjellførere i Jostedalen og Jotunheimen. Det som er unikt med å jobbe i Jostedalen er at det kommer folk fra alle verdenshjørner for å jobbe med kurs og føring der inne. På bakgrunn av dette bestemte Sam Henehan (New Zealand), Jyamchang Bhote (Nepal), Måns Gullgren (Sverige), Steinar Laumann (Norge) og Lisa Kvålshaugen Bjærum (Norge) å dra på ekspedisjon til Nepal. Vårt mål var Omi Tso Go, en ubestegen fjelltopp på 6332 meter i distriktet Rolwaling, Nepal.

IMG_1742

Fem gira venner

Presentation-4

Hele ekspedisjonen

Planlegginga begynte så smått sommeren 2017 der Lisa, Måns og Sam snakka om at det hadde vært gøy å dra til Nepal. Vi har for så vidt snakka om det en stund, men nå tenkte vi at dette måtte iverksettes. Vi hørte med Jyamchang om han kunne tenke seg å være gira på å bli med på tur, og denne gangen planen om en førstebestigning. Han ble umiddelbart gira, og det var gull verdt for oss å ha med en lokal i forhold til planlegging. Vi hørte litt rundt med andre nepalesere vi kjenner, og vi fant ut at det var et ubesteget fjell på 6332 meter i distriktet Rolwaling. Vi ble veldig gira på dette, for det er heller ikke midt i turistkaoset som er i Khumbu-regionen. Både Lisa, Sam og Måns hadde vært i Nepal før og vi var interesserte i å dra til en ny region som ikke har veldig mye turister + at vi kan i større grad komme mer inn på lokalbefolkningen. Vi planla også at etter Omi Tso Go skulle vi fortsette østover over Tashi Lapcha pass, ned til Namche Bazaar og Lukla. Hele turen i sin helhet kom til å ta om lag 25 dager.

Noen av barna i klosteret som vi delte ut klær til.

Noen av barna i klosteret som vi delte ut klær til.

Planlegginga gikk ut på å se mye på GoogleEarth, og høre med de vi kunne for å få beta om fjellet. Vi fant ut at det hadde vært to forsøk på fjellet tidligere, og rett før vi dro var det en som prøvde å gå solo på fjellet. Ingen hadde klart å komme til toppen, og det ene laget hadde ikke en gang prøvd. Så vi hadde relativt lite beta, men det så ut til at sørryggen var beste alternativ. For øvrig tok vi ikke en endelig beslutning om rutevalg før vi var der nede. Det så også ut til å være mye stein og kanskje noe is/snø i toppen. Det var ingen bre å krysse, så da kunne vi huke av det. Vi bestemte oss for å dra i april, for da er været stort sett ganske stabilt.

 

Flybillettene ble booka, og vi begynte å planlegge. Vi ville kjøre mest mulig alpin stil, og ikke ha en stor ekspedisjon som mange ekspedisjoner er nede i Himalaya. Det var viktig for oss at på fjellet så skulle vi ikke ha faste tau osv. På den andre siden er dette langt inne i fjellene, så vi måtte ha med bærere for å få alt inn. Vi planla også at vi hadde en kokk som var nede i basecamp, og det var mye for å bruke mest mulig tid på fjellet i seg selv. Vi var litt uenige om dette innad i gruppa om vi skulle ha kokk eller ei, men vi landa på det. Samtidig var det en relativt enkel basecamp i Himalaya sammenheng, men i norsk sammenheng ganske luksus. Jyamchang fiksa all fellesutstyret i Nepal, og det gjorde det forenklet pakkinga for oss andre som måtte fly til Kathmandu.

Presentation

Kveldene ble tilbringt ofte mye med å se på kart, og nye drømmer ble også tenkt over

Vi brukte ca. 10 dager på å komme inn til selve basecampen på 4800 meter ved Omi Tso Go. Da hadde vært gjennom en 11 timers busstur i på vei som tilsvarer stølsveg i Norge, vakker rhododendron-skog, besøk i kloster, fantastiske menneskemøter og spektakulær natur. Siden vi dro til et mindre besøkt distrikt samlet Lisa inn en del klær fra kjentfolk hjemme i Norge som vi distribuerte til lokale på vei oppover. Nordmenn har jo mye klær som de gjerne ikke vil ha lenger, men folk som har lite i utgangspunktet verdsetter dette høyt. For oss var det vel så viktig å dra på tur, være der og møte folk så vel som å prøve å gå på et ubesteget fjell.

IMG_7106

Omi Tso Go med et påfyll av ukonsolidert nysnø hver dag

IMG_7121

På vei opp til High Camp. Et værvindu som ikke varte altfor lenge.

High Camp

High Camp

Sånn ca. hver dag kl. 13/14 kom det inn skyer og nedbør. Vi begynte å tvile når det var slik hver eneste dag, og vi frykta mye nysnø i høyfjellet. Vi fikk oppdaterte værvarsel og det viste at det kom til å være sånn en stund fremover. Da vi kom til BC, var det allerede kommet en del nysnø helt ned til 4800 meter. Samtidig håpte vi på at snøen var konsolidert, slik at det gikk fint når vi skulle støte for toppen. Vi brukte et par dager på å akklimatisere og rekognisere, og vi etablerte High Camp på ca. 5500 meter. Sam, Jyamchang og Lisa begynte å gå kl. 02.00 påfølgende dag for et toppstøt. Snøen var ikke konsolidert og vi brukte veldig lang tid bare på å gå 300 høydemeter. For hvert skritt tråkka vi helt gjennom til ura. Vi konkluderte med at dette kom til å ta for lang tid i forhold til et evt. vær som kunne komme inn kl. 13. Vi snudde på rundt 5800 og gikk rolig ned til teltet igjen. Morgenen etter gikk vi ned til BC, og akkurat kl. 13 kom det inn et skikkelig møkkavær. Omi Tso Go var ikke klar for bestigning denne gangen, men til tross for det lærte vi mye på denne turen. Når man er midt oppi det er det kjipt å snu, men til ettertanke var det en fantastisk flott tur som vi vil ha med oss resten av livet. Man lærer mye om hverandre på en slik tur, og ikke minst å håndtere skuffelsen av å snu. Uansett vil vi takke Norsk Tindeklub og Northern Playground for sponsing, og det har bidratt til at vi kunne realisere disse planene i større grad.

 

 

 

Alpin klatresamling i nord 22-25.februar 2018

Efter fjolårets succé är det nu snart dags igen! Sista helgen i februari är det dags för årets alpina klatresamling. Vi kan utlova hyggliga kvällar, massa klättring och förhoppningsvis en hel del nyturer. Årets träff sker i Glomfjord. Vart är det kanske du frågar dig? Det är ett ännu väldigt lite upptäckt is- och mixklätterparadis i Nordland med oändlig potential med kort approach. Både medlemmar och icke-medlemmar är välkomna! Vid frågor kontakta Emma Wichardt eller Signar Alpinklatring Väl mött!

MIDLERTIDIG PROGRAM

Torsdag
Middag när man vill, köket öppet till 22.30
20.00 Välkomstinfo v/ Signar, Emma och Meløy Adventure

Fredag
6.30-9.00 Frukost
Egen klättring
18.00-20.00 Middag
20.00 Föreläsning/workshop «Ortopediska skador på fjället» v/Emma Wichardt, NTK sin representant i UIAA Medical Commission

Lördag
6.30-9.00 Frukost
Egen klättring
19.00 Info/föreläsning v/ Signar, NTK sin representant i UIAA Mountain Commission om kommissionens arbete och NTK
19.30 Bankettmiddag m prisutdelning fototävling.

Söndag
6.30-9.00 Frukost
Flexibel utcheck
Egen klättring

Samlingen hålls på Glomfjord Hotell. Man bokar sitt boende direkt med hotellet på info@glomfjordhotell.no eller 75752500. Ange att ni ska på alpina klatresamlingen för att få nedanstående paketpriser:

Boende tors-sön i dubbelrum inkl. middag fre, bankettmiddag lör, frukost och matpakke fre-sön – 2800 kr (3700 för enkelrum)

Boende fre-sön i dubbelrum inkl. middag fre, bankettmiddag lör, frukost och matpakke lör-sön – 2200 kr (2800 för enkelrum)

Om man vill ordna eget boende och komma på bankettmiddag lördag så kostar den 450 kr. Kom ihåg att anmäla det till hotellet!

Vinterbestigning av Hägar back in the day

Et nytt tidsskrift er snart i trykken, og vi venter i spenning på spennende og morsom lesning fremover. Her kommer en artig og nøye fremlagt beretning om en vinterbestigning av Hägar en gang på 90-tallet. Skrevet av Marius Grimsæth. 

 

En vinter en gang sent på nittitallet parkerte min mentor Marius Olsen sin rustne Camry ved bommen inn til Hægefjell. Årstallet er for lengst glemt, men minnene fra denne turen er tydeligere enn turer jeg var på i fjor. Naivitet og nyoppdagede verdener skaper minner som varer for alltid. De siste årene hadde jeg og tvillingbror Kjetil valfartet til Nissedal så ofte vi kunne. Inspirert av Arne Larsen sin artikkel om isklatring i Nissedal (i Norsk Klatring, red. anm.) utvidet vi sesongen til å gjelde hele året. Vi utforsket området på kryss og tvers og logget hundrevis av meter med is. Til vår store overraskelse møtte vi ingen andre klatrere i dalen om vinteren. Om islinjene vi klatret var besteget fra før eller ikke spilte egentlig ingen rolle. Uten informasjon var eventyret like stort uansett.

hægar

Planen denne gangen var litt større enn islinjene i dalen. Skianmarsj inn til Hægefjell og vinterbestigning av klassikeren Hägar. Nå stod vi ved den vinterstengte bommen og dro på oss store sekker, Olsen, broærn og jeg. I den blå timen skled vi på fjellski innover den nedsnødde veien til Hægefjell. Veggen vokste i takt med mørket som slukte oss da vi ankom den nedsnødde parkeringsplassen. Vi innlosjerte oss i det gamle tømmerfjøset nedenfor parkeringen. Hvem som eide bygningen visste vi ikke, men her ville ingen jage oss ut på denne tiden av året, og dessuten følte vi oss veldig velkomne i Nissedal som klatrere. Som vanlig lå vi og pratet fra hver vår sovepose om klatring og eventuelle andre emner Olsen mente vi burde oppdateres på, som for eksempel damer. Etter hvert seg praten ut i mer svevende temaer som kvantefysikk, det uendelige verdensrommet, tid som aldri tar slutt og ufoer. Som vanlig sovnet vi etter tur før vi fikk konkludert med noe som helst.

 

Neste morgen var vi tidlig oppe. En Real Turmat i magen og Olsens kaffe var alt vi trengte. Endelig fikk vi sett veggen i dagslys. Alpinklatrere vet at selv en mørk moserenne kan bli glamorøs av istapper, melisdryss og lavt vinterlys. Tenk deg da hvordan den rene granittveggen på Hægefjell skinte foran oss en gyllen dag i februar! På den frosne elva gikk anmarsjen nesten like raskt unna som på sommertid. Hvor mange ganger vi hadde klatret Hägar på sommeren visste vi ikke. Men vi var veldig godt kjent med ruta fåsds. Allikevel var vinterklatring en relativt ny dimensjon for oss, og vi var veldig spente. Veggen virket brattere enn på sommeren. På innsteget var første taulengden nedgravd av is- og snømassen som hadde rast fra toppen gjennom vinteren. Men vi følte oss trygge på at det som kunne rase ned allerede hadde løsnet fra toppen. Klatringen gikk overraskende greit. Små lister og hyller var positive nok til at vi kom oss oppover i fri, selv med plaststøvler og nittitallets pansrede Gore-tex. Olsen manøvrerte ekstra lett i sine lærstøvler fra Salomon. Dette var første vareprøven på alpinklatrestøvler i lær siden steinalderen. De så ikke like skuddsikre ut som våre plastjoller fra Trezeta, men vi forstod at Olsens fottøy var fremtiden.

 

Olsen gikk så høyt han kunne opp mot svacruxet før han satte stand. Der hang vi snart alle tre og var spente på om de neste meterne lot seg forsere. Kom vi oss over svaet ville resten av ruta følge en sammenhengende rissformasjon. Riss kan man alltid gå teknisk, men sva er litt verre på vinteren. Etter litt nøling opp og ned kom jeg meg overraskende greit opp svacruxet. Nå føltes resten av dagens agenda nesten grei. Oppover diedertaulengdene var det minimalt med snø, og på koselige standplasshyller varmet vi oss i sola mellom passasjer som gikk vekselsvis i fri og teknisk. Olsen fikk akkurat gått cruxet før en ond storm meldte sin ankomst. I sterk vind og sludd bailet vi så fort vi kunne nedover. Vi lot tauene henge og løp tilbake til tørre skift i tømmerfjøset.

 

Hva morgendagen ville bringe føltes veldig usikkert. Kanskje regnet hele bestigningen bort? Men mellom oss og morgendagen lå en lang natt. Vi sovnet alle bekymringsfritt i vårt lune fjøs til lyden av vertikal sludd og furutrær som knakk i vinden.

 

Neste morgen våknet vi til stillhet som pep i ørene. Stormen hadde rast ferdig. Utenfor møttes vi av en kald og crisp dag. Snøen i furuskogen var dekket av nedfalne greiner og gammel lav. Over oss tårnet Hægefjell i vinterglasur. Anmarsjen gikk enda enklere. Snøen var beinhard overalt. Men jumareringen tok tid. Dels fordi vi ikke var så rutinerte på den slags, og dels fordi tauene var totalt nediset. Olsen tok av stegjernene når han jumarerte av respekt for fjellet. Jeg og broærn mente at stegjern var obligatorisk selv om vi kanskje ripet litt i granitten innimellom. Etter en liten etikkdebatt rundet vi nebbet og kunne se oppover siste halvdel av ruta.

 

De to neste taulengdene var bratt snø og is. Kileplasseringene jeg kjente så godt var forseglet under et lag av hard snø. Her var det bare å kjøre på og fokusere på oppdriften. Jeg ble lettet og glad da jeg fikk satt en brukbar isskrue midt i off-widthen. Dette var fett. En milepæl. Min første isskrue satt på Hægefjell. Kanskje den første noensinne!

18253JG_001_005

Sola tiltok utover dagen og isen begynte å innta væskeform. På nest siste taulengde klatret broærn mens han entusiastisk dro en monolog om han nå drev med miksklatring, for det hadde han lest om i en artikkel av Jeff Lowe i Climbing Magazine. Videre var graden minst M5, fordi sommergraden var 5 i føreren. Så var all isen smelta bort og broærn hang seg i en kile for å ta av stegjerna. «Se på
meg!
», ropte han. «Jeg går nå over fra miksklatring til klippeklatring uten stegjern! Se, nå henger jeg stegjerna bak på selen, akkurat som i Climbing Magazine! Se da!». «Ja ja», responderte jeg og Olsen, som var mer opptatt av å varme ansiktene i vintersola.

I det Olsen ropte standplass fra toppen av veggen forsvant også sola. På minuttet gikk alt det flytende over til fast form. Jeg og broærn klatret oppover ved siden av hverandre mens vi prøvde ikke å skli av den islagte granitten. Olsen var fornøyd der han tok oss i hånden på toppen. Det var godt å få varmen ned den kjente returen. Enda bedre var det å vite at tømmerfjøset skulle være vårt hjem nok en natt og at eventyret enda ikke var over.

 

Neste morgen sov vi lenge før vi flytta ut av tømmerpalasset. Vi skled sørover i en forsmak på påskevær mens vi diskuterte hva vi skulle bruke resten av fridagene til.

 

Ved Olsens Camry var det godt å dumpe sekken. Sultne var vi også. Jeg dro fram det eneste jeg hadde latt ligge som matreserve i bilen: et tørt brød og en pakke taffelost. Jeg rakk Olsen taffelosten, men blikket hans uttrykte en blanding av medlidenhet og avsky. «Mener du at jeg skal spise det der? Har du tenkt å spise det der? Det er jo ikke ekte ost en gang. Kunstig drit som ødelegger kroppen din gutt!» «Nei nå skal vi ha elggryte!», proklamerte Olsen og dro frem en boks frossen elggryte og fyrte opp primusen. Olsens selvskutte elg smakte litt bedre enn taffelosten kan man si. Vår mentor Olsen imponerte virkelig både i veggen og i livet på flatmark. Vi satt som konger i brøytekanten og inntok middagen mens vi fablet om hvor gode alpinklatrere vi skulle bli og alle opplevelsene vi skulle få i framtiden oppe i ordentlige fjell. Vi var for unge og naive til å forstå at drømmen vi søkte hadde vi allerede funnet.